Norge gikk for en uke siden med i et globalt samarbeid om innkjøp av vaksiner mot koronaviruset. Det skjedde samme dag som fristen for å melde seg på gikk ut. Til sammen 64 høy- og mellominntektsland har nå varslet at de går med i dette initiativet, etter at det lenge var usikkert hvor stor oppslutning det ville få.
Gjennom dette innkjøpssamarbeidet, kjent som Covax-fasiliteten, skal de 92 fattigste landene i verden få tilgang til gratis vaksiner eller vaksiner til kraftig subsidiert pris. Norge og andre høy- og mellominntektsland må betale selv, men bidrar til økt volum.
Sammen med Island har Norge lagt penger på bordet for en opsjon på to millioner doser gjennom innkjøpssamarbeidet, som ledes av Vaksinealliansen Gavi i Genève og støttes av Verdens helseorganisasjon (WHO). For retten til å kjøpe disse vaksinene betaler Norge 3 dollar og 50 cent per dose som forhåndsbetaling, eller totalt 64 millioner kroner.
Det globale fellesinnkjøpet gjennom Covax er imidlertid bare plan B for Norge. Plan A er Norges samarbeid med EU, som har godtatt Norge som deltager i avtalene EU har direkte med flere europeiske og internasjonale legemiddelprodusenter.
Håpet er at disse avtalene skal gi nok doser til å vaksinere to tredeler av Norges befolkning.
Global løsning er Plan B
Innkjøp gjennom Covax-fasiliteten utgjør for Norge kun en ekstra forsikring. Den kan bli aktuelt å bruke kun hvis de legemiddelfirmaene som EU har satset på ikke lykkes i å få fram en eller flere vaksiner. EU-landene deltar på samme vilkår som Norge.
Det er likevel viktig at rike land har gått med i Covax-fasiliteten, mener John-Arne Røttingen. Han har som vaksineekspert, sjef for Norges forskningsråd og påtroppende global helseambassadør i Utenriksdepartementet en sentral rolle i hvordan Norge tilnærmer seg de globale helseutfordringene som koronapandemien bringer med seg.
– Desto mer tidlig kjøpekraft vi greier å aggregere, desto raskere kan vi få økt produksjonskapasitet og økt volum tidlig. Jeg opplever det som veldig positivt at 64 land nå har forpliktet seg til å delta i fasiliteten. I tillegg kommer 38 land som ligger i løypa. Dermed blir fasiliteten i stand til å inngå tidlige kontrakter om produksjon, sier Røttingen til Bistandsaktuelt.
Han understreker at dette særlig vil komme de 92 fattigste landene i verden til gode.
Endret kriteriene for å få med rike land
Covax-fasiliteten ble lansert i mai i år. I august ble det gjort endringer i kriteriene for deltagelse som gjorde det mer attraktivt for rike land å delta, ved at de både kunne få utnytte sine egne avtaler direkte med legemiddelskaper og i tillegg gjennom opsjoner velge hvilke deler av «vaksinemenyen» i Covax-fasiliteten de vil plukke fra.
En opsjon betyr en mulighet til kjøp, men ikke en forpliktelse. Røttingen mener dette er en god løsning.
– Jeg opplever dette som en vinn-vinn-situasjon. Det har gitt en mulighet til å øke det finansielle volumet som kommer inn i fasiliteten, og dermed gjøre den i stand til å inngå flere kontrakter tidlig, sier han.
Pengene som Norge og andre land legger på bordet for å kunne ha en opsjonsløsning blir ikke betalt tilbake dersom opsjonene ikke blir brukt. I stedet går disse pengene inn i finansieringen av Covax’ øvrige innkjøp. Det er sannsynlig at mange av de rike landene som deltar ikke vil utløse sine opsjoner. Dette vil komme lavinntektsland til gode i form av flere tilgjengelige vaksinedoser raskere, ifølge Røttingen.
Mener global pott er urealistisk
Rike lands deltagelse i Covax-fasiliteten kommer mot et bakteppe av kritikk. Blant annet kritiserte hjelpeorganisasjonen Oxfam i forrige uke rike land - med 16 prosent av verdens befolkning - for allerede å ha lagt beslag på halvparten av forventet global produksjonskapasitet. Bistandsaktuelt har tidligere skrevet at generalsekretær Bernt G. Apeland i Norges Røde Kors har krevd at Norge bør begrense seg til å vaksinere helsepersonell og utsatte grupper - og deretter forplikte seg til å gi fra seg ytterligere vaksinedoser.
EU har inngått avtaler av samme type som USA, som har blitt kritisert for «vaksine-nasjonalisme». Globale løsninger har vært satt opp som et alternativ til dette.
– Samarbeidet om innkjøp gjennom Covax framsto på et tidlig tidspunkt som et alternativ der hele verdens vaksineproduksjon så godt som mulig skulle inn i en felles pott. Deretter skulle man etablere avtaler om rettferdig fordeling i henhold til WHOs kriterier. Hva er igjen av dette?
– Det har nok aldri vært en realistisk ambisjon at høyinntektsland skulle gi penger inn i en felles pott. Det er slik at budsjettformålslogikken styrer alle lands beslutninger. En statsråd som er ansvarlig for nasjonens vaksinedekning må kunne vise til hva de midler han eller hun rår over gir som resultat. Det å ha en ambisjon om en felles pott hvor penger gis inn og vaksiner fordeles ved behov, er ikke realistisk å få til så lenge penger har ulike formål, sier Røttingen.
– Får det beste av to verdener
Han viser til at verdens helseministre har som oppgave å sikre vaksiner til egen befolkning og at deres budsjetter for innkjøp ikke kan gå til noe annet. En løsning med en felles pott for utdeling av vaksinedoser ville betydd at kun bistandspenger og kanskje filantropiske stiftelser ville bidratt, mener Røttingen.
– I mine øyne har det aldri vært en modell som har vært realistisk. Jeg ville heller sett på det som en trussel. Om man fikk en modell med en felles pott helt og holdent, ville min bekymring vært at den ville bli automatisk begrenset til utviklingslandenes behov og så ville man fått et helt separat system. Gjennom det samarbeidet som er etablert har vi greid å få til det beste av to verdener, i hvert fall i mine øyne, utdyper Røttingen.
– Det vil i en periode være en begrenset produksjonskapasitet?
– Ja, men den kaka er ikke gitt. Kakas størrelse avhenger av villigheten og muligheten til å inngå tidlige produksjons- og innkjøpsavtaler.
– Kaka er likevel der. De avtalene som de europeiske landene har inngått hentes fra denne kaka og gjør at andelen som er tilgjengelig for Covax-fasiliteten blir mindre?
– Det er avhengig av hva som er den kontrafaktiske historien. Hva er det man sammenligner med? Mitt poeng er at kaka nå blir vesentlig større totalt sett, gjennom den måten vi gjør det på, og det er en bedre løsning.
Han viser til at det tar tid å mobilisere til global innsats, og at innkjøp gjennom felles-fasiliteten gjør det mulig å komme raskt i gang med å øke produksjonskapasitet. Det kommer ikke minst de fattigste landene til gode.
– Norge har som mulig mål å vaksinere to tredeler av befolkningen innen ett til to år, om alt går bra. Hvor stor andel tror du er vaksinert i Norge og et gjennomsnittlig lavinntektsland om ett års tid, gitt de samme forutsetningene?
– Det er det veldig vanskelig å spekulere om, fordi vi rett og slett ikke vet hvilke vaksinekandidater som vil være relevant å vaksinere med. Det er avhengig av hvordan porteføljen treffer og andre forhold. Men det sannsynlige scenarioet er at det vil være høyere vaksinedekning som andel av befolkningen i et europeisk gjennomsnittsland enn i et afrikansk gjennomsnittsland, eller et gjennomsnittlig lavinntektsland, sier Røttingen.
– Men jeg tror at vi vil være vesentlig bedre skodd for allerede da å ha gjennomført vesentlig vaksinering i lavinntektsland. Og at vi oppnår den mest kritiske vaksinedekningen, som er at vi når frem til de som har høyest risiko for sykdom, og helsearbeidere og andre hjelpearbeidere som utsetter seg for økt smitterisiko, legger han til.
