Da Sahle-Work Zewde ble Etiopias første kvinnelige president i oktober 2018, gjorde hun det klart at hun ville kjempe for likestilling. Et av målene den tidligere diplomaten satt seg, var å styrke kvinner økonomiske uavhengighet og motvirke kjønnsdiskriminering i arbeidslivet.
– Vi klarer ikke å nå de 17 utviklingsmålene uten den ene halvparten av befolkningens fulle deltakelse, sa hun fra talerstolen i det etiopiske parlamentet.
– Likestilling og myndiggjøring av kvinner må være i kjernen av alt vi gjør.
Etiopia ligger på plass 173 av 187 på FNs likestillingsindeks. Landet har som målsetting å bli et ledende industrisenter i Afrika innen 2025, og skal som en del av planen inkludere flere kvinner i arbeidslivet. På denne måten skal Etiopia bli et middelinntektsland i løpet av de neste fem årene. Myndighetenes satser tungt på industrisektorer som produserer klær, tekstiler og sko, altså arbeidsintensivt fabrikkarbeid.
Det er bare ett problem: En ny studie viser at mange etiopiske kvinner mener dette arbeidet ikke gjør livssituasjonen deres noe særlig bedre.
Høy gjennomtrekk i fabrikkindustrien
Det er en gjengs oppfatning at kvinner som deltar i arbeidslivet styrker sin stilling og status i samfunnet, men forskere ved CMI og NHH ønsket å teste sannhetsgehalten i denne oppfatningen.
Espen Villanger, seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI), og Sandra Kristine Halvorsen, doktorgradsstipendiat ved Norges Handelshøyskole (NHH), har tatt utgangspunkt i Etiopias voksende fabrikkindustri og sett på hvordan kvinners arbeidsdeltakelse påvirker deres inntekt, helse og tilfredshet. Forskerne har samarbeidet med 26 bedrifter i industriparker på tvers av Etiopia, og intervjuet 1263 kvinner. Studien er en del av et større forskningsprosjekt som ble startet i 2015. De finner en stor fattigdomsreduserende effekt av det å få seg jobb:
– Når kvinner som i utgangspunktet er ganske fattige får seg en jobb, så bedres den økonomiske situasjonen og matvaresikkerheten dere. Det vil si at de i større grad kan unngå at en i husholdningen må gå sulten noen dager, sier Espen Villanger.
Samtidig viser studien at blant 620 nyansatte, var bare 251 ansatt etter sju måneder. I tillegg var det bare 61 prosent av dem som ble tilbudt fabrikkjobb som takket ja i utgangspunktet. Villanger forteller at den høye gjennomtrekken av ansatte i fabrikkindustrien henger sammen med den lave lønnen som tilbys. Omtrent 65 prosent av de som sluttet i jobben, rapporterte at det var egenskaper ved arbeidet som var avgjørende for at de ikke ville fortsette, spesielt lønn og lange arbeidsdager.
– Mange av de som kommer for å søke jobb, tror at vilkårene er mye bedre enn det de faktisk er. Men arbeidet er veldig dårlig betalt, og startlønnen er enda dårligere, sier Villanger.
Svarer ikke til forventningene
I snitt tjente kvinnene som er intervjuet i studien 406 norske kroner i måneden, altså 1056 etiopiske birr. Det er svært lite, også i etiopisk kontekst. Til sammenligning hadde ektemennene deres 2800 etiopiske birr i gjennomsnittlig månedslønn, nesten tre ganger så mye.
Kvinnene arbeidet i fabrikker som produserte klær for merker som H&M, Guess og Levis. Dagene var lange, åtte timer seks dager i uken, og ofte med ekstra overtid. I tillegg kom tiden som gikk med til transport, og husarbeidet som ventet hjemme. For mange kvinner var det ikke verdt det.
– For noen handler det om at de har andre muligheter, det gjelder særlig i urbane strøk, og spesielt i hovedstaden Addis Abeba. Der ser det ikke ut som om denne typen bedrifter kan øke inntekten deres, siden de enkelt kan finne arbeid andre steder, sier Villanger.
Rapporterer om helseplager
– Det kan være veldig tungt, monotont og kjedelig. De fleste står eller sitter ved et samlebånd og har de samme oppgavene dag ut og dag inn.
Ifølge studien sluttet 16 prosent på grunn av helseplager som følge av arbeidet, som ryggproblemer og allergier. Villanger forteller at det var noen i forskergruppen som fort fikk vondt i hodet da de besøkte skofabrikkene.
– Det var sterk lukt av lim og kjemikalier. Så er det jo individuelt i hvilken grad man påvirkes av denne typen arbeid, men det var tydelig for oss at en del av disse kvinnene ikke synes det er så attraktivt å jobbe i denne bransjen. De sluttet, og gikk heller ut av det formelle arbeidslivet.
Blir ikke mer tilfredse
Fabrikkarbeidet gjør kvinnene verken mer eller mindre tilfredse, ifølge studien. Jobben har altså ingen effekt på hvor fornøyde de er med livet sitt. Det henger sammen med at de tjener mer penger enn før, men at arbeidet fortsatt er hardt og dårlig betalt, sier Villanger.
– Jeg er ikke så veldig overrasket over at det ikke gjør dem mer tilfredse. Kvinnene vi har intervjuet er veldig opptatt av å ivareta tradisjonene sine, som for eksempel kaffeseremoniene der de har en sentral rolle, og matlaging der rettene som skal tilberedes på en helt spesiell måte, over lang tid, sier forskeren.
– Mange av disse aktivitetene blir vanskelige å få til når kvinnene blir mer enn fulltidsarbeidende og de må gi slipp på disse aktivitetene i det nye livet. Det teller negativt inn i regnestykket. Når lønnen i tillegg er lav går det ikke opp for dem.
Selv om det var stort frafall blant de fabrikkansatte, valgte likevel 40 prosent av kvinnene å beholde jobben over lengre tid. Dette var som regel de som var fattigst fra før. De som avslo jobbtilbudet tvert, hadde i snitt menn som tjente om lag 25 prosent mer enn ektemennene til de som takket ja.
Villanger stiller seg tvilende til at fabrikkjobbene representerer en stor velferdsutvikling.
– Lønnsnivået er for lavt, og det resulterer i store kostnader på begge sider. Fabrikkene må ha opplæringsprogrammer gående hele tiden, og de ansatte tjener enda mindre i opplæringsfasen. Det er mange unødvendige kostnader man kunne spart seg for om man hadde tatt innover seg hva dette egentlig handler om, sier han.
– Må heve lønnsnivået
Myndighetene i Etiopia har brukt flere milliarder norske kroner på å opparbeide disse industriområdene, ifølge Villanger, på å subsidiere bedriftene med tilgang til vann, elektrisitet, kloakk og bredbånd.
– De har vært veldig energiske når det gjelder å bygge opp denne industrien. Dette er et initiativ fra øverste politiske hold for å få investorene til å komme. Når de først har klart å få det til, er de forsiktige med hvordan de går frem når det gjelder å stille strengere krav til arbeidsvilkår.
I 2018 satte etiopiske fagforeninger i gang kampanjer for månedlig minstelønn på 3373 norske kroner for fabrikkarbeidere. Myndighetenes foreslåtte minstelønn lå på 1800 – om lag 70 prosent høyere enn kvinnene i studiens gjennomsnittlig lønn. Villanger tror myndighetene vil stille strengere krav etter hvert.
– Jeg tror nok at det kommer. Det er for lave lønninger til at den kan fungere sånn som det er nå. Det handler ikke bare om å skape jobber, men anstendige jobber som folk blir værende i, sier han.
