– Humanitære organisasjoner, alt fra Røde Kors til Leger Uten Grenser, kan bli viktige. Det er for sent å ruste dem opp etter at krisa har blitt veldig stor. Det er nå vi må gjøre det, sier Moene, som er professor ved Universitetet i Oslo og en av Norges mest profilerte økonomer.
Korona-viruset har gitt oss både helsekrise og økonomisk krise på samme tid, påpeker Moene. De økonomiske konsekvensene av pandemien kan ifølge Verdensbankens siste anslag sende 60 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom.
Økonomiprofessoren mener at de humanitære hjelpeorganisasjonene, som han beskriver som veldrevne og effektive, kan spille en viktig rolle både for å avhjelpe helsekrisa og for å motvirke nøden som kan følge den økonomiske nedgangen.
– De humanitære organisasjonene kan hjelpe til på begge fronter. Det er viktig å ha ekstra kapasitet for disse organisasjonene slik at de kan være parat til å hjelpe til, dersom utviklingen går slik som noen av oss frykter, sier han.
– Hvordan vil denne krisa utfolde seg i lavinntektsland?
– Slik det ser ut nå, i hvert fall for land i Afrika, så ser det ut til at de vil bli mer rammet av den økonomiske nedstengningen i rike land – og kanskje av sin egen nedstengning – enn av viruset i seg selv, sier Moene.
Han legger til at det er vanskelig å spå hvordan virussmitten vil utvikle seg i tida som kommer. Dersom det blir en spredning av viruset i de fattigste landene, kan det bli dramatisk. Faren for at dette skal skje er ikke over.
– Vi vet at hvis vi først får en spredning av viruset, så kan den bli mye mer eksplosiv på grunn av de sanitære forholdene og trangboddhet. Man må passe seg for å si at så langt har alt gått bra, og derfor vil det gå bra til all tid. Det kan fort eksplodere, sier han.
Fattige i byene og jordløse på bygda
Mange lavinntektsland har nå gjennomlevd nærmere tre måneder med nedstengning av sentrale deler av økonomien. Frykten er at dette kan være bare en forsmak på en lengre økonomisk nedgang. Sammen med kollegaene Halvor Mehlum og Ragnar Torvik er Moene i gang med å undersøke de økonomiske virkningene av koronakrisa i Zimbabwe.
– Det vi ser, er at en stor del av dem som lever på subsistensnivå i jordbruket ikke blir så direkte rammet. De kan stort sett leve av det de selv produserer, selv om dette riktignok er lite. De som rammes hardest, er de som er avhengige av at økonomien går sånn noenlunde, gjerne i byene. De som jobber i uformell sektor og er avhengige av å selge ting – det er de som rammes mest av nedstengning, sier Moene.
– Det er altså de fattige i byene som rammes hardest?
– De fattige i byene og uformell sektor trues. Men også fattige jordbruksarbeidere, de som er på lønnskontrakter, rammes mer av dette enn de som har et lite utkomme fra en liten jordflekk de har tilgang til.
Verste økonomiske krise siden 1930-tallet
– Det som skjer i noen av disse landene ligner litt på det som skjer når det er en flomkatastrofe eller en annen type katastrofe som ikke rammer akkurat der du er, men de områdene du selger til. Det kan minne litt om, og du kan lære litt av, erfaringer fra naturkatastrofer, sier Moene.
– Denne gang rammes imidlertid alle land samtidig, og dimensjonene er mye større?
– Ja. Dimensjonene er mye større. Inntektsfallet i internasjonal økonomi er jo veldig stort. Det er antagelig et produksjonsfall som er like stort som på 1930-tallet.
Moene sier at det er klasseaspekter ved politikken som føres. I flere land har det vært de velstående som først rammes av viruset, mens tiltakene som settes i verk for å hindre spredningen rammer de fattigste. Han viser til eksempler fra Indias hovedstad Delhi, der en stor del av byens befolkning mistet all inntekt da byen ble stengt ned.
– Dette er folk som ikke har noen støtteordninger. De har ingen sparepenger, de har for lav inntekt til det. De rammes på en livstruende måte, i hvert fall på en helsetruende måte, av nedstengningen i seg selv. Slik vil det være i mange afrikanske land også, sier Moene.
Kontantstøtte som krisetiltak
Moene er en tilhenger av kontantutbetalinger til de fattigste. Han framhever dette som et mulig virkemiddel bistandsaktører kan vurdere i møtet med koronakrisa.
– Som et generelt prinsipp er muligheten for å gi kontantutbetatlinger undervurdert. Dette kan spesielt være aktuelt om man ønsker å prioritere utsatte grupper i en krisesituasjon. Når du gir direkte til de fattige, så er det ikke mulig å ta det fra dem, sier han.
De med lavest inntekt får ofte i utgangspunktet lite fra staten, og har ikke så mye å tape, påpeker professoren. Han understreker at det er viktig at slike tiltak utformes på en måte som passer i det enkelte land, i samarbeid med nasjonale partnere.
– I noen sultkatastrofer har det vist seg fornuftig å dele ut penger til folk. Rett og slett for å trekke til seg de små ressursene som måtte være i et område. Markedene reagerer jo. Når det ikke er inntekter et sted, så trekker markedsbaserte aktører seg bort fra disse områdene. Der er nøden størst, men de nødstedte kan ikke betale for det de trenger. Derfor blir markedets reaksjon den omvendte av det som er den moralsk ønskelige reaksjonen, nemlig at man gir støtte der problemet er størst.
Ikke alt kommer fram
– Hva tenker du om behovet for å øke det økonomiske handlingsrommet for disse landene slik at de kan takle krisa bedre? De fattigste landene har nå fått utsettelse på å betale gjeld, og får også kriselån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
– Jeg tror det er fornuftig å gjøre det. Samtidig vet både du og jeg og alle at ikke alt kommer fram helt dit det skal. Man må komplettere det med å støtte humanitære organisasjoner. Vi vet jo ikke helt konsekvensene. Om det er slik mange frykter, at det blir en sterk økning i ekstrem fattigdom, så er det i seg selv en krise, sier Moene.
– De største landene i verden har brukt om lag 9000 milliarder dollar på krisetiltak for egne økonomier så langt. Norge har også brukt mye, målt som andel av BNP. De aller fattigste landene kan ikke bruke mer enn en brøkdel av dette.
– Det at en bruker så mye på hjelp i sitt eget land, gjør dessverre kanskje at en ikke hever blikket nok, og ser om det kan være større behov andre steder. Moralen burde jo ikke kjenne nasjonale grenser. Det er i hvert fall kunstig å være så opptatt av sine egne og nære forhold når krisa høyst sannsynlig rammer verre andre steder, sier Moene, som viser til at Verdensbanken definerer grensa for ekstrem fattigdom ved en kjøpekraft tilsvarende 1,90 dollar om dagen eller mindre.
Verken de som lever under eller de som lever rett over denne grensa har ressurser til å takle økonomiske sjokk av den typen koronaviruset bringer med seg, påpeker han:
– Det er noe med å være fattig i et fattig land. Da tåler du ikke så mye svingninger. Nå har vi feiret en god stund at den ekstreme fattigdommen har gått ned i verden, i hvert fall slik den er målt. Men høyst sannsynlig har de som har kommet ut av fattigdom bare så vidt kommet over fattigdomsgrensen. Hvis vi tenker på at dette er i størrelsesorden det du får for 20 kroner dagen i Oslo, så skjønner man at dette er veldig sårbart, sier Moene.
– Regjeringene må bry seg om de fattigste i eget land
– Afrika sør for Sahara kan stå foran sin verste økonomiske krise siden 1980-tallet, da mange land var rammet av gjeldskrise. Da ga Verdensbanken og IMF hjelp, men la vekt på å disiplinere afrikanske land til å føre en annen økonomisk politikk. Bør de kreve det samme nå? Eller er krisa så stor at man heller må bruke penger nå og rydde opp etterpå?
– Jeg vil si at det bør være mer av det siste enn det første. Men man burde jo disiplinere regjeringene til å bry seg om de fattigste i sitt eget land. Det er det som har vært så mye av et problem mange steder. Den tradisjonelle holdningen er at når en hjelper fattige, så er det akkurat som om det ikke er ordentlig politikk – det er ikke slik økonomien skal gjøres. Jeg er ikke blant dem som mener det. Tvert imot, det er det viktigste man gjør. Det viktigste man kan gjøre er forbedre livene til de som er den dårligst stilte halvdelen av befolkningen, sier Moene.
Han mener at begge de to Washington-institusjonene Verdensbanken og IMF har endret sin rådgivning siden 1990-tallet. Moene peker spesielt på IMF, der han mener det har vært en markert endring ganske nylig. Han mener organisasjonen i større grad enn tidligere er opptatt av nettopp de dårligst stilte.
– Jeg ser tegn på hos IMF til å ha et slikt perspektiv. Kanskje ikke så mye som en skulle ønske, men det er i hvert fall mer av det enn tidligere. Det er ikke den vanlige troen på at bare de rike får økte inntekter, så vil det dryppe ned på de fattige, sier Moene.
Han peker på konkurranse fra Kina, som har blitt en stor utlåner til mange utviklingsland, som en mulig årsak til hvorfor politikken hos de etablerte institusjonene er endret.
Tror ikke på rask opptur
– Det snakkes nå om det kan bli nødvendig med en ny runde med gjeldsslette for at landene skal komme seg videre?
– Det vil ikke være en umiddelbar konsekvens av gjeldslette i dag. Det er tiltak man kan tenke i gjennom når støvet har lagt seg. Det vil jo komme en slutt på denne krisa, og da synes jeg det er mer naturlig å diskutere gjeldsslette av forskjellige slag. Dette er en debatt som er viktig helt uavhengig av koronakrise. Som umiddelbart tiltak ville det ikke være det første jeg tenkte på i hvert fall, sier Moene.
– Hvordan vil verden se ut om ett år?
– Jeg tror ikke vi er tilbake til vanlige forhold i verdensøkonomien om ett år. Om kanskje to år er vi tilbake igjen der det var. Grunnen til at det vil ta så lang tid, er at det er mange kriser på én gang.
– Du har tatt til orde for at vi bør ha bedre beredskap mot kriser og generelt tenker for kortsiktig?
– Verden som helhet trenger mer kapasitet til å gripe inn, enten det nå er en tsunami eller et virusangrep. Et godt bilde kan være at snørike land har snøploger. Men det er ikke slik at snøplogene er ulønnsomme dersom de ikke brukes om sommeren og det har vært noen vintre der det ikke har vært så mye snø som vanlig. Man beregner ikke investeringer som om man skal bruke dem hver dag eller hvert år. Man investerer i slike ting for å ha dem den dagen katastrofen kommer. Derfor er det viktig å tenke mer i et forsikringsperspektiv, at det er noe man har for å kunne gripe inn. Det kan være helt avgjørende for liv og død i mange fattige land, sier Moene.
