En artikkel Bistandsaktuelt publiserte tirsdag denne uka viser at de store norske bistandsorganisasjonene i liten grad gjenspeiler det flerkulturelle Norge. Særlig gjelder dette på ledelsesnivå.
- Les saken her: Bistandsbransjen: Nesten ingen ledere har minoritetsbakgrunn
Den erfarne bistandsarbeideren Amar Bokhari er ikke overrasket over tallene Bistandsaktuelt presenterer.
– Det bekrefter jo mitt inntrykk både fra ledergruppa som jeg satt i og de andre jeg så: det var «blendahvitt». Og, for å være helt ærlig, så var ikke mitt inntrykk at bransjen generelt var så veldig opptatt av denne problematikken heller, sier han.
Bokhari har jobbet i ulike bistandsorganisasjoner i inn- og utland i nærmere 20 år. Han har blant annet vært utenlandssjef i Redd Barna i tre år, har jobbet for UNDP, Unicef og Flyktninghjelpen. Nå driver han sin eget bedrift, en sosial entreprenør som sikrer jobbsikkerhet for over 350 kvinner og menn og skolegang til over 700 jenter og gutter i Pakistan.
Bokhari mener ansatte med minoritetsbakgrunn kan være en stor ressurs for norske organisasjoner.
– For meg er det helt åpenbart at språk, kunnskap om land, lokale forhold, kulturelle og religiøse referanser og så videre er en stor, ofte undervurdert, ressurs. Og det bør ikke gå på bekostning av faglig kompetanse, men komme i tillegg. I tillegg tror jeg organisasjoner ville fått mer legitimitet og troverdighet om deres stab var mer mangfoldig, sier han.
– Lav legitimitet
– Inntrykket mitt er at legitimiteten til norske bistandsorganisasjoner er lav blant den delen av befolkningen i Norge som går under kategorien minoriteter eller multietniske.
Bokhari understreker at han tror det er mange årsaker til at det er få med innvandrerbakgrunn i organisasjonene og særlig i ledelsen. Han mener det blir for enkelt å bare klandre organisasjonene.
– Selv om jeg har observert at bistandsbransjen i Norge, i alle fall på ledernivå, fremdeles har mye å gå på i mangfold, så er det vanskelig å konkludere om hvorfor det er sånn, sier Bokhari.
Han mener underrepresentasjonen har flere årsaker:
– Mange med innvandrerbakgrunn foretrekker å engasjere seg i andre nettverk og organisasjoner, ofte uformelle nettverk eller organisasjoner knyttet til trossamfunn eller «hjemlandet» framfor de store, tradisjonelle norske organisasjonene. Det kan det være flere årsaker til, og vi skal ikke se bort fra at organisasjonene har en jobb å gjøre med å nå ut til flere miljøer. Dessverre så sitter nok også altfor mange med feil inntrykk av disse organisasjonenes arbeid og de resultatene de faktisk oppnår; ofte er disse inntrykkene basert på anekdotiske enkelthendelser.
– Neppe førstevalget
Han mener også at prestisje, lønn og jobbsikkerhet kan spille inn.
– For en ung person med minoritetsbakgrunn og høy utdannelse representerer ikke nødvendigvis den tradisjonelle bistandsbransjen førstevalget når han eller hun skal søke jobb. Mangel på rollemodeller er en opplagt faktor. Og her spiller også status, prestisje, lønn og jobbsikkerhet inn.
– Hva bør organisasjonene gjøre for å få flere som deg inn i bransjen, ikke minst i ledelsen av organisasjonene?
– Først og fremst må man være mer bevisst når man rekrutterer inn nye folk, og så ligger det mange muligheter å utvikle de man allerede har i staben, sier Bokhari. Han mener organnisasjonene kanskje kan la seg inspirere av hvordan man i Norge har dyrket frem kvinnelige ledere.
– Vi er i verdenstoppen på representasjon og mangfold mellom kjønnene, jeg savner mye mer bevisste og konkrete tiltak også når det gjelder andre former for mangfold. Her holder det ikke lenger å si at man verdsetter mangfold – kun konkrete tiltak bør være bra nok.
Titus Tenga, sjef for internasjonal avdeling i Strømmestiftelsen, mener norske organisasjoner går glipp av viktig kunnskap og erfaringer fordi så få mer innvandrerbakgrunn sitter i ledelsen i organisasjonene. Selv rekrutterer han bevisst ansatte med ulik bakgrunn. Foto: Strømmestiftelsen.
– Går glipp av kunnskap og erfaring
Titus Tenga er leder av internasjonal avdeling i Strømmestiftelsen. Han har tidligere vært ansatt som førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og har blant annet økonomiutdannelse fra Norge og Tanzania. Tenga har også en doktorgrad fra Idrettshøyskolen.
I likhet med Bokhari mener Tenga at norske organisasjoner i større grad burde benytte seg av kompetansen som finnes hos innvandrere og nordmenn med innvandrerbakgrunn.
– Det er helt åpenbart at organisasjonene går glipp av masse relevant erfaring og kunnskap hvis de ikke rekrutterer folk med innvandrerbakgrunn. Og for å flere ledere med slik bakgrunn må man begynne med å rekruttere på lavere nivå, sier Tenga.
Han har hatt jobben som sjef for internasjonal avdeling i Strømmestiftelsen i nesten 10 år og sier at han selv er opptatt av å rekruttere "mangfold".
– Fire av ti på min avdeling har innvandrerbakgrunn og jeg mener bestemt at det styrker organisasjonen vår, sier han.
– Tenker annerledes
Tenga bruker seg selv som eksempel.
– Jeg er født og oppvokst på landsbygda i Tanzania i et område uten strøm og mange fattige. Det er en erfaring som jeg alltid har med meg. Når vi tar beslutninger her i Norge, tenker jeg alltid: hvordan ville dette fungert i min landsby eller i den byen hvor jeg studerte? Det er noe jeg bærer med meg som gjør at jeg har et annet perspektiv enn de fleste av kollegaene mine. Og jeg mener det er nyttig, sier han.
Tenga mener selv han har en plikt til gi noe tilbake i kampen mot fattigdom.
– Hva kan organisasjonene gjøre for å få flere ansatte med innvandrerbakgrunn?
– Det aller viktigste er nok at de anerkjenner at det å ha minoritetsbakgrunn kan være en verdi i seg selv, en kompetanse som organisasjonen har stor nytte av. Og så må man gi tillit og rom for å utvikle seg. Det har jeg fått i Strømmestiftelsen og det har vært bra både for meg og organisasjonen.
– Flere organisasjoner vi har snakket med sier at de har lokalt ansatte og lokale partnere og at det derfor ikke er så viktig for å ha ansatte i Norge med bakgrunn fra utviklingsland. Har de et poeng?
– Gode lokale partnere og ansatte er veldig viktig, det er jeg helt enig i. Men bistand handler også om makt og hvem som tar beslutninger. Min erfaring er at det er veldig langt fra en lokal partner til et ledermøte i Oslo eller Kristiansand. Derfor er det viktig at folk med ulik bakgrunn, kunnskap og erfaringer er med der beslutningene tas, sier Tenga.
