Han påpeker at en rekke afrikanske land har lært av tidligere kriser og epidemier, og blant annet derfor har en bedre beredskap enn tidligere. Mange land var også raskt ute med å iverksette effektive tiltak for å hindre og bremse spredningen av koronaviruset.
Norads helsesjef frykter likevel at ulike sykdommer skal blomstre opp i skyggen av strenge restriksjoner og økonomisk krise.
– Som under ebola-krisen er det fare for at den høyeste merdødeligheten i Afrika ikke vil være knyttet til covid-19 – men til meslinger, malaria, tuberkulose og mødre- og barnedødelighet, som følge av redusert tjenestelevering. Derfor er det så viktig å holde grunnleggende tjenester i gang og opprettholde tilliten i befolkningen.
Fife, som er direktør i Norads Avdeling for helse, utdanning og menneskerettigheter, påpeker at smitteutbredelsen i Afrika foreløpig er mye lavere enn mange har fryktet. Det skyldes blant annet at afrikanske land, gjennom egne tiltak, har maktet å hindre og bremse spredningen.
– Det som er helt sikkert er likevel at koronaviruset ikke vil forsvinne med det første, og det vil komme på toppen av andre sykdommer og kriser mange afrikanske land allerede strevde med, sier Fife.
En varslet pandemi
Han mener de relativt sett lave smittetallene i Afrika fort kan endre seg – og sier landene nå er i en situasjon der de må respondere på covid-19 – og planlegge for det som kan komme. Han forklarer at mange afrikanske land har god erfaring med å håndtere sykdomsutbrudd som ebola og polio, og at disse var raske med å få på plass smitteverntiltak.
– De fleste landene har så langt unngått at helsevesenet er overveldet av alvorlig koronasyke pasienter. Men epidemiologien rundt covid-19 er krevende og det er fortsatt usikkert hvordan demografiske, klimatiske og sosiokulturelle forhold kan påvirke smittespredning.
Fife sier man ikke kan fastslå at Afrika vil rammes mildere enn andre kontinenter og understreker at underrapportering også skaper usikkerhet om de reelle tallene.
– Vitenskapelige ydmykhet er viktig her. Vi må håpe på det beste, men planlegge for at situasjonen kan bli ille. Og trolig vil man se et sammensatt bilde, der noen land vil kunne ha relativt få tilfeller mens andre er hardere rammet. Det er derfor viktig at landene «kjenner sin epidemi» for å oppdage smitte tidlig og treffe egnede tiltak. Investeringer i helseberedskap og smittevern må økes. Pandemien var varslet og det vil komme nye.
– Koronaviruset har satt en stopper for en rekke vaksineprogram. Hvordan motvirke dette?
– Det handler om penger, men også om å holde samfunnshjulene i gang. Å finne rett balanse mellom inngripende smittevernstiltak og det å holde tjenestene åpne kan bare gjøres lokalt, ikke fra Washington eller Oslo. Fra bistandens side kan vi i akuttfasen bidra med å gi større grad av fleksibilitet slik at pengene brukes der de gjør størst nytte, sier Fife.
Løpende dialog
Han forteller at Norad har løpende dialog om dette med sine partnere.
– De store helsefondene som står for en stor andel av helsebistanden i Afrika, har åpnet for omdisponering av midler i møte med Covid-19. På lengre sikt må innsatsen på helsesystemer og universell helsedekning styrkes, inkludert helsesikkerhet og smittevern. En utfordring er helsepersonellmangelen der Afrika allerede mangler 18 millioner helsearbeidere, sier Fife
Leger uten grenser omtaler meslinger en «silent killer» som fortsetter gjennom pandemien. Fife sier mesling-utbrudd er blant de tydeligste indikasjonene på et svekket helsesystem.
– Viruset er ekstremt smittsomt og høy vaksinasjonsdekning må til for å beskytte gjennom flokkimmunitet. I slike situasjoner er det nødvendig med en humanitær innsats for å redde liv, side om side med en mer langsiktig styrking av helsesystemer.
Fife mener koronakrisen har synliggjort hvor dårlig helsesystemene er i mange utviklingsland.
– Mange afrikanske land har respondert ganske imponerende så langt, men Covid-19 har også tydeliggjort svakheter, med manglende finansiering til helsesektoren, sier Fife.
Han mener det er et paradoks at det er de minst utviklede landene som bruker minst av sine budsjetter på helsesystemer, og sier koronakrisen har vist hvor viktig det er at nasjonale helsemyndigheter har kompetanse og evne til å bruke sine ressurser der det er mest nødvendig.
– Det blir derfor viktig for givere å støtte nasjonale myndigheter, slik at de kan sørge for gode prioriteringer og mer og bedre tilgang til helsetjenester, særlig for de fattigste og mest utsatte gruppene.
Sosiale ordninger
Avdelingsdirektør Fife påpeker at det ikke kun er helseresponsen som nå settes på prøve i mange utviklingsland.
– Det er et stort behov for at mange av våre samarbeidsland jobber videre med å gjenopprette økonomien og sørge for inkluderende og bærekraftig utvikling. God helse og velferd kommer ikke bare gjennom et godt helsevesen. Covid-19 krisen har fremmet nye tilnærminger. For eksempel har antall land som tar i bruk ulike former for sosiale beskyttelsesordninger doblet seg siden starten på pandemien.
– En gladnyhet?
– Gladnyheten er at flere land har en større evne enn tidligere til å selv analysere situasjonen, fatte gode beslutninger og iverksette løsninger. Han påpeker at også norske fagmiljøer bidrar i dette arbeidet, f.eks ved at:
- Universitetet i Oslo sitt digitaliserte helseinformasjon-system er utvidet med Covid-19-registrering og smittesporing.
- Folkehelseinstituttet er med på å utvikle et system for bedre helseberedskap i for eksempel Palestina.
- Universitetet i Bergen samarbeider med etiopiske myndigheter om helseøkonomiske analyser og prioriteringer.
– Dette viser at bistand handler om mye mer enn kapitaloverføringer, sier Fife.
