Til forsiden

Ikke alle klesfabrikker i Myanmar opererer i strid med lovverket. Denne fabrikken i Shwe Pyi Thar utenfor Yangon innførte allerede i 2015 minstelønn på vel tre dollar dagen for sine arbeidere. Hensikten var å møte EUs krav, og kunne tilby varer til det europeiske markedet. Foto: Nyein Chan Naing / EPA / NTB scanpix

Baksiden av eventyret om «Made in Myanmar»

Bestseller – klesgiganten bak kjeder som Vero Moda og Jack & Jones – kjøper klær fra fabrikker der de ansatte ikke tør å organisere seg. Arbeidere får ned mot 1,50 kroner i timelønn.

Av Nikolaj Houmann Mortensen / Danwatch, Kyaw Lin Htoon / Myanmar Now og Phyo Thiha Cho / Frontier Publisert: 29.04.2019 16:19:19 Sist oppdatert: 29.04.2019 16:19:19

Etter et halvt århundre ved makten ble militærjuntaen i Myanmar avløst av en sivil regjering ledet av et av verdens aller største demokrati-ikoner.

Det var som om hele verden ble trollbundet av eventyret om Aung San Suu Kyis vei mot regjeringskontorene. Mange ville være en del av fortellingen. Barack Obama ble den første amerikanske presidenten som besøkte landet, statsoverhoder fra hele kloden fulgte etter. Det ble åpnet ambassader, og i takt med at USAs og EUs økonomiske sanksjoner ble opphevet strømmet utenlandske selskaper til.

Men i et land der fagforeninger har vært forbudt i et halvt århundre, og fagforeningsfolk inntil nylig ble satt i beryktede torturfengsler, skal virksomheter være ekstra nøye med å sikre seg at arbeidsforholdene er i orden, ifølge eksperter.

– Aung San Suu Kyi og militærdiktaturets fall ga Myanmar et brand som intet reklamebyrå i verden kunne ha skaffet dem, forteller Richard Horsey.

Han representerer tenketanken International Crisis Group i Myanmar og er tidligere representant for International Labour Organization (ILO) i landet.

– Plutselig ville butikker gjerne selge klær som var merket «Made in Myanmar». Virksomheter var villige til å flytte mindre deler av sin produksjon til Myanmar, bare så de kunne knyttes til den gode historien, sier han.

Les også: Hva nå, Myanmar?

Verdens nest billigste arbeidskraft

Tekstilindustrien var en av de få bransjene der det viste seg at det faktisk kunne lønne seg for investorene å rykke inn. For tekstilfabrikkene hadde først og fremst bruk for billig arbeidskraft. Uten mange andre jobbmuligheter var særlig landets unge kvinner villige til å arbeide for lav lønn. Ekstremt lav lønn.

Inntil 2015 hadde Myanmar ingen minstelønn, og samme år anslo det britiske analyseselskapet Verisk Maplecroft at Myanmar hadde verdens nest laveste lønnskostnader – bare slått av Djibouti i Øst-Afrika.

Les også: Fattigdom redusert med en tredjedel i Myanmar

Så internasjonale og europeiske klesmerker fortsatte å strømme til det sørøstasiatiske landet. I 2014 ble det i gjennomsnitt åpnet to nye tekstilfabrikker hver uke, ifølge Myanmar Garment Manufacturers Association.

På fire år ble tekstileksporten nesten tredoblet. I dag har virksomheter som H&M og danske Bestseller gått fra å ha null burmesiske leverandører i 2012 til å ha omkring henholdsvis 60 og 20 i 2018.

Under Myanmars tidligere militærediktatur bidro USAs og EUs økonomiske sanksjoner i særlig grad til landets svake økonomiske utvikling - som rammet sivilbefolkningen hardt. Da regimet begynte demokratiske reformer i 2012, begynte sanksjonene gradvis å dempes frem til Obama i 2016 løftet USAs siste handelsrestriksjoner. Siden den gang har USA gjeninnført sanksjoner mot deler av militæret (på grunn av den etniske rensningen mot landets rohingya-minoritet), og EU diskuterer for tiden å fjerne Myanmars handelsfordeler i form av tollfri tilgang til europeiske markeder.

Hvis europeiske takster blir introdusert på burmesiske varer, forventes det å bli spesielt vanskelig for tekstilindustrien å være konkurransedyktige. Mange observatører forventer da at europeiske klesmerker vil forlate landet.

Men ifølge undersøkelsen Import Genius 2018 valgte en rekke kjente klesmerker, som Marks & Spencer, Armani, GAP, Topshop, Arc'teryx, Pierre Cardin – samt Lidl, ALDI og Adidas (som er omtalt i Danwatch´undersøkelse), å flytte deler av sin produksjon til Myanmar etter regimets demokratiske reformer.

Arbeidere på vei til jobb i en forstad til Yangon. Hlaing Tharyar huser både en stor del av Myanmars tekstilfabrikker og deres ansatte. Foto: Thuya Zaw / Danwatch

Det har bidratt til at enorme områder omkring Yangon er nå helliget industrisoner, som rommer tusenvis av tekstilfabrikker, såvel som noen av landets tettest bebodde områder. Den tidligere hovedstadens mursteinshus er her erstattet av blikk- og trehytter. De huser særlig migranter fra andre deler av landet, som er kommet hit for å finne arbeid på fabrikkene.

Bydelen Hlaing Tharyar – som Bistandsaktuelt besøkte på valgdagen i 2015 – huser alene om lag 700 000 mennesker, og er stort sett vokst fram etter at syklonen Nargis i 2008 drev hundretusener på flukt fra Myanmars elvedeltaer.

I dag beskriver Yangons innbyggere gjerne morgenene i området som et annet slags naturfenomen: når gatene blir som elver av arbeidere, som alle strømmer mot fabrikkene i nærheten. Ifølge Danwatch undersøkelser (se sidespalte) opplever tekstilarbeidere i i flere av disse fabrikkene et urimelig produksjonspress, og i tillegg betaler flere klesfabrikker kun omtrent halvparten av minimumslønnen for de første seks månedene av ansettelsen.

Myanmar har regionens laveste minimumslønn. Med rundt 20 kroner for åtte timers arbeid – eller 2,5 kroner per time – er lønningene lavere enn i land som Kambodsja og Bangladesh. Likevel anvender burmesiske fabrikker som produserer klær og sko til selskaper som Bestseller, Adidas, Lidl og ALDI tekstilarbeidere som «trainees» eller lærlinger de første tre til seks månedene av deres ansettelse. I denne perioden kan de bli betalt til litt over halvparten av minimumslønnen eller ca 1,5 kroner per time, ifølge Danwatch undersøkelser.

Fortellingen falmet

Så selv om tekstilindustrien har skapt masse arbeidsplasser etter regimeskiftet, så er det de siste årene gått opp for store deler av verden at fortellingen om det nye Myanmar i de første euforiske årene kanskje nettopp var et eventyr.

– Et eventyr, der militæret representerte alt som var dårligt, og Aung San Suu Kyi representerte alt som var godt. Der man ignorerte at landets dype strukturelle problemer ikke ble løst gjennom ett valg og overgivelsen av makten, som Richard Horsey formulerer det.

Den etniske utrensingen av rohingyaene og kamper mellom etniske grupper og majoritetsregjeringen har stått som de klareste bevisene på dette. Men det er også en rekke andre problemer med å flytte produksjonen til et tidligere isolert land, med lover som er utformet av en militærjunta for flere år siden.

Les også: «Militærjuntaens» barbariske voldshandlinger: Kvinner og barn voldtatt, traumatisert

Først i 2012 ble det tillatt å danne uavhengige fagforeninger, etter 50 års forbud. Diskriminering, oppsigelser og vold mot fagforeningsmedlemmer er fortsatt utbredt.

Det er fortsatt lovlig å kreve graviditets-tester av ansatte, framgår det av våre intervjuer med tekstilarbeidere. Og det er ikke noe som hindrer fabrikkene i å ansette folk i seks måneders prøvetid. I denne perioden får de bare utbetalt litt over halvparten av minstelønnen – eller 1 krone og 50 øre i timen.

Ansatte fra fabrikken Infochamp, som producerer sko til Adidas, forsøker å få europeiske klesprodusenter oppmerksomhet under en protest mot at fire fagforeningsledere fikk sparken. Foto: Action Labour Rights / Danwatch

Ye Naing Win er en av de mange burmesiske fagforeningsfolkene som har sonet lange fengselsdommer under det tidligere militærdiktaturet. Fra 1996 til 2005 satt han innesperret i Myingyan-fengslet, som er beryktet for tortur på politiske fanger.

Sammen med en liten gruppe innsatte brukte han her tiden på å tenke ut strategier for hemmelig organisering av fabrikkarbeidere. I dag er det tillatt med fagforeninger i Myanmar, men fagbevegelsen er fortsatt delt mellom grupperingene som gikk i eksil og forsøkte å lobbe for arbeidstakerrettigheter fra utlandet, og de som ble i landet og forsøkte å organisere arbeiderne gjennom hemmelige undergrunnsnettverk.

– Den største forskjellen fra den gang til i dag er at vi nå kan organisere oss fritt, sier Ye Naing Win, som siden regimeskiftet har sittet i Myanmars Voldgiftsinstitutt for Arbeidskonflikter og i dag leder fagorganisasjonen CCTU, som han startet sammen med sine tidligere medfanger fra Myingyan.

– Men ellers har vi ikke fått de store endringene som man kunne ha håpet på. Mye av den nye lovgivningen fører ikke til reell forandring, og man sørger fortsatt for at fagforeningene ikke får for stor innflytelse, sier han.

Overfall er ikke overraskende

Mange fagforeningsfolk og kritikere påpeker at arbeidstakerlovgivningen på noen områder er håpløst foreldet og utarbeidet av militærregimet for årtier tilbake. Andre mener det er vedtatt markante forbedringer, som egentlig burde beskytte arbeiderne – men at de ofte ikke settes ut i livet.

Arbeidere demonstrerer utenfor Shyang Jhuo Yue Co., Ltd – et taiwansk-eid sportssko-selskap som forsyner Adidas – etter at fabrikken plutselig ble stengt i slutten av januar i år. Da fabrikken i Yangon ble lagt ned, stod nesten 700 burmesiske arbeidere uten inntekt. På banneret til venstre står det: «Shyang Jhuo Yue factory som produserer for Adidas må ta ansvar for arbeidernes rettigheter». Foto: Ann Wang / Reuters / NTB scanpix

Selv om det tilsynelatende er i strid med arbeidernes lovbestemte rettigheter, forteller for eksempel fire fagforeningsledere til Danwatch at de ble sagt opp fra en fabrikk som produserer for Adidas, da de forsøkte å forhandle om bedre forhold og høyere lønn.

Og streikende syersker fra en fabrikk som leverer klær til Lidl ble, ifølge blant andre Reuters, overfalt og banket opp av en gruppe sivilkledde menn med køller, da de var samlet i en protest utenfor fabrikkbygningen.

Sakene overrasker ikke Richard Horsey.

– Vi snakker om et land som gikk direkte fra å ha så godt som null arbeidstakerrettigheter til en lovgivning som ga rett til å streike, til fritt å danne fagforeninger og fagforbund, som kan stå for kollektive avtaler, sier han.

– Når du på den måten endrer loven fra den ene dagen til den andre, så har du selvfølgelig ikke øyeblikkelig en kultur for at fabrikkeiere, arbeidsgivere, arbeidere eller politikorpset kan få det til at fungere, sier han.

Ikke mange med verre lovgivning

Representanter fra industrien i Myanmar har jevnlig selv gitt uttrykk for at landet hadde problemer med å følge opp kravene til arbeidsforhold og etisk produksjon, som flere internasjonale produsenter i dag forventer at man overholder.

At Myanmar fortsatt har langt å gå før det kommer i nærheten av å være et eventyrland for landets fabrikkarbeidere, innrømmet også Maung Maung Lay, visepresident for Myanmars handelskammer, i et intervju med den britiske avisen The Guardian i fjor.

«Som etternøler mangler Myanmar å ta et ordentlig sprang framover for å innhente internasjonale arbeidstakerrettigheter», sa han.

Blant annet derfor legges det et ekstra ansvar på de internasjonale og europeiske klesmerkene når de velger å få varene sine produsert i Myanmar, mener Bent Gehrt, som er områdekoordinator i Sørøst-Asia for organisasjonen Workers Rights Consortium, som overvåker arbeidsforholdene på tekstilfabrikker.

– Når du velger å få produsert klærne dine i Myanmar, så kan du ikke regne med at forholdene er i orden. Ofte følges ikke lovene. Og om de følges, så når ikke burmesisk lov – som delvis er utarbeidet av en gammel militærjunta – opp til den standarden som en dansk klesprodusent følger, sier Gehrt og tilføyer:

– Det er ikke særlig mange steder i Asia der reglene er verre enn i Myanmar.

Det danske uavhengige nettavisen Danwatch har i samarbeid med nyhetsmagasinet Der Spiegel og de to burmesiske mediene Myanmar Now og Frontier Myanmar undersøkt tekstilindustrien i Myanmar. Bistandsaktuelt har enerett på distribusjon av artiklene i Norge.

Utsettes for trusler og ydmykelser

Fabrikkansatte sjikaneres på det groveste og mangler de mest grunnleggende rettigheter.

Av Nikolaj Houmann Mortensen / Danwatch, Kyaw Lin Htoon / Myanmar Now og Phyo Thiha Cho / Frontier

Chesa smiler, men det er et forlegent smil, ikke fordi hun er glad. Tekstilarbeideren synes ikke det er morsomt å snakke om det hun føler på hver eneste dag på jobben:

– Jeg kan ikke gå på toalettet når jeg vil. Det gir meg problemer med vannlatingen og smerter i magen.

Den 23 år gamle syersken folder hendene om underlivet. Hun har arbeidet på tekstilfabrikken, som ligger i en industrisone like utenfor Myanmars største by Yangon, i fem måneder. Her syr hun blant annet klær til de tyske supermarkedkjedene Lidl og ALDI.

– Jeg blir skjelt ut når jeg ikke har nådd produksjonsmålene, sier hun, og nikker og ler nervøst til spørsmål om hun er redd fabrikkledelsen.

Internasjonale tekstilprodusenter har de siste årene valfartet til Myanmar, etter at det før så lukkede landet nå er åpnet opp, og tilbyr ekstremt billig arbeidskraft. Danwatch har fulgt etter for å undersøke forholdene på fabrikkene som produserer klær til europeiske merker.

Toalettbesøk krever underskrift

Sammen med Frontier Myanmar, Myanmar Now og Der Spiegel har Danwatch intervjuet arbeidere fra landets voksende tekstilindustri. I tillegg til Lidl og ALDI syr arbeiderne klær til Adidas og Bestseller, og de aller fleste av dem forteller omtrent det samme som Chesa:

At toalettbesøk begrenses til dagens ene lunsjpause, fordi de er redde for å bli skjelt ut eller ikke når produksjonsmålene som ledelsen har satt. Flere forteller at toalettbesøkene deres blir nøye overvåket. Hos leverandøren til Lidl og ALDI hevder arbeiderne for eksempel at de må skrive under på et papir hver gang de går på WC.

Jane Frølund Thomsen, overlege og leder for Arbejdsmedicinsk Center på Bispebjerg Hospital, har sett nærmere på detaljene i saken, og vurderer arbeidsforholdene i sum som «helt, helt utrolig dårlige og ubehagelige».

Sjikane fra ledelsen er et omfattende problem, ifølge fabrikkarbeiderne. Samtlige ansatte vi intervjuet sier at deres arbeidsledere og overordnede jevnlig – gjerne daglig – omtaler dem med ydmykende skjellsord foran deres kollegaer.

– De sier at vi ikke arbeider, og at vi ikke er noe verdt. De bruker alltid svært stygge ord om meg foran andre mennesker. Så jeg skammer meg og begynner ofte å gråte, sier 23-årige Kyi, som arbeider på fabrikken som produserer klær til Bestseller.

Fysisk avstraffelse

Inntil nylig var fysisk avstraffelse også en del av hverdagen på flere av fabrikkene. Arbeiderne fra Adidas-leverandøren forteller at menn gjerne ble slått med flat hånd i bakhodet, mens kvinner fikk slag på underarmene.

– Jeg har sett vennen min bli slått her, sier 20-årige Maung, mens han lar hånden gli mellom nakken og baksiden av hodet.

Ifølge de ansatte fra Adidas-leverandøren stoppet den fysiske knuffingen først da de begynte å organisere seg i en fagforening sommeren 2018. Men innen da hadde Maungs venn sagt opp, fordi han ikke lenger ville finne seg i å bli slått.

– Jeg føler meg generelt sett undertrykt på jobben. Lederne overvåker meg konstant, tilføyer Maung.

21-årige Htay, som arbeider for Lidl- og ALDI-leverandøren, sier også at fysisk avstraffelse har funnet sted inntil for et par år siden, da de ansatte begynte å organisere seg.

– Jeg har opplevd mye på denne fabrikken. Arbeidslederne har sparket meg, skjelt meg ut, og bannet til meg med svært stygge og erotiske uttrykk. Jeg har funnet meg i det, fordi jeg har trengt pengene for å kunne forsørge familien min, sier Htay, som har arbeidet på fabrikken fra hun var 17 år.

Uoppnåelige produksjonsmål

Når arbeiderne kritiseres for sin innsats og føler at de ikke kan gå på toalettet, handler det ifølge dem selv om at produksjonskravene er urealistisk høye.

– Produksjonskravene er ikke satt etter hva vi ansatte kan oppnå, men etter noen beregninger som ledelsen har gjort, sier 23-årige Gewa, som arbeider på fabrikken som leverer til ALDI og Lidl.

Hun forteller at hun og hennes kolleger innimellom blir nødt til å jobbe i lunsjpausen, som er dagens eneste pause, eller at de må møte opp tidligere for å nå målsettingene.

Ifølge Bent Gehrt, områdekoordinator for organisasjonen Workers Rights Consortium, er ekstremt høye produksjonsmål en fast del av arbeidsorganiseringen på burmesiske tekstilfabrikker. Han har fulgt med på tekstilfabrikker i Asia i over 14 år, og besøker jevnlig Myanmar.

– På stort sett alle fabrikker vi kjenner til, er produksjonsmålene faktisk så godt som uoppnåelige. De er basert på de aller raskeste arbeiderne, og de justeres hele tiden opp et hakk, dersom noen begynner å innhente dem. Poenget er å få arbeiderne til å yte maksimalt uten helt å nå målene. I stedet blir de holdt i konstant stress, sier han.

Kombinasjonen av sjikane og nærmest uoppnåelige mål gir tilsammen et ekstremt dårligt psykisk arbeidsmiljø, forklarer Jane Frølund Thomsen.

– Det kan ha konsekvenser for den mentale helsen konstant å bli presset med krav som nærmest ikke kan nås. Når man arbeider svært hardt, samtidig som en får vite at man ikke er noe verdt og at det man lager er dårlig, så tærer det jo på selvfølelsen. Det er et mentalt press som kan gi evig grubling, dårlig nattesøvn og lignende symptomer på psykiske belastninger, sier hun.

Tør ikke danne fagforeninger

De ansatte forteller at ting er blitt bedre etter at de har fått en fagforening på fabrikken, men organiseringen har ikke vært uten omkostninger.

Både på fabrikken som leverer til Adidas og fabrikken som leverer til ALDI og Lidl har det i løpet av det siste halvåret vært saker med fagforeningsfolk og fagforeningsledere som plutselig har fått sparken. Begge steder forteller de ansatte at ledelsen diskriminerer fagforeningsmedlemmer.

På fabrikken som leverer til Bestseller er det ingen uavhengig fagforening. Ifølge syerskene som Danwatch har intervjuet forsøkte en gruppe ansatte for tre år siden å danne en fagforening, men de som gikk i spissen for organiseringen endte alle sammen med å få sparken.

– Nå er folk redde for å danne en fagforening, sier 21-årige Marlar, som i fem år har arbeidet på fabrikken som leverer til Bestseller.

Ansatte fra fabrikken som produserer til ALDI og Lidl har i smug tatt bilder av merkene i klærne de syr, og har vist bildene til Danwatch. «Joggingsæt til piger» står det på dansk i nakken på et blått, rødt og sølvfarget sett fra ALDIs merke, Poco Piano. Den danske teksten tyder på at de skulle selges i danske ALDI-butikker.

De kvinnelige syerskene skal helst ikke ha planer om å få barn, hvis de vil ansettes på fabrikken. Ifølge de ansatte hos leverandøren til Lidl og ALDI blir kvinner nemlig jevnlig avkrevet en graviditetstest når de søker jobb. Det gjelder særlig gifte kvinner.

Men ifølge fagforeningen blir ugifte kvinner også ofte testet av sykepleieren på fabrikken, hvis de sier de er syke eller utilpass. Det gjelder særlig for arbeidere som fortsatt går i prøveperioden på seks måneder. Da er de lettere å si opp, hevder fagforeningslederen på fabrikken, Thet Htar Swe.

Som med mye annet i Myanmar er det ingen lov som forbyr graviditetstester, konstaterer Jane Frølund Thomsen:

– Det er jo en sortering som vi aldri ville akseptere her hjemme – det er jo virkelig en krenkelse av individet og diskriminering på bakgrunn av kjønn å skulle la sin arbeidsgiver sjekke om man er gravid.

Fabrikkleder: Bruker 20 minutter på do

Det har ikke vært mulig å få en kommentar fra fabrikkene som leverer til Bestseller eller Adidas, men fra leverandøren til Lidl- og ALDI avvises en rekke av arbeidernes kritikkpunkter.

Fabrikkleder U Thein Swe innrømmer at han har bedt om lister over hvem som er medlemmer av fagforeningen, men han kan ikke se noe problematisk ved det, og oppfordrer i stedet fagforeninger til å være mer løsningsorienterte.

– Angående de ubehøvlede samtalene, så kan de komme til meg og rapportere det. Før denne saken hadde vi allerede åpnet våre dører, så de kan komme til meg og rapportere det, sier U Thein Swe.

Han tilføyer at han ikke har hørt om vold mot ansatte og sier arbeiderne har god tid til å gå på do.

– Vår fabrikk er ganske fri. De kan fritt bruke toalettene og bruker gjerne 20 eller 30 minutter på det, vi setter ingen begrensninger. Vi kommer ikke og banker på dørene og hiver dem ut.

Selv om samtlige intervjuede arbeidere hevder at særlig gifte kvinner avkreves graviditetstest, så avviser U Thein Swe den anklagen:

– Vi krever at søkere har med en helseattest fra sykehuset. Vi har aldri bedt dem ta en graviditetstest.

Bestseller: «Oppmerksom på problemene i den burmesiske tekstilindustrien»

Selskapet bak Vero Moda og Jack & Jones sier at rettighetsbruddene er i strid med deres etiske retningslinjer.

Av Nikolaj Houmann Mortensen og Espen Røst

Bistandsaktuelt har vært i dialog med Bestseller Norge, slik at selskapet bak kjeder som Vero Moda og Jack & Jones kan få imøtegå kritikken som fremkommer i Danwatch´ rapporter.

Det er noen uker siden det danske nettstedet publiserte sine saker om klesindustrien i Myanmar, men Bestseller Norge vil verken svare på Bistandsaktuelts spørsmål om selskapet har foretatt seg noe i forhold til avtalene med fabrikkene i Yangon, eller hvilke merkevarer i Bestseller-systemet som produseres i Myanmar. I et epostsvar fra administrasjonssjef Anikken Vossli, heter det at «vi kan ikke komme med ytterligere kommentarer utover de som Bestsellers hovedkontor har gitt til Danwatch i Danmark»:

Bestseller er oppmerksom på det dårlige forholdet mellom de burmesiske arbeiderne og de primært kinesiske mellomlederne på fabrikkene, skriver Bestsellers Social Sustainability Manager Maria Lassen i en post til Danwatch:

«Det er et generelt problem i den burmesiske tekstilindustrien, og vi samarbeider med flere dyktige eksterne parter, som tilbyr opplæring for kinesiske ledere i å oppnå en ordentlig dialog på tvers av språk og kulturforskjeller».

På spørsmål om et dansk selskap ikke har noe ansvar for at ansatte i Myanmar blir betalt mer enn 1,5 og 2,5 kroner per time, svarer Lassen at «det er ingen tvil om at det er en lang prosess for land som Myanmar å nå dette nivået av modenhet for arbeidspartene, men en forhandlet lønn mellom lokale parter vil etter hvert være den eneste bærekraftige måten å sikre en fornuftig lønnsutvikling i et land».

Hun tilføyer at selskapet samarbeider med 3F, det internasjonale fagforbundet Industriall, samt lokale burmesiske fagforeninger for å unngå at arbeidere blir oppsagt fordi de vil organisere seg. Ifølge Lassen ligger utfordringen i å opplyse både arbeidere og fabrikkeiere om hvordan en lovlig registrert fagforening fungerer, så de ansatte for eksempel ikke får sparken for ikke å passe arbeidet, dersom de holder et møte på fabrikken.

– Man kunne velge å kjøpe tjenester i et land med en høyere minimumslønn, og hvor arbeidsforholdene er i orden. Hvorfor Myanmar, som er så risikabelt?

«Vi er jo også fortsatt til stede i land som Kina, India og Tyrkia, der arbeidsmarkedet har utviklet seg positivt gjennom årene, men hadde vi ikke blitt værende i disse landene, hadde vi ikke kunnet medvirke til å skape denne utviklingen», skriver Bestsellers kommunikasjonssjef, Jesper Stubkier, i et epost-svar.

«Skal forbedre forholdene»

Både ALDI og Lidl skriver i epost-svar at de tar Danwatch’s beretninger «meget alvorlig». Begge kjedene sier at de har hatt møter med medarbeidere og arbeidsgivere fra fabrikken etter Danwatch’s avsløringer.

«Den påståtte forekomsten av verbal sjikane, diskriminering av fagforeningsmedlemmer, obligatorisk graviditetstest av nye medarbeidere og overvåking av toalettpauser er helt klart i strid med Lidls generelle adferdskodeks», skriver Lidl’s kommunikasjonssjef Morten Vestberg.

Også Bestseller, Adidas og ALDI skriver at problemene som beskrives er i strid med deres etiske retningslinjer for arbeidstakerrettigheter, som blant annet tar utgangspunkt i den internasjonale arbeidsorganisasjon ILOs standarder.

Fra Adidas skriver pressesjef Stefan Pursche at Adidas nå er i ferd med å undersøke forholdene på fabrikken i Myanmar nærmere: «Vi vil sørge for at arbeiderne får erstatning, dersom de er blitt oppsagt på grunn av fagforeningsaktiviteter, eller hvis de er blitt betalt mindre enn minstelønnen».

Lidls samarbeidspartner forhandlet med den aktuelle fabrikkledelsen da omtrent 30 streikende fagforeningsmedlemmer ble oppsagt i høst. Da arbeiderne protesterte utenfor fabrikken ble de ifølge øyenvitner overfalt av sivilkledde menn med jernrør. Men etter lengre tids forhandling ble de oppsagte arbeiderne tatt inn igjen. Lidl har siden fulgt forholdene på fabrikken tett og er derfor «meget overrasket og bekymret» over Danwatch’s rapporter.

Fra ALDI skriver CSR-sjef Katrine Milman at samarbeidet kan bli oppsagt som konsekvens av Danwatch’s avsløring, men at ALDI foretrekker å fortsette samarbeidet for å forbedre forholdene for de ansatte. På samme måte som Lidl poengterer hun at fabrikken, som leverer til de to supermarkedkjedene, i 2018 er blitt knyttet til det EU-støttede programmet SMART, som over fire år skal forbedre forholdene i tekstilindustrien.