483 hjelpearbeidere ble i fjor utsatt for angrep i felt, ifølge en fersk rapport fra den amerikanske tenketanken Humanitarian Outcomes:
- 234 ble skadet
- 124 ble kidnappet
- 125 ble drept
I Aid Worker Security Report 2020 fremgår det at Syria, Sør-Sudan, DR Kongo, Afghanistan og Den sentralafrikanske republikk var de farligste landene å drive hjelpearbeid i 2019. Angrep i disse fem landene stod for 60 prosent av totalen, men også Mali og Jemen kom høyt opp på den lite fordelaktige lista.
Og fortsatt er det de lokalt ansatte hjelperne som rammes hardest.
– De fleste voldshandlinger mot hjelpearbeidere begås av ikke-statlige grupper. Dessverre er det slik at disse væpnede gruppene ser få gode grunner til å la organisasjonene jobbe i fred, sier Abby Stoddard i Humanitarian Outcomes.
Hjelpeorganisasjonene ses ofte på som myndighetenes forlengede arm – og oppfattes derfor av noen som et legitimt mål, forklarer hun.
– Ved å hindre hjelpearbeidet eller straffe hjelpearbeidere, kan de utøve kontroll over lokalbefolkninger og få tilgang til ressurser som hjelpemateriell, kjøretøy eller kontanter. Hvis den væpnede gruppa har et ideologisk fundament, kan de bruke angrepet til å sende et politisk signal, eller det kan fungere som et rekrutteringsverktøy. Og mange steder er hjelpearbeidere det mykeste, enkleste, og eneste målet for disse gruppene, sier Stoddard.
Frykt og mistillit
Sammen med kolleger i Humanitarian Outcomes har forskeren intervjuet en rekke hjelpearbeidere i lokale og internasjonale hjelpeoorganisasjoner. Årets rapport fokuserer på trusler mot humanitære helsearbeidere i lys av koronapandemien – med erfaringer fra ebolautbruddet i Øst-Kongo som referanse.
Humanitære helsearbeidere utgjorde 42 prosent av de omkomne bistandsarbeiderne i fjor. I DR Kongo var eksempelvis 15 av 27 rapporterte angrep mot helsearbeidere som jobbet for å stoppe ebolaepidemien. Rapportforfatterne påpeker at frykt for sykdom og mistillit til myndigheter og de som er der for å hjelpe ofte blir brukt av væpnede grupper og andre politiske aktører for å manipulere folks holdninger.
– De som står i frontlinja mot korona møter spesielle utfordringer. På grunn av det enorme presset det er for folk å leve i en pandemi, kan folk ty til vold fordi de er redde, på grunn av rykter eller misforståelser. Det kan også handle om et legitimt sinne over korrupsjon eller altomfattende restriksjoner. Det så vi med all tydelighet i DR Kongo i fjor, sier Stoddard og påpeker at smittsomme sykdommer alltid har bidratt til sosialt destabiliserende frykt, mye usikkerhet – og vold.
«Når det ankommer hjelpearbeidere omtrent samtidig som en sykdom sprer seg, er det helt naturlig at innbyggerne mistenker at smitten og de fremmede hjelperne er forbundet på en eller annen måte», heter det i rapporten som fremhever at det første covid-19-tilfellet i Sør-Sudan ble registrert hos en FN-hjelpearbeider fra Nederland – og at dette bidro til harme og oppfordringer til vold mot hjelpeorganisasjonen vedkommende jobbet.
- Les også: Ble drept på jobb i Sør-Sudan
En av de intervjuede hjelpearbeiderne sier at «angrep ofte skjer på grunn av frykt for at utenforstående kan binge med seg sykdom». Denne frykten må tas på alvor, sier vedkommende og påpeker at organisasjonene har en omsorgsplikt for egne ansatte, men at de også har en aktsomhetsplikt overfor menneskene som bor der de jobber. Det framheves også at «spontane angrep mot ebola-responsteam ble utløst av frykt eller følelser», og at 17 slike hendelser – med alt fra verbale trusler og vold til nedbrente helsestasjoner – ble rapportert i 2019.
Risikoen var spesielt synlig der hjelpearbeidere var i direkte kontakt med lokalbefolkningen, for eksempel ved vaksinasjoner, ifølge tenketankens rapport som argumenterer for at slik «motstand» kan ha sitt utspring i ulike faktorer:
«I DR Kongo handlet det ikke bare om frykt og feilinformasjon, men også om politiske spenninger og sinne over hvordan ebolaresponsen ble utført».
– Dialog er essensielt
En hjelpearbeider som deltok i det krevende arbeidet søker i rapporten å forklare hva man ikke bør gjøre fordi det kan bidra til en mer anspent situasjon:
«Hjelpearbeiderne rullet inn (i en landsby; journ.anm) for å gjennomføre et vaksinasjonsprogram med syv enorme Landcruisere. De hoppet ut av de store bilene, snakket fransk, og forsøkte å begynne vaksineringen», forteller vedkommende som ønsker å tydeliggjøre at dialog er avgjørende i forkant av en nødhjelpsinnsats – om den skal bli vellykket.
Ifølge Humanitarian Outcomes oppfattet mange i lokalbefolkningen også ebola-responsen som et forretningsforetak, der ansatte i det kongolesiske helsedepartementet og lokalt offentlige ansatte skal ha profittert på det som beskrives som «ebola-business». Ifølge en studie var «sinnet over korrupsjonen noen steder en viktigere årsak til volden enn frykten for sykdommen». Undersøkelsen viste at 47 prosent av de spurte ikke trodde at ebolatrusselen var reell, men at utbruddet ble spredt med økonomisk gevinst som mål.
Stoddard mener dette viser hvor viktig kommunikasjon med lokalbefolkningen er – og hun tror økt oppmerksomhet om dette kan bidra til å hindre vold mot hjelpearbeidere i framtiden.
– I Kongo har vi sett at uavhengig av hvor godt det medisinske programmet er, kan en epidemi og responsen på den bidra til frykt, gi legitimt sinne og potensielt føre til vold, dersom man ikke kommuniserer og strukturerer informasjonen på en slik måte at folk skjønner hvorfor hjelpeorganisasjonene er der.
– Hvordan har koronaviruset påvirket sikkerhetssituasjonen for hjelpearbeidere?
– Det har forstyrret innrettingen av bistanden og økt risikoen for hjelpearbeidere i felt. Men i motsetning til ebolautbruddet i DR Kongo, har covid-19-frykt så langt ikke ført til et stort antall angrep, sier Stoddard.
1966 hjelpearbeidere drept
Det farligste stedet for en hjelpearbeider er på veien, i områder med lite myndighetskontroll, der væpnede grupper og kriminelle lett kan sette opp veisperringer. I motsetning til dette overordnede bildet, er trusselen noe annerledes for humanitære helsearbeider, ifølge tenketankens rapport.
Den sentralafrikanske republikk er blant landene som så flest angrep mot hjelpearbeidere i fjor. Hindringene for humanitær tilgang i det konfliktherjede landet inkluderer ekstrem vold, og et stort antall væpnede grupper kompliserer mulighetene for å fremforhandle tilgangsavtaler, ifølge Humanitarian Outcomes. Foto: Florent Vergnes / AFP / NTB scanpix
- Les også: Slik når de fram til de mest sårbare
Denne gruppen opplever i mye større grad vold på prosjektstedet sitt, enten det er en helsestasjon eller i et område der det pågår en nødhjelpsoperasjon.
«Akuttmedisinsk personell og ambulansesjåfører kan bli utsatt for ekstrem risikoeksponering i konfliktområder, inkludert luftbombardement av sivile områder», heter det i rapporten der Syria trekkes spesielt fram:
«Syriske og russiske luftstyrker har ikke bare målrettet bombet sykehus og hjelpekonvoier, men har også brukt ‘double-tap’-angrep, der de som kommer til et bombenedslag for å hjelpe, bombes påny», heter det i rapporten som påpeker at minst 15 helsearbeidere mistet livet som følge av flyangrep i Syria i 2019.
Siden tenketanken begynte å registrere angrep i 1997, er 1966 hjelpearbeidere drept. Av disse er brorparten, hele 1763, nasjonalt ansatte. Abby Stoddard påpeker at de lokale hjelperne ikke bare betaler den høyeste prisen i absolutte tall, men at antallet internasjonale ofre har gått ned, mens antallet lokalt ansatte som er utsettes for vold bare har økt de siste årene.
– Det er flest lokalt ansatte i felt, så det er ikke så rart at denne gruppen rammes hardest. Men det burde ikke være slik at dødeligheten er tre ganger høyere enn for internasjonalt ansatte. Lokale organisasjoner kunne styrket sikkerheten hvis de fikk mer direkte finansiering og mer generøse budsjettfradrag for sikkerhetsrisiko-styring og mer midler til å dekke sine opersjonskostnader, sier Stoddard.
- Bakgrunn: Når terror rammer de fattigste og Nigerias røde soner
