«Her kommer et nødrop fra Redd Barna» starter kampanjefilmen som har blitt sendt på norsk TV siden mars i år.
I filmen får vi møte den sterkt underernærte gutten Kayembe på et sykehus i «Sentral-Afrika». «Han er nesten to år», får vi vite, «men veier mindre enn halvparten av et frisk barn på hans alder».
Gråtende blir det avmagrede barnet målt og veid, mens en stemme forteller at «Kayembe trenger mat og medisiner for å overleve, og han trenger det nå».
Her kan du se hele filmen (Redd Barna opplyser at de skal endre ordlyden i filmen, så det kan hende videoen har blitt redigert etter at saken ble skrevet):
Kayembe er riktignok ikke to år lenger. Filmen ble nemlig laget for britiske Redd Barna tilbake i 2014:
Siden har filmen gått i reprise i en rekke land. Kayembe presenteres stadig som to år gammel og akutt hjelpetrengende – fem år etter filmteamet besøkte sykehuset.
– Man begynner å lure
Det er «kritikkverdig», mener Beathe Øgård. Den avtroppende lederen i Studentenes og Akademikerenes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) mener filmen fra før er et «typisk eksempel på utdatert fattigdomsporno», uten nyanser eller bakgrunnsinformasjon.
– Om dette er en pågående krise kunne Redd Barna i det minste benyttet muligheten til å fortelle hvilket land Kayembe bor i, og hvorfor det er en krise der, sier hun.
Anne Hege Simonsen, førsteamanuensis i journalistikk ved OsloMet, er heller ikke imponert. Lever barnet? spør hun. Heter han faktisk Kayembe?
– Man begynner jo å lure.
Rent prinsipielt mener Simonsen at det er «uetisk å gjøre barn til klisjeer», selv om pengene går til en god sak.
– Her låser Redd Barna et underernært barn i tid og rom som et evig og passivt offer, som kan hentes fram fra skuffen som en generisk illustrasjon når det passer markedsavdelingen. Sånn bruker man ikke mennesker, og i alle fall ikke mennesker i en sårbar situasjon, sier hun.
Bildet av Kayembe er i skrivende stund slått opp på ReddBarna.no. Inne på kampanjesiden får man vite at gutten kommer fra Kongo og hva som skjedde med ham (filmen sier ingenting om dette).
Kayembe ble umiddelbart lagt inn på sykehuset, og fikk både antibiotika og ernæringsbehandling med næringsrik nøttekrem som raskt hjelper underernærte barn opp i vekt. Etter en uke hadde han fått nok krefter til å at han klarte å stå ved egen hjelp. Etter to uker veide han nok til at legene kunne skrive ham ut av sykehuset. Behandlingen med nøttekremen fortsatte hjemme frem til han ble helt frisk.
Kayembe på nettsiden til Redd Barna. (Foto: skjermdump)
Vet ikke hvor gutten er
Men hvordan det går med gutten i dag, det vet ikke Redd Barna.
– Vi har dessverre ikke oppdatert informasjon fra i år om Kayembe, innrømmer leder for markedsføring i Redd Barna, Klaus Damlien.
– Er det da riktig å sende denne filmen? Han kan jo være død, for alt hva Redd Barna vet?
– Der hvor det er mulig, holder vi kontakt med barna og foreldrene eller andre foresatte vi møter i vår innsamlingskommunikasjon, med dette har dessverre ikke vært mulig i Kayembes tilfelle siden han har flyttet.
Internasjonalt i Redd Barna bruker flere landkontorer ofte de samme filmene over flere år, opplyser Damlien. På den måten skaffer organisasjonen seg erfaring og senker kostnadene for å lage fadder-filmene.
Men er det greit å fremstille en ekte, navngitt gutt som akutt nødlidende i en gammel reprise? Både ja og nei, mener Damlien.
– Videoen av Kayembe er autentisk og et eksempel på den fortvilte situasjonen for flere hundre tusen barn i DR Kongo, sier han.
– Men vi tar selvkritikk på ordbruken av nåtid i denne filmen, og jobber med å endre den. Vi vil i tiden framover ikke bruke lignende ordbruk i andre filmer.
Mer balanse
Redd Barna har lenge jobbet med måten de fremstiller sine mottakere på. Allerede i 1991 utkom håndboka «Focus on images», som la vekt på at organisasjonen ikke skal fremstille mennesker som hjelpeløse mottakere av nødhjelp. Verdigheten skal bevares.
Disse retningslinjene ble revidert i 2017, etter at Redd Barna hadde intervjuet mottakere om hvordan de selv opplevde å bli fremstilt. Noen følte seg stolte av å kunne skape oppmerksomhet rundt krisen de befant seg i. Andre var redde for å bli stigmatisert, eller synes det var trist å se barna sine syke.
De fleste spurte var imidlertid enige om én ting: De ønsket en mer balansert fremstilling av problemer og løsninger, av nød og evnen til å klare seg.
Derfor anbefalte Redd Barna i rapporten «People in the pictures» å følge utvalgte personer over tid, for å la (potensielle) givere se problemer, løsninger og hva disse løsningene betyr for disse menneskene. Slik kan man styrke giverviljen, mente forfatterne.
– Er anbefalingene fulgt i Kayembe-filmen, Klaus Damlien? Dere kunne jo eksempelvis ha vist hvordan gutten har det nå?
– Vi skulle gjerne vist seeren hvordan det går med Kayembe i dag, og det er vår ambisjon å vise hvordan støtten fra våre faddere hjelper barna, svarer han.
Lei av å hjelpe
Det er forsket mye på såkalt medlidenhetstretthet («compassion fatigue») og hvordan fremstillinger av fattigdom påvirker givervilje. Et av de ferskeste bidragene kommer fra David Hudson, professor i utviklingsstudier ved Universitetet i Birmingham.
Ved å dele forsøkspersoner inn i grupper og vise dem ulike typer kampanje, har Hudson funnet at bilder av «hjelpeløse ofre» vekker en sterk følelse av håpløshet. Denne håpløsheten, hevder Hudson, reduserer givervilje.
– Det er ikke slik at slike kampanjer ikke viser virkeligheten visse steder, for visse mennesker, i visse tidsrom. Men den gir et veldig endimensjonalt bilde av Afrika, et bilde som dessverre allerede er dypt forankret i manges bevissthet, sier han til Bistandsaktuelt.
– Man får ikke inntrykk av at det er blitt mindre fattigdom, flere framskritt og at afrikanere aktivt former sine egne liv og sin egen framtid.
Hudson oppdaget noe annet også. I motsetning til kampanjebilder som viser fremgang, svekker offerbildene givernes «kosmopolitiske» følelse, altså en følelse av medmenneskelighet og ansvar på tvers av grenser.
Slike følelser skaper en mer varig interesse for utviklingsspørsmål enn følelsene som vekkes av «offer-videoer», mener Hudson.
Og får delvis medhold av Klaus Damlien i Redd Barna.
Forstår kritikken
– Vi tror ikke giverne våre engasjeres av bare elendighetsbeskrivelser. Derfor forteller vi også mange historier om framgang og håp i magasiner, sosiale medier osv. Vi ser også at fadderne som er med oss lenge, øker sin forståelse av internasjonale spørsmål og barnerettigheter.
Men en kampanjevideo er ikke stedet å gi seerne den dybden SAIH mener Redd Barna mangler, mener Damlien.
– Det er ikke tid til å gå inn i komplekse årsaksforklaringer i en video som er mellom 60 og 90 sekunder lang. Derfor gir Kayembe-filmen kun et kort blikk inn i problemet med underernæring i Kongo, sier han.
Ved sykehuset i Tshiamala i den kongolesiske provinsen Kasai, hvor Kayembe ifølge Damlien ble innlagt, er det fortsatt rundt 400.000 barn som lider av underernæring. Kun 13 prosent av disse fikk nødvendig helsehjelp, ifølge UNICEF. Årsaken var mangel på finansiering.
Ifølge Redd Barna har filmen om Kayembe rekruttert mer enn 100.000 nye faddere, 5000 av dem i Norge. Over år bidrar de «med millioner av kroner» til kampen mot underernæring, ifølge Damlien, blant annet i Kasai.
– Isolert sett skjønner vi likevel at Kayembe-filmen kritiseres. Vi har fortløpende diskusjoner om filmene og hvordan historiene fortelles i organisasjonen. Når vi allikevel velger å benytte oss av denne type historiefortelling på TV, er det fordi dette gir oss stabile inntekter gjennom mange og lojale nye faddere, sier han.
Tips eller innspill? Send meg en mail!
