Norge og andre giverland var raske til å mobilisere penger for å bekjempe korona-viruset i fattige land. Alle var enige om at det var svært viktig at tiltak ble raskt igangsatt. I løpet av relativt kort tid fikk FN over 20 milliarder kroner til humanitære innsats for å begrense skadevirkningene i kjølvannet av korona-oppblomstringen.
Men pengene når i svært liten grad ut til de lokale organisasjonene som ofte er de som faktisk utfører prosjekter og tiltak i de fattigste og mest sårbare landene. FN er «ekstremt trege» med å videreformidle pengene til lokale aktører. Dette er selvfølgelig svært uheldig en krisesituasjon hvor tidlig og rask innsats er viktig.
Det er blant konklusjonene til Jeremy Konyndyk, Rose Worden og Patrick Saez som er forskere ved den anerkjente tenketanken Center for Global Development med hovedsete i Washington. De tre har gransket hvordan FN bruker korona-milliardene i løpet av våren og har skrevet en lang og svært kritisk bloggpost om funnene sine.
– FN-organisasjonene hyrer ofte inn underleverandører til å gjøre jobben. Ofte er det flere ledd i denne kjeden og desto flere ledd det er jo tregere går det og jo dyrere blir det. Og desto mindre når de som trenger hjelp, sier Patrick Saez, seniorforsker ved CGD, til Bistandsaktuelt.
Han understreker at FN-organisasjonene gjør en viktig jobb på flere områder.
– Det en del ting som FN er gode på og hvor de har en viktig rolle. Men det humanitære systemet fungerer ikke godt, sier han.
«Når ikke ut»
Saez og kollegaene mener at grunnleggende svakheter ved det humanitære systemet undergraver den humanitære innsatsen i sårbare og konfliktherjede land. De tre skriver blant annet at «lange forsinkelser, dårlige systemer for å følge pengebruken gjennom ulike ledd og vedvarende hindringer for finansiering av lokale aktører forhindrer at penger når ut til frontlinjene i kampen mot covid-19.»
Forskerne har blant annet brukt FN-organisasjonen OCHAs eget sporingssystem for å se hvor mye penger som når ut til nasjonale og lokale organisasjoner. Av de rundt 2,5 milliarder dollar som er gitt til FNs humanitære innsats mot covid-19 har ikke-statlige organisasjoner fått rundt tre prosent. Lokale og nasjonale organisasjoner, som er de som responderer først og også utfører mye av arbeidet på bakken i fattige og sårbare land, har fått ca 1,7 millioner dollar. Det vil si kun 0,07 prosent.
Saez mener at også giverlandenene må dele ansvaret for at tregheten i systemet. Han peker på at giverlandene vet om at FN er trege og at lite penger når de lokale, men allikevel velger å fortsette å kanalisere penger til de samme FN-organisasjonene.
Forskerne fra CGD skriver i sin artikkel at dette til en viss grad er forståelig: giverlandene har ikke kapasitet til å selv forholde seg til lokale organisasjoner, FN har stor evne til å absorbere finansiering, risikoen deles når man bruker FN som kanal.
– Må kreve mer
Men Saez understreker samtidig at giverne bør stille langt strengere krav til FN.
– Giverlandene bør i langt større grad presse FN til å sørge for at mer penger når lokale aktører og at det skjer fortere. De bør også kreve større åpenhet fra FN om hvor, når og hvordan pengene blir brukt. Giverne kan i større grad kanalisere penger til fond, for eksempel landbaserte fond etablert av FN, hvor lokale organisasjoner har lettere tilgang. Og giverne kan også gi mer støtte til ulike nettverk av organisasjoner og paraplyorganisasjoner, sier han.
–«Alle» er tilsynelatende enige om at mer penger bør går via lokale organisasjoner, at det vil være mer effektivt. Likevel går denne prosessen uhyre sakte. Er det slik at FN og andre store aktører ikke vil gi fra seg makt og penger?
– Det handler nok mer om at systemet er slik at det er få insentiver til endring. Det er blant annet slik at de organisasjonene som har de største operasjonene og de største markedsavdelingene nesten automatisk fortsetter å få mest penger. Giverne har også et betydelig ansvar for hvilke kanaler de velger. Hvis man virkelig mener alvor med at langt mer av det humanitære arbeidet bør utføres av lokale organisasjoner gir det da mening bruke nesten alle penger via store internasjonale organisasjoner? Vi trenger ærlige diskusjoner om disse spørsmålene.
– Mindre effektiv hjelp
– Vår medlemmer forteller at svært lite av pengene som er bevilget til å bekjempe korona når dem. En del har fått lov til å omdisponere penger de allerede har fått til innsats mot korona, men nye penger har de sett lite til, sier Hibak Kalfan. Hun leder NEAR, et globalt nettverk av organisasjoner fra «det globale sør».
– At giverne i all hovedsak kanaliserer pengene sine via mellomledd som FN, ofte flere ledd, bidrar etter vår mening til mindre effektiv humanitær hjelp. Desto flere aktører som skal ha sin andel, desto mindre blir igjen til å hjelpe de som trenger det, sier Kalfan.
Kravene om at lokale og nasjonale aktører skal få mer mer innflytelse og større andel av den humanitære hjelpen har blitt gradvis sterkere. På et stort internasjonalt møte i Istanbul i 2016 forpliktet en rekke giverland, inkludert Norge, seg til en målsetting om at minst 25 prosent av den humanitære bistanden skal gå via lokale og nasjonale organisasjoner.
Men det har vist seg å være stor forskjell på liv og lære og det er langt igjen til at målsettingen fra Istanbul-møtet nås. Under to prosent av verdens samlede humanitære hjelp kanaliseres i dag direkte via lokale organisasjoner. Kalfan peker på flere grunner til at omstillingen av det humanitære systemet, en omstilling de fleste tilsynelatende er enige om er helt nødvendig, går svært tregt.
– Vil beholde penger og makt
– Giverne mangler tillit til lokal aktører, de stiller veldig mange og strenge krav til organisasjoner før de kan få støtte. Det er også klart at mellomleddene mellom giverne og de lokale organisasjonene, som FN og de internasjonale organisasjoner, ikke er villige til å gi fra seg sine inntekter og sin posisjon. Forretningsmodellen deres er basert på at pengene går via dem og at de tar sin andel. Det er også praktisk utfordringer: Giverlandene har ikke kapasitet til gjøre avtaler med alle de ulike lokale aktører og bruker derfor i stedet store internasjonale organisasjoner til å gjøre den jobben. Det er den eneste grunnen vi faktisk har forståelse for, sier Kalfan.
–Skaper det mye frustrasjon lokalt at endringene går så tregt?
– Ja, det gjør det. Våre medlemsorganisasjoner er en del av lokalsamfunnene og ønsker veldig sterkt å hjelpe. Da er det vanskelig å akseptere alle hindringene som begrenser hjelpen og at mindre av hjelpen når fram fordi eksterne aktører og mellomledd driver kostnadene opp.
Lederen for NEAR-nettverket mener Norge og andre giverne kan og bør gjøre langt mer slik at det blir lettere for lokale og nasjonale aktører å få tilgang til de over 250 milliarder kronene som hvert år brukes på humanitær hjelp. Det gjelder også pengene som er bevilget til innsats mot korona.
– Giverne må i langt større grad enn i dag være villige til å åpne opp for lokale aktører og å fjerne de mange hindringene som gjør at det er så vanskelig å få tilgang til finanisering. Med dagens system er det så store kostnader knyttet til å bruke FN og andre mellomledd at vi er overbevist om at det vil være langt billigere og mer effektivt å etablere et system som gjør at mer penger går direkte til lokale aktører. Men det krever at giverne tenker både nytt og langsiktig, sier Kalfan.
Redd Barna: – Advarte mot dette.
– Det forskerne ved CGD påpeker er noe Redd Barna har advart mot, blant annet da Norge var med på opprette et eget FN-fond for covid-19-innsats. Dette handler om grunnleggende svakheter og problemer i det humanitære systemet, sier Kjersti Koffeld som er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Redd Barna.
Hun mener det er helt nødvendig å sørge for at penger som gis til humanitær innsats gjennom FN raskere og mindre byråkratisk når til lokale aktører.
– Det er de lokale som virkelig står i frontlinjen og som utfører veldig mye av arbeidet på bakken. Hvis ikke de raskt får tilgang til finansering blir innsatsen selvfølgelig mindre effektiv. Jeg snakket for eksempel med en kollega i Mali nylig. Han fortalte at i Mali går to-tre prosent av pengene til de lokale organisasjonene, resten blir igjen i FN-systemet. Det er få organisasjoner som har fått tilgang til nye penger og det dreier seg om relativt små summer
Hun mener, som forskerne fra CGD og NEAR, at Norge og de andre giverne må ta grep.
– De må kreve raskere innsats fra FN og at mer går til lokale aktører. Giverne kan også selv gjøre med for å legge til rette for at lokale organisasjoner kan få støtte fra dem. Det skjer en del positive ting på dette området og det er konstruktiv dialog mellom organisasjonene og FN. Men at systemet per i dag er tregt og byråkratisk er det ingen tvil om, sier Koffeld.
