– Dersom ikke mer gjøres er det åpenbart at konsekvensene kommer til å bli store. Mange land står svært dårlig rustet til å møte koronakrisa, blant annet fordi statsinntekter har gått til gjeldsbetjening heller enn helsevesen de siste årene, sier Henrik M. Hvaal, daglig leder i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk til Bistandsaktuelt.
I løpet av 2020 må verdens fattigste land, etter planen bruke:
- Over 180 milliarder kroner for å nedbetale gjeld til andre lands regjeringer
- 124 milliarder kroner til å betjene gjelden til multilaterale institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
- 101 milliarder til utenlandske private banker og låneinstitusjoner.
Dette ifølge gjeldskampanjen, Jubilee Debt Campaign.
Hvaal påpeker at Tsjad, DR Kongo, Mosambik og Zambia brukte fra 18 til 35 prosent av inntektene på gjeldsbetjening i 2019 - og har opplevd en drastisk økning de siste årene.
– Samtidig har den offentlige pengebruken på helse, utdanning og infrastruktur falt markant, sier han.
Utfordret G20-møtet
I forrige uke ba afrikanske finansministere, i forkant at et virtuelt G20-møte, om at alle gjeldsrenter som forfaller til betaling i år stilles i bero som svar på korona-krisen. De mente det ville spare landene deres for 440 milliarder kroner i renteutbetalinger i 2020.
– En utsettelse er viktig å få til for å kunne takle korona-krisen, sier Tim Jones, leder for policy i gjeldskampanjen, Jubilee Debt Campaign.
– Mange utviklingsland opplever fallende etterspørsel og priser på råvarer, og manglende inntekter fra viktige næringer som turisme. Det er med andre ord helt avgjørende at man nå klarer å omdirigere penger fra gjeldsbetjening til kapasitetsbygging, slik de afrikanske finansministerne tok til orde for, sier Hvaal.
Regjeringer i flere land, som Mosambik og Zambia, har tidligere tatt opp statlige lån på suspekt vis, noe som rammer ekstra hardt nå. At land som Kenya, Angola og Etiopia også nylig har sikret seg store lån til infrastrukturprosjekter med Kina gjør gjeldssituasjon stadig mer komplisert. I tillegg er mange av lånene med private aktører.
Det er bare 15 år siden verdens rikeste land gikk med på å avskrive milliarder av lån som afrikanske land satt med.
Varsler nytt møte
På torsdag i forrige uke bestemte G20-landene at de ville ta tak i risikoen forbundet med gjelden som lavinntektsland sliter med, ifølge Reuters. Men de vedtok ikke et forslag fra IMF og Verdensbanken om å fryse bilaterale gjeldsbetalinger.
– Ingen reelle, faste avgjørelser ble tatt om dette, sa Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa, etter møtet – selv om Canada, Frankrike, Tyskland og Russland støttet forslaget, skriver Reuters.
G20-landene skal snart holde et nytt telefonmøte for å forsøke å stå sammen i kampen mot global økonomisk nedgang.
– G20-landene må ta opp oppfordringen fra IMF og Verdensbanken, og gi umiddelbare rentefrie moratorium (betalingspauser) på sine bilaterale lån. I tillegg må de sørge for at private kreditorer og de multilaterale institusjonene – inkludert IMF og Verdensbanken – gjør det samme, sier Hvaal.
Eurodad – European network on debt and development – har estimert at disse tiltakene kan frigi over 50 milliarder dollar i de fattigste landene. Slug mener at man på lengre sikt må begynne å snakke om restrukturering av gjeld, for med den utviklingen vi ser nå er det åpenbart at mange gjeldstyngede land ikke vil være i stand til å overholde lånene samtidig som de ivaretar befolkningens grunnleggende behov i årene som kommer.
Hvaal gir IMF og Verdensbanken ros.
– De ser ut til å jobbe døgnet rundt, og kommer med gode tiltak. Blant annet har IMF bedt om ekstra støtte til sitt katastrofefond, og har satt et mål om 10 milliarder kroner. Dette er allikevel langt fra nok, og det er også en fare for at dette er midler som finansieres innenfor de vanlige bistandsrammene til giverlandene. Dette er ikke godt nok, spesielt når vi vet at mange land ikke har nådd bistandsmålene de siste årene, sier Hvaal.
Trenger krisepakke
FNs organisasjon for handel og utvikling UNCTAD kom i går med et notat der de foreslår en krisepakke på 25000 milliarder kroner til utviklingslandene. De mener denne kan være satt sammen av en utvidelse av IMFs Special Drawing Rights, gjeldsslette og en type Marshall Plan der man mobiliserer en del av pengene som uansett skulle vært gitt som ODA (0,7 prosent av BNI) i løpet av de siste årene.
– Omfanget på denne pakken er kanskje ikke så realistisk, men det sier noe om hvor langt man står unna hverandre akkurat nå, sier Hvaal.
Skatteflukt
Det er ikke bare gjeldbyrden som skaper utfordringer for afrikanske regjeringer. Sør-Afrika er landet i Afrika sør for Sahara som hittil har flest smittede av koronaviruset. Avisen Business Day skriver «at hadde alle betalt skatt hadde Sør-Afrika (…) vært i bedre stand til å takle koronavirus-krisen og andre presserende sosiale behov».
En skattekomité under ledelse av dommer Dennis Davis mener at 30 milliarder kroner i skatt blir unndratt fra Skatteetaten (SARS) i Sør-Afrika hvert år. Etaten mener at tallet er nærmere 60 milliarder. Pengene havner i skatteparadiser gjennom både ulovlige pengeoverføringer og regnskapsfusk. Noe av pengene har utspring i kriminell virksomhet, men det meste knyttes til store multinasjonale selskaper. Selskapene unndrar seg skatt gjennom at inntekter tjent av et sørafrikansk selskap reduseres ved at selskapet betaler kunstige høye priser for rådgivning, høye renter på lån eller tjenesteutgifter til et selskap i samme konsern, men registrert i et skatteparadis.
En forutsetning for at afrikanske land skal kunne oppnå noen av FNs bærekraftsmål er at de øker egne skatteinntekter. Nedgangen i råvarepriser og korona-krisen vil trolig slå beina under framgang som er gjort de seneste årene. Sør-Afrikas skatteetatat tror at de i år vil få inn 55 milliarder kroner mindre enn det de hadde regnet med.
Behov for godt styresett
Helen Clark, styreleder i Extractive Industries Transparency International (EITI), mener at en viktig lærdom fra den pågående helsekrisen er behovet for åpenhet og innsyn.
– Godt styresett er viktigere enn noen gang, sier Clark i en uttalelse.
Hun påpeker at utvinningsindustrien i mange land, tross fallende råvarepriser, er viktigere enn noen gang for å kunne bidra til nasjonale inntekter til staten. Dette må til blant annet for å dekke helseutgifter.
