Kåre Eriksen er seniorrådgiver i paraplyorganisasjonen Digni, organisasjonen som samordner norske misjonsorganisasjoners og kirkesamfunns bistandsarbeid overfor norske myndigheter. Han er også nylig avgått leder i norske bistandsorganisasjoners antikorrupsjonsnettverk.
Den tidligere nettverkslederen gir et klart råd til norske organisasjoner om at risiko og ansvar må avklares tydelig mellom partene på forhånd.
Han vektlegger at forholdet mellom en norsk organisasjon og en lokal partner er et partnerskap mellom selvstendige organisasjoner. – Men er man i tvil om en lokal partner kan håndtere dette, er det bedre å bygge opp den lokale organisasjonen så den står støtt, sier han.
Tre ledere risikerer fengsel
Bistandsaktuelt har i flere artikler omtalt konflikten mellom norske Kristen Idrettskontakt (KRIK) og deres tidligere partner Christian Sports Contact (CHRISC) i Tanzania.
CHRISC har fått et tilbakevirkende skattekrav mot seg fra myndighetene i Tanzania. Om organisasjonen ikke betaler, risikerer tre ledere i organisasjonen å få bøter eller havne i fengsel. Det har formelle grunner: Det var Elly Omondi og to andre ledere som i sin tid skrev under på dokumentene da den tanzanianske organisasjonen ble stiftet.
Skattekravet gjelder for ubetalt skatt i perioden 2015 til 2018 – en periode norske KRIK i realiteten skal ha styrt organisasjonen, ifølge kritikerne. KRIK trakk seg imidlertid ut i 2018 etter at det ble avslørt økonomisk svindel i CHRISC Kenya og Uganda.
Omfattende avtalebrudd
Grundige undersøkelser påviste ikke korrupsjon i CHRISC Tanzania, men omfattende avtalebrudd og uregelmessigheter.
«I Tanzania ble det fastslått forfalskede bilag, dobbelt rapportering, og at mer enn 50 prosent av bokførte kostnader ikke kunne godtgjøres. I tillegg forekom det systematiske brudd på anskaffelsesregelverket.», ifølge Norad.
Bistandsveteranen Svein Olaf Evjen Olsen og Geir Sundet i revisjonsfirmaet KPMG er ikke enig i Norads fortolkning av det som ble avdekket, og peker på svake økonomi- og styringssystemer i organisasjonen. De mener det er moderorganisasjonen KRIK som må bære mye av skylden, fordi den ikke har hjulpet partnerorganisasjonen på en god nok måte, en organisasjon KRIK i sin tid tok initiativ til å danne.
Les mer:
- Tanzania: Lokale idrettsledere risikerer fengsel etter skattekrav – ber om norsk støtte
- Hun ber norske Kristen idrettskontakt (KRIK) betale skattekravet
- Bistandsrevisor sterkt uenig med Norad om økonomi-rotet i Tanzania-saken: Bevisst fusk eller bare rot?
Viktig prinsipielt spørsmål
Bistandsveteranen Svein Olaf Evjen Olsen mener KRIK må ta ansvar for det en organisasjon de har startet har kommet ut for – selv om samarbeidet er avsluttet. Samtidig påpeker han at saken reiser viktige prinsipielle spørsmål som angår hele bistandsbransjen.
– Et partnerskap kan ikke avsluttes på dagen. Etter avsluttede partnerskap kan det komme utfordringer og lovpålagte krav som gjaldt for den perioden partnerskapene varte. Da må bistandsorganisasjoner opptre med redelighet, verdighet og anstendighet. Man kan ikke bare snu ryggen til et partnerskap og si at vi har gjort vårt, sier han.
Kåre Eriksen er seniorrådgiver i Digni, en paraply-organisasjon for tjue norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Digni mottar årlig en støtte på 190 millioner kroner fra Norad som organisasjonen kanaliserer videre til organisasjonene og deres prosjekter.
Ledet antikorrupsjonsgruppe
Eriksen har nettopp gått av som leder for de norske sivilsamfunns-organisasjonenes antikorrupsjonsgruppe. Det er et frivillig verv som går på omgang mellom organisasjonene.
I egenskap av nylig avtroppet leder for denne gruppa, spør Bistandsaktuelt ham om hvilke plikter eller ansvar en bistandsaktør har overfor en partnerorganisasjon, etter at samarbeidet er avsluttet.
– Hva slags ansvar man har i etterkant er noe som må avklares på forhånd. Når man inngår et partnerskap med en lokal partner, er det enormt viktig at man inngår tydelige samarbeidsavtaler og sikrer at organisasjonen følger de lover og regler som gjelder i det landet man jobber i. Lokale partnere må forhåndsvurderes nøye, sier Eriksen til Bistandsaktuelt.
Han peker på at bistandsorganisasjoner jobber i land og områder der det eksisterer en korrupsjonsrisiko. I mange land møter også frivillige organisasjoner sterke restriksjoner på hva de kan gjøre og engasjere seg i.
– Må ha stålkontroll
– Man må foreta en risikoavveining fordi lokal partner ofte har svakheter i sitt organisatoriske oppsett. Som mottaker av norske bistandsmidler forventes det at man har stålkontroll på at midlene brukes i henhold til avtaler, og kravene til dokumentasjon er strenge. Det forventes også at organisasjonene er juridisk registrerte og følger nasjonale lover.
Eriksen poengterer at det er viktig at det avklares på forhånd hvilken risiko man lever under og hva man gjør dersom myndigheter eller andre skulle slå ned på arbeidet som drives.
– Her må man foreta en risikoavveining. Man må ha en klar avtale hvor disse forpliktelsene er gjort tydelige og gjeldende.
Klausul fritar Norad for ansvar
Kåre Eriksen sier at en klausul i avtaleverket norske bistandsorganisasjoner skriver under på, er at norske myndigheter aldri kan stilles økonomisk eller juridisk ansvarlig for noe som skjer med tilskuddsmottaker. Han peker på at det er vanlig å videreføre disse klausulene i avtalene norske organisasjoner inngår med partnerorganisasjoner i sør.
– Det er et problem at mange partnere i sør ikke har forstått hvilken avtale man har gått inn på og hva det innebærer av ansvar og risiko. Her har norske organisasjoner en oppgave i å bevisstgjøre partnerne på innholdet i avtalene.
– Hvem bør ha ansvaret? Den lokale partneren eller den norske bistandsorganisasjonen?
– Den lokale partneren vil alltid ha et ansvar for å følge avtaler og nasjonale lover. Men den norske partneren har også ansvar for å følge med på at lover og regler følges. Jeg vil generelt ikke anbefale at den norske organisasjonen tar på seg ansvaret for hva som skjer med partner. Det vil være en uhåndterlig risiko. Det er jo et partnerskap mellom selvstendige organisasjoner. Men er man i tvil om at de kan håndtere dette, er det bedre å bygge opp den lokale organisasjonen så den står støtt.
Nulltoleranse
Eriksen forklarer at antikorrupsjonsgruppa har engasjert seg mest i hvordan den norske nulltoleransepolitikken mot korrupsjon kan bli mer rettferdig og hensiktsmessig for lokale partnere.
– Nulltoleranse-politikken er streng – og må være det. Der det avdekkes misligheter eller dårlig forvaltning av midlene vil det komme en reaksjon. For eksempel i form av at overføringer blir frosset, krav om tilbakebetaling, eller at samarbeidet blir avviklet. Det er en risiko som alltid vil være der.
Det pågår likevel en diskusjon om hvor hensiktsmessige virkemidlene er, opplyser han.
– Ta eksempelet med frys. Dersom det er fare for at bistandspenger misbrukes, skal det som hovedregel innføres frys av prosjektmidler. Hvis det er en utro tjener, så rammes alle. Hvis noen i organisasjonen varsler om en utro leder og det innføres en frys, vil det fort kunne gå utover en selv og målgruppa man jobber for. Hensynet til kontroll med midlene bør måles opp mot de som blir skadelidende i en sånn sak.
Lite fristende å varsle
– Frykten er at konsekvensene ved å varsle blir så store at det ikke er fristende å varsle, sier han.
Han viser til at en mislighetssak kan få brutale konsekvenser. For eksempel kan det føre til at støtten avvikles, noe som også skjedde i forholdet Kristen Idrettskontakt og CHRISC Tanzania.
– Ofte mister folk jobben sin, penger til viktige prosjekter blir borte og man risikerer krav om tilbakebetaling.
Eriksen sier at det er viktig å beskytte varsleren. Men at dette er en vanskelig balansegang i forhold til å få fram et nyansert og korrekt bilde av saken. Mange ganger kommer ikke hele bildet fram. – Hensynet til kontradiksjon skal ivaretas. Noen ganger er det viktigere å beskytte varsler enn å sikre retten til kontradiksjon.
Han opplyser at hovedregelen er at misligheter skal politianmeldes i det landet det har skjedd.
– Men man må vurdere rettssikkerheten i hvert enkelt land. Å anmelde noen kan utsette dem for høyere risiko enn forholdet tilsier, sier han og legger til at han kjenner til tilfeller der man har ønsket å anmelde, men likevel ikke gjort det fordi den anmeldte da risikerer uforholdsmessig høy straff.
– Gå i dialog med partner
Kristin Bjorå er utenlandsleder i KFUK-KFUM Global, en organisasjon som også var blant de som ga støtte til tanzanianske CHRISC.
Hun sier at KRIK-CHRISC saken minner oss på viktigheten av å sikre gode økonomisystemer hos partner, og at den norske partren har et ansvar for at partnerne er oppdatert på hvilke krav som stilles.
– Jeg skulle gjerne sett at man, både i KRIK-CHRISC saken og andre lignende saker, kunne brukt anbefalingene i revisjonsrapporten til i større grad å gå i dialog med partner om hvordan man kan styrke rutiner og bygge organisasjonen, sier Bjorå.
