– Jeg glemmer henne aldri. Hun hadde fylt 20 da jeg møtte henne første gang. Og barnet hennes hadde fylt tre. Det var ei jente, sier Tatiana Viviane stille.
Tatiana Viviane var nylig ferdig med studiene sine på den tiden. Hun hadde selv flyktet fra krig og uro i Den sentralafrikanske republikk, og fikk skolegang og utdanning i Ghana. Nå var hun tilbake i hjemlandet, og ville gjerne bidra med noe positivt.
Hun fikk jobb som konsulent for en internasjonal organisasjon og reiste rundt i krigsherjede områder av landet for å intervjue unge kvinner som hadde vært holdt i fangenskap av opprørssoldater.
– Jeg ble kjent med en jente som hadde vært i fangenskap hos Herrens Motstandsarme i fem år. Hun hadde endelig klart å rømme. Med seg hadde hun et barn, et resultat av voldtekt. Foreldrene tok imot henne, men de ville ikke akseptere barnet, forteller Viviane i samtale med Bistandsaktuelt.
– En dag jeg var hjemme hos henne ba hun meg ta med seg barnet hennes. Hun ville ikke ha det lenger. Jeg svarte at jeg ikke kunne. Jeg følte at jeg ikke var i en livssituasjon der jeg bare kunne gjøre det.
Den avgjørelsen – det avslaget hun gav den gangen for ti år siden – skulle den nyutdannede unge konsulenten komme til å angre på. Men det som skjedde ble også starten på en ny fase i livet hennes.
Startet ny hjelpeorganisasjon
Tatiana Viviane er av deltakerne på den internasjonale giverkonferansen Ending Sexual and Gender-based Violence in Humanitarian Crises.
Sivilsamfunnsorganisasjoner fra mer enn femti land, flere titalls internasjonale organisasjoner, samt ministre og representanter fra mer enn nitti land er i Oslo denne uka for å diskutere hvordan man kan få en slutt på og seksualisert og kjønnsbasert vold i krig, konflikt og humanitære kriser.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: – Det gjør sterkt inntrykk å møte ofre for seksualisert vold
Viviane er grunnleggeren av den lokale organisasjonen Femme Homme Action Plus i Den sentralafrikanske republikk. Organisasjonen bidrar blant annet til reintegrering av unge mødre som har fått barn i fangenskap, forteller hun.
Tatiana Viviane har også opprettet et senter for barn som blir etterlatt av mødrene sine, barn som lokalsamfunnene har støtt fra seg.
– Da jeg reiste rundt som konsulent møtte jeg mange unge jenter som var voldtatt av opprørssoldater, jenter som hadde vært kidnappet og holdt fanget i lang tid. Jeg møtte unge frustrerte mødre som ikke visste hva de skulle gjøre med barna sine. Noen ganger ble både mødrene og barna utstøtt og isolert. Andre ganger var det bare barna som ble sett på som en forbannelse, forteller Viviane.
Mange av barna fikk hverken fødselsattest, helsehjelp eller skolegang. Noen av dem fikk ikke en gang et navn, forteller Viviane.
– Jeg jobbet for en fredsorganisasjon som heter Conciliation Resources. Jeg reiste rundt og skrev rapport etter rapport. Men jeg følte at det var noe som manglet i jobb-beskrivelsen min, sier hun.
– Jeg ville gjøre noe, bidra med noe mer.
– Jeg klandrer meg selv
En måned etter at hun hadde avslått bønnen om å ta med seg den tre år gamle jenta besøkte Viviane landsbyen og hjemmet til den unge jenta igjen. Det hun fikk høre har forfulgt henne siden:
Den unge kvinnen hadde tatt livet av barnet sitt.
– Jeg klandrer meg selv. Jeg husker så godt hvordan den unge jenta hadde masse traumer og psykiske problemer både på grunn av alt det vonde hun hadde opplevd i fangenskap, og også på grunn av mye stigma og skammen hun følte da hun var tilbake i landsbyen sin, sier Viviane.
– Og hennes psykiske problemer ble enda verre etter at hun drepte barnet sitt.
Viviane forteller at hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe den unge kvinnen etter at hun hadde tatt livet av barnet sitt. Hun besøkte henne ofte, og sørget for at hun fikk psykososial hjelp. Men hun klarte ikke å bli kvitt følelsen av at hun kunne reddet barnet.
Samvittighetskvalene har forfulgt henne i mange år.
– Jeg var jo ung selv. Var nettopp ferdig med studiene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjort med det barnet. Men jeg klarte ikke å slutte å bebreide meg selv. Jeg trengte selv å gå til psykolog for å klare å legge det bak meg.
Senter for voldtekts-barna
Selv om Tatiana Viviane slet med skyldfølelse klarte hun å snu smerten til noe positivt. Hun ville sørge for at andre unge voldtatte jenter i det krigsherjede hjemlandet skulle slippe å føle den samme desperasjonen, som den unge jenta gjorde. Hun ville hindre at flere uskyldige barneliv gikk tapt.
Hun fikk støtte av flere organisasjoner, blant dem Plan International og Conciliation Resources, som hun allerede hadde jobbet for. Og myndighetene landet ga henne muligheten til å ta i bruk en forlatt bygning cirka 200 kilometer fra hovedstaden Bangui.
Der var det god plass både inne og ute til å ta imot barn av voldtatte kvinner; barn som var forlatt av sine mødre, uønsket, stigmatisert og utstøtt av lokalbefolkningen.
– I mange tilfeller ser vi at mødrene etter hvert har kommet til senteret for å se hvordan det går med barna deres. Noen mødre har også tilbragt noen uker eller måneder på senteret, der de etter hvert har begynt å akseptere barna sine, forteller Viviane.
Gradvis aksept
Disse unge mødrene får også yrkesopplæring, for eksempel kurs i å sy klær, slik at de kan ha noe å leve av når de vender tilbake til lokalsamfunnet, opplyser hun. Barna som bor på senteret er i alderen 0-14 år.
Organisasjonen har i dag 42 ansatt og mer enn 1000 frivillige som jobber rundt i de mest sårbare områdene i Den sentralafrikanske republikk. En del av arbeidet er også å gå i dialog med lokale ledere, religiøse ledere og familiene til de jentene som har vært utsatt for grove overgrep.
– Sakte men sikkert har mange av landsbyene og lokalsamfunnene begynt å akseptere de «uekte voldtekts-barna». Noen kommer til og med til oss og spør: «Kan vi ta dem med hjem nå. Det er jo våre barnebarn». De ser også at barna vokser opp som sunne, gode barn. De får skolegang på senteret vårt, og kan bidra positivt i lokalsamfunnene.
DEMONSTRERER FOR FRED: I 2013 kuppet den muslimske opprørsgruppen Seleka makten i Den sentralafrikanske republikk etter blodige herjinger og angrep på den kristne delen av befolkningen. Tidligere var den kristne Lord Resistance Army den mest beryktede av mange opprørsgrupper i landet. Her demonstrerer innbyggere i hovedstaden Bangui for fred.
Foreldre drept i krigen
Tatiana forteller videre at Femme Homme Action Plus også tar seg av barn som er blitt foreldreløse etter at begge foreldrene er drept i krigen.
– Lord Resitance Army kom fra Uganda gjennom DR Kongo og inn i landet vårt. De var grusomme. Men opprørssoldatene som i 2013 styrtet vår valgte president, var ikke noe bedre. De invaderte landsbyer, raste inn i hjemmene til folk, drepte foreldrene og voldtok barna.
Disse foreldreløse barna blir også ofte forsømt og lever under forferdelige forhold, forteller Viviane. Det finnes ikke noe offentlig apparat som tar seg av dem. Er de heldige får de bo hos slektninger eller en vertsfamilie.
– Men mange av verstfamiliene har åtte-ti barn fra før av. De foreldreløse «ekstrabarna» kommer sist i køen, må spise matrester og blir ofte satt til å hente vann og gjøre de tyngste jobbene. Og så blir de seksuelt misbrukt igjen. Vi tar oss av disse barna også, sier den engasjerte grasrotaktivisten fra Den sentralafrikanske republikk.
Trenger internasjonalt støtte til fred
– Nå er du her i Norge på en flott internasjonal konferanse som setter søkelys på et stort og alvorlig problem; Men hva mer enn ord og bevisstgjøring må til for å få en slutt på de grove overgrepene som skjer mot unge jenter i hjemlandet ditt?
– Jeg tror ikke det er mulig å få bukt med seksualisert vold uten at det blir slutt på krigen i landet mitt. Vi trenger hjelp av det internasjonale samfunnet til å sørge for fred i landet vårt, og regionen. Vi er ekstremt sårbare med porøse grenser til konfliktland som Sør-Sudan, DR Kongo og Kamerun. Det internasjonale samfunnet må gjøre mye mer her.
– Og vi trenger hjelp til å bygge opp rettsvesenet, sørge for at de ansvarlige rettsforfølges og straffes, understreker Tatiana Viviane, grasrotaktivist og grunnlegger av organisasjonen Femme Homme Action Plus.
Norge gir én milliard til tiltak mot voldtekt i krig
