Lørdag 14. mars sitter Håvard Hovdhaugen, Kirkens Nødhjelps landdirektør i Malawi, i et Skype-møte med hovedkontoret hjemme i Oslo. Temaet er den stadig mer uoversiktlige situasjonen som følge av korona-epidemien.
Hovdhaugen er i utgangspunktet innstilt på å bli i Malawi. Men etter en del diskusjon kommer de fram til at han bør reise hjem så fort som mulig. Ledelsen i Norge er blant annet bekymret for at han skal bli sittende i Malawi uten muligheter til å komme seg hjem. 46-åringen rekker et kjapt morgenmøte med deler av staben søndag morgen før han haster til flyplassen. Rundt 24 timer senere sitter han i karantene hjemme i Nittedal.
– Det gikk ekstremt fort og var nesten litt surrealistisk. Jeg mente i utgangspunktet at jeg kunne gjøre nytte for meg på kontoret i Malawi. Men så utviklet situasjonen seg, og usikkerheten var hovedgrunnen til at jeg ble bedt om å dra hjem, sier Hovdhaugen.
– Fortvilet
Han er opprinnelig fra Ringebu i Gudbrandsdalen, men det er ikke i dette langstrakte dalføret han har tilbrakt mesteparten av sitt yrkesaktive liv.
Siden slutten av 90-tallet har han jobbet med bistand og utvikling i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Tidligere har Hovdhaugen blant annet jobbet for Norges Røde Kors og SAIH. Jobben som landdirektør i Malawi har han hatt siden februar 2018. Men til tross for lang erfaring i bransjen – dette er første gang han har måtte forlate jobb, leilighet og kollegaer i hui og hast.
– Jeg er selvfølgelig glad for at jeg har en arbeidsgiver som tar sikkerheten min på alvor, men det føles fortvilet å ikke kunne hjelpe til. Jeg mener at jeg kunne bidratt mye mer der enn her fra hjemmekontoret i Nittedal, sier han.
Holder det gående
Hovdhaugen forteller at det på ingen måte er noe slaraffenliv hjemme i Nittedal, timeplanen er stappfull hver dag. Blant annet har han daglige digitale møter med kollegaene i Malawi.
Samtidig rammes arbeidet KN gjør sammen med lokale samarbeidspartnerne av restriksjonene som malawiske myndigheter har iverksatt for å forhindre smittespredning. En del av staben på 30 ansatte i Malawi jobber allerede hjemmefra. Fra og med lørdag 18. april har myndighetene innført «lock-down», noe som betyr at kontoret stenges og alle må jobbe hjemmefra de neste tre ukene.
– Foreløpig klarer vi å holde arbeidet ganske godt i gang. Vi jobbet jo tett med lokale partnere, mange av de er på plass lokalt uansett. Men samtidig er det klart at en del av arbeidet påvirkes. Blant annet blir prosjekter som er rettet mot skoler umulig å gjennomføre når skolene nå er stengt. Det blir naturligvis vanskeligere å jobbe med kontroll og tett oppfølging av partnere når bevegelsesfriheten reduseres kraftig med den kommende lock-down, sier han.
Hovdhaugen sier at han synes det er vanskelig ikke å kunne være der for kollegaene i denne krevende situasjonen.
– Jeg personlig har det jo fint med kone og barn her i Nittedal, men jeg merker at kollegaene mine der nede er veldig bekymret. Det sirkulerer masse rykter og mange er redde. Da er det tungt å ikke kunne være der og dra lasset sammen med dem, sier han.
– Når tror du at du er på plass igjen?
– Jeg håper å kunne dra tilbake så raskt som mulig, helst i løpet av mai. I verste fall må jeg vente til høsten, men vi får bare se hvordan dette utvikler seg.
Fra brorens leilighet
Fra Fredrikstad leder Anja Riiser Norsk Folkehjelps landkontor i Palestina. Folkehjelpas landdirektør dro hjem 13. mars. Et lengre opphold i Norge var ikke planen, leiligheten i Oslo er under oppussing og hytta kan hun jo ikke dra til. Derfor bor hun nå i brorens leilighet i Fredrikstad.
– Vi så at både israelske og palestinske myndigheter tidlig satte i verk strenge tiltak for å forhindre spredning. Mer og mer ble stengt ned og vi måtte vurdere hvor og hvordan jeg kunne gjøre mest nytte for meg. Og også hvilken belastning jeg ville bli for organisasjonen hvis jeg ble syk. Så da dro jeg hjem, sier Riiser.
49-åringen har lang fartstid både fra humanitært arbeid og fra langsiktig bistand. Hun har jobbet i blant annet Irak og Nigeria, og i tillegg til Folkehjelpa har hun også jobbet for Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp.
Riiser legger ikke skjul på at hun liker veldig dårlig å sitte i en leilighet i Fredrikstad mens palestinske kollegaer står midt i en krise.
– Det er jo ikke min jobb å dra når ting blir vanskelig. Tvert imot. Det kjenner jeg veldig på. Jeg skulle så gjerne vært der og støttet kollegaene mine og ledet arbeidet. Men det er en totalvurdering. Dette er en helt ny situasjon, jeg har aldri tidligere opplevd at alt blir stengt ned på den måten det er nå, sier hun.
– Bekymret for Gaza
Riiser forteller at Folkehjelpa har vært nødt til å endre på en del av arbeidet de gjør fordi situasjonen er som den er. For eksempel har de prosjekter der de gir barn og ungdom opplæring om farene ved eksplosiver, det arbeidet er selvfølgelig stanset.
– Vi har tilpasset oss til situasjonen og endret en del på opplegget. Men det er klart at jo lenger dette varer, desto større konsekvenser får det, sier hun
Riiser sier hun er veldig bekymret for konsekvensene av et korona-utbrudd i de palestinske områdene, særlig i Gaza.
– Jeg merker kollegaenes frykt og bekymring når vi har møter. Det er vanskeligere å vise omtanke og medfølelse via Zoom (et digitalt kommunikasjonsverktøy, red.anm.) enn ansikt til ansikt, dessverre. Men jeg prøver å følge opp å ta vare på folk så godt det lar seg gjøre.
– Når drar du tilbake?
– Så fort som overhodet mulig
Bereist vestfolding
Fra hjemmekontor i Tønsberg styrer Terje Watterdal Afghanistankomiteens 350 ansatte som jobber i 12 av Afghanistans provinser. Vestfoldingen har vært landdirektør i sju år og planen er å fortsette i to og et halvt år til. Det er få nordmenn som har reist så mye i det krigsherjede landet de siste årene som han.
Men korona-viruset klarte det den blodige krigen i landet ikke har klart: å midlertidig stanse deler av Afghanistankomiteens arbeid. Etter oppfordring fra den norske ambassaden reiste Watterdal hjem til Norge. Han forlot Kabul 16. mars. Noe han kaller en «fryktelig tung avgjørelse.»
– Det var veldig vanskelig, men slik situasjonen er nå er det begrenset hva jeg kan bidra med i Afghanistan. Hadde jeg vært i Kabul hadde jeg sittet på hjemmekontor uansett. Da er det bedre å drive med påvirkningsarbeid hjemme for å holde Afghanistan på den politiske agendaen. Hadde jeg valgt å bli, så hadde også fort jeg blitt en byrde. Så det var den riktige avgjørelsen å dra hjem, sier Watterdal.
– Forbausende bra
Afghanistankomiteen jobber mye med utdanning, blant annet av helsepersonell. Nå er alle utdanningsinstitusjoner i Afghanistan stengt og mye av det vanlige arbeidet organisasjonen gjør er midlertidig stanset. Men Watterdal forteller at de har snudd om på en del av arbeidet og nå blant annet driver informasjonsarbeid om korona. De har også styrket både den humanitære delen av arbeidet og matsikkerhetsprogrammet. Organisasjonens ansatte er fortsatt daglig ute i felt og jobber med bønder på den afghanske landsbygda.
– Jeg synes det går forbausende bra å jobbe på denne måten. De fleste av vår ansatte har hjemmekontor. Tidligere i dag hadde jeg for eksempel møte med mellomledere, vi var 10-12 stykker som deltok og fra tre land og flere provinser. Og det fungerte fint. Jeg tror vi kommer til å jobbe mer digitalt også etter at dette er over, sier han.
Sjekker etter fly hver dag
Watterdal forteller om lange dager og at han og kollegaene allerede er godt i gang med planene for hvordan de skal starte opp arbeidet så fort korona-restriksjonene fjernes. Han er opptatt av at det nå er viktig også å tenke langsiktig – og ikke bare fokusere på humanitært arbeid.
– Vi er klare til å starte opp igjen så fort det blir mulig. Solidaritet og støtte til land som Afghanistan er viktigere nå enn noen gang, sier han.
Watterdal håper at en del av restriksjonene vil bli fjernet om 5-6 uker. Han vil reise tilbake til kollegaene i Kabul så fort det lar seg gjøre.
– Jeg sjekker etter flyreiser til Kabul hver dag. For øyeblikket flyr folk bare ut. Men jeg flyr inn så fort det er mulig, jeg tror og håper å være på plass i mai, sier han.
