Bistandsaktuelts korrespondent har snakket med folk med ulik etnisk bakgrunn på gata i hovedstaden Addis Abeba. Ingen av de vi snakket med jublet over fredspristildelingen.
– Jeg er ikke så glad. Landets situasjon blir jo stadig verre. Jeg har ikke lenger den tilliten og kjærligheten jeg hadde til statsministeren da han kom til makten. For det jeg har sett i ettertid, er at hans vilje til fred er begrenset, sier hovedstadsbeboeren Behbtu Fikadu.
Litt stolt, men også utrygg
– Dette er forvirrende. Hvorfor tildeler de ham denne prisen? Han gjør bokstavelig talt ingenting for å gjenopprette fred, sier Ayalech Hule.
– Som innbygger er jeg litt stolt. Men helt lykkelig er jeg ikke – for virkeligheten vi lever i tillater ikke det. Aldri før har jeg følt meg så utrygg i forhold til min egen sikkerhet, sier Muluken Haile.
– Dette gir ingen mening. Landet er jo forferdelig ustabilt akkurat nå. Det er en spent situasjon overalt. Folk dør, og statsministeren uttaler seg ikke en gang om det, sier Mesele Shenkute.
– Verden må drive gjøn med oss. Jeg trodde tidligere at de som vinner nobelprisen måtte være store personligheter som jobbet hardt for å skape en faktisk forskjell. Men nå forstår jeg at det bare er ord og skuespill. Selv ut fra de etiopisk-eritreiske kriteriene, er det ingen praktisk innsats for å åpne de lukkede grensene. Forbindelsene er brutt, sier Fasil Negus.
Kontroversielt tema
Å snakke offentlig om sin etnisitet er kontroversielt i Etiopia. Av de fem vi snakket med på gata var to oromoer, to amharaer og én tigrayer. Alle var bosatt i Addis.
Årsaken til de svært neddempede, til dels negative reaksjonene på gateplan, er å finne i utvikling og hendelser det siste året.
Tross statsministerens uttalte ønske om å bidra til enhet, har etniske konflikter spredt seg til flere regioner og har økt i styrke etter at han kom til makten for 18 måneder siden. Mange er drept i den politiske uroen og mer enn én million mennesker er blitt internt fordrevne i sitt eget land . (Tilsammen omlag 3,2 millioner etiopiere er internt fordrevne, ifølge IDMC/Flyktninghjelpen, red.anm.) Ytterliggående politiske grupper basert på tenkning rundt etnisitet har fremmet krav og demonstrert for politisk makt, økonomiske ressurser og respekt for egen kultur.
Etiopia - med en befolkning på rundt 100 millioner mennesker - har mer enn 80 etniske grupper, med oromoer, amharaer og tigrayere som de største. De tre største gruppene har samtidig sine politiske frontorganisasjoner. Tigrayerne har sin Tigray People’s Liberation Front (TPLF), som dominerte landets politiske liv i 27 år, før Abiy kom til makten i 2018. Oromoene har sitt Democratic Party (ODP) og amharaene har Amhara Democratic Party (ADP).
Oromoer roper slagord under en feiring av at statsminister Abiy Ahmed har fått Nobels fredspris. Feiringen skjedde i byen Ambo i Oromia-regionen 13. oktober. Foto: Tiksa Negeri / Reuters / NTB scanpix
Statsminister Abiy Ahmed kommer fra oromogruppen og er partileder i ODP. I Oromia var det også støttedemonstrasjoner for Abyi etter at tildelingen av fredsprisen ble annonsert.
Folkets tillit til Abiy er død
Uro og demonstrasjoner er fortsatt et faktum flere steder i landet, mens sikkerhetsstyrker blir satt inn for å dempe gemyttene. Sist fredag, samme dag som Nobelkomiteen i Oslo annonserte tildelingen av prisen til statsminister Abiy Ahmed, stanset politiet all transport til hovedstaden fra regionen Amhara. Blokaden var ikke offisielt begrunnet, men hensikten var åpenbart å hindre folk i å delta i en fredelig demonstrasjon 13. oktober initiert av aktivisten Eskender Nega.
I tillegg til å begrense folks bevegelsesfrihet, skaper slike handlinger fra myndighetenes side raseri blant mange. De ser på dette som en undertrykkelse av menneskerettigheter og demokratiske rettigheter, og det er noe helt annet enn løftene Abiy ga da han kom til makten.
Statsministeren vant mange etiopieres hjerter da han fikk slutt på den to tiår lange konflikten med Eritrea, løslot politiske fanger og prøvde å utvide det politiske rommet ved å la etiopiere i eksil vende tilbake for å delta i reformprosessen. Men de mange hendelsene som kom etterpå har svekket statsministerens støtte i befolkningen.
Er han fraværende og passiv?
Grensestengningen mot Eritrea er bare en ting. Oromo-aktivisters brutale drap på mennesker i Addis, etniske konflikter, fordriving av millioner av mennesker, hungersnød i Gedeo (sør i landet, red.anm.), og et generelt fravær av fred og orden over alt i landet er andre faktorer. Det samme gjelder kontroversen om hovedstadens skjebne, motsetningene i Abyis eget parti og etnisk hatefulle uttalelser gitt av hans egne embetsmenn.
Mange anser statsministerens egen reaksjon på alt dette som fraværende og passiv.
– Abiy har mislyktes i å løse rekken av ustabilitetsfaktorer i landet. Mange av sakene er veldig intrikate og sensitive problemer, mens andre kunne statsministeren ha håndtert på en enkel måte. Abiy har valgt å være stille og lite handlekraftig. Dette vil på sikt kunne true hans posisjon som leder, sier Hailemariam Leuel, en juridisk ekspert.
– Statsministeren har en tendens til bare å la problemene ligge, som om ingenting har skjedd. Dette har gradvis svekket hans oppslutning blant egne støttespillere. Mot en slik bakgrunn blir det vanskelig å applaudere denne prisen, sier dr. philos. Samueal Tefera, førsteamanuensis ved Addis Abeba-universitetets senter for asiatiske og afrikanske studier.
Stiller spørsmål ved hovedkriteriet
Noen kommentatorer setter også spørsmålstegn ved selve den viktigste grunnen til at nobelkomiteen tildelte statsministeren prisen; den etiopisk-eritreiske fredsavtalen.
– Jeg setter stor pris på statsministerens innsats for å slutt på den politiske fiendtligheten mellom Etiopia og Eritrea. De to landene hadde en av de blodigste krigene i Afrika. Og jeg har ikke noe imot om det internasjonale samfunnet anerkjenner statsministeren for det. Men min bekymring er at forsoningen bare var kortvarig og kommunikasjonene (grensekryssing og handel, red.anm.) er brutt siden, bortsett fra den uformelle kontakten mellom de to lederne. Fred er en prosess som krever kontinuerlig og gjentakende innsats, sier en forsker i Afrika-studier.
Han mener at det ikke eksisterer noe initiativ, gjennomsiktighet eller fremdrift i de tingene som må løses, heller ikke i grensespørsmålet.
Den kjente historieprofessoren Abebaw Aylew legger mye av skylden på Eritrea. Han mener nabolandet burde sette i gang sin egen demokratiseringsprosess for at forsoningsprosessen skal kunne utvikle seg.
Vil prisen redusere folks skepsis?
Serien med ikke-fredelige og uforutsigbare hendelser i landet har svekket det håpet folk først hadde til statsministeren. Men denne nobelprisen kan bidra til å myke opp igjen hjertene til Abyis støttespillere, ifølge noen politiske eksperter.
– Etiopisk politikk er virkelig frustrerende. Folk har begynt å fremstille Abiy som et dyr og en løgner. Jeg tror denne tildelingen kan gi nytt liv til den positive holdningen de hadde til ham da han kom til makten, sier professor Beyene Petros, som selv har bakgrunn som tidligere parlamentsmedlem og mangeårig opposisjonspolitiker. I dag er han leder for Ethiopian Federal Democratic Forum Medrek.
– Tildelingen kan føre til at de tenker at statsministeren personlig ikke hadde dårlige intensjoner, men at han ikke har kunnet gjøre noe på grunn av ytterliggående etnisk-tenkende partimedlemmer og gruppene rundt ham, sier Samueal.
Oromoenes krav på hovedstaden
Samtidig viser han til at det fortsatt er en rekke hendelser som kan forverre de pågående kontroversene og urolighetene.
– Siden Nobelprisen er en stor utmerkelse, håper jeg at den vil presse statsministeren til å ta opp disse spørsmålene, sier Samueal.
Kontroversen rundt oromoenes krav på selve hovedstaden Addis Abeba er en av de aller største utfordringene for regjeringen. Oromo-aktivister krever at byen skal omdøpes til Finfine, og at oromoene der skulle ha særlige fordeler. På den annen side argumenterer andre, blant dem den profilerte menneskerettighetsaktivisten Eskender Nega og gruppen rundt ham, med at dette vil undergrave rettighetene til alle som ikke er oromoer i byen. Ifølge Eskender bør Addis Abeba være et sentrum for alle landets regioner uavhengig av etnisitet.
Addis Abeba-Finfine-kontroversen er likevel bare en av mange problemer med etniske overtoner. Folkeavstemningen om Siddamas status, som skal avholdes i november, er en annen. Og i 2020 er det lovet parlamentsvalg. Det kan bli en arena for nye opphetede debatter, demonstrasjoner, vold og mer uro.
Bistandsaktuelt intervjuet sist fredag etiopiere i Norge som applauderte fredsprisen. Les mer her.
