– Det er klart jeg savner min vanlige arbeidshverdag, det er ingen tvil om det. Jeg skulle så gjerne hatt muligheten til å møte partnerne våre ute og treffe myndighetene i samarbeidsland. Og ikke minst se resultatene av norsk innsats og treffe de som faktisk har fått det bedre på grunn av bistanden vi gir. Mulighetene våre til å påvirke og sette agendaen blir jo også mindre i den situasjonen vi er i nå, sier Dag-Inge Ulstein.
Vi intervjuer utviklingsministeren på Skype, han sitter på sitt kontor i Victoria terrasse. Der har han tilbragt mye tid i det siste, mer enn han skulle ønske. Ulstein legger ikke skjul på at det er utfordrende å være utviklingsminister uten mulighet til å bevege seg utenfor norske grenser. Siden han var i India i begynnelsen av mars har også Ulstein holdt seg i Norge og det må han trolig gjøre en god stund til.
Rask og fleksibel
– Det er en annen dynamikk og en annen måte å jobbe på. Den første tiden etter at pandemien skjøt fart globalt var det jo nærmest en slags unntakstilstand. Men vi omstilte oss raskt og vi har hatt tett dialog med en rekke partnere i sivilt samfunn, internasjonale organisasjoner og myndighetene i samarbeidsland. Og ikke minst med mine nordiske kollegaer, som jeg har snakket mer med nå enn tidligere.
– Hva er hovedprioriteringene for arbeidet dere gjør nå?
– Vi har jobbet hardt med å få på plass et rammeverk som sikrer at vi både kan være fleksible og raske samtidig som de langsiktige prioriteringen i norsk bistand ikke blir glemt. Det er klart man blir dratt i mange ulike retninger og får mange henvendelser i en situasjon som dette. Nettopp derfor er det viktig å ha et slikt rammeverk
– Kan du si litt mer konkret om dette rammeverket ?
– Det vi gjør skal være koordinert med andre aktører og i tråd med retningslinjene fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Vi skal også prioritere å sikre at også utviklingsland får tilgang til vaksiner, testutstyr og annet medisinsk utstyr. Vår innsats skal videre bidra til å redusere de umiddelbare konsekvensene av pandemien, for eksempel innen utdanning og matsikkerhet. Samtidig skal vi ivareta våre langsiktige prioriteringer innen områder som klima, jobbskaping, prioritere de mest sårbare og så videre. Å finne den rette balansen mellom alle disse hensynene er selvfølgelig en utfordring.
Mindre kapasitet
– Og hvilke kanaler vil Norge prioritere?
– Det vil variere, avhengig av hva slags innsats det er snakk om. I forhold til vaksiner vil det være Cepi og Gavi. På det finansielle området og jobbskaping er IMF og Verdensbanken sentrale. Og flergiverfondet i FN som Norge har vært med på å etablere vil bli viktig. Og selvfølgelig vil også organisasjoner fra det sivile samfunnet være en viktig kanal
– Hva blir nedprioritert?
– Vi har måttet hente hjem mange dyktige medarbeidere fra ambassadene blant annet. Det svekker jo vår kapasitet og mulighet til å følge opp ute. Det vil få selvfølgelig konsekvenser over tid og det er ikke tvil om at mange prosjekter vil bli stanset eller redusert i omfang. Men det er fortsatt for tidlig til at jeg kan være veldig konkret om dette. Men det er ikke til å legge skjul på at jeg er bekymret for de langsiktige konsekvensene av pandemien. Den truer så mye av det vi har oppnådd de siste tiårene.
– Det kommer et revidert budsjett om få dager. Hvor mye av det reviderte bistandsbudsjettet vil gå til innsatsen mot korona?
– Det får vi ta når budsjettet kommer.
– Samtidig som det nå er enorme behov i den fattige delen av verden står de store giverlandene midt oppe i en gigantisk økonomisk krise. Hva er ditt inntrykk av den internasjonale politiske viljen til å prioritere bistand nå?
– Vi ser at noen land vender seg innover og er meste opptatt av seg selv. Samtidig er heldigvis mange andre land svært opptatt av at dette er et globalt problem som må løses i fellesskap. Men det er ingen tvil om at de neste årene vil bli en gigantisk test for vår internasjonale solidaritet, sier Ulstein.
