La oss begynne analysen av årets valg med et kort tilbakeblikk på det forrige. Gatene i Yangon var fylt av folk kledd rødt, og flagg med NLDs logo av en kjempende påfugl vaiet fra biler, busser og boliger.
Etterhvert som stemmene ble talt opp, og det gikk mot seier, stimlet velgerne sammen NLDs hovedkvarter i Shwe Gone Daing Road. Etter mange års røff motbakke og brutal undertrykkelse var kampen for demokrati kronet med seier. Diktaturets tid var over og militæret var endelig skjøvet ut av politikken.
Slik var det selvsagt ikke, men det var sånn det føltes for oss som sto der.
Det var umulig å ikke la seg rive med. Den jublende folkemengden ventet på at Aung San Suu Kyi skulle komme ut på balkongen og holde en inspirerende tale. Slik gikk det ikke. I stedet kom partiveteranen U Tin Oo ut, og ba folk dra hjem og feire i stillhet.
Et klart retningsvalg
I festbremsen lå det et klart retningsvalg. Aung San Suu Kyi hadde allerede bestemt seg for å søke samarbeid med militæret, og det siste hun ønsket var å vifte med røde flagg foran generalene.
I 1990 ble NLDs valgseier underkjent, og markerte i stedet starten på 15 års husarrest og en ikke-voldelig motstandskamp som sikret Aung San Suu Kyi Nobels fredspris. I 2015 fryktet hun at militæret ville stjele valget igjen.
Gevinstene med å få militæret over på sin side var mange; endringer i den militære grunnloven, bevegelse i den fastlåste fredsprosessen og en fullføring av nasjonsbyggingen hennes far startet på i 1947.
Men strategien viste seg å være et eventyr og en luftspeiling, militæret har spilt Aung San Suu Kyi minst like godt som hun har spilt dem.
Viklet inn i militærets grep
Aung San Suu Kyis strategi handlet om å sikre stabilitet, og her har hun tross alt lykkes. Det burmesiske halvdemokratiet er skjørt, og den første folkevalgte regjeringen på 50 år har holdt makten i fem år er i seg selv en seier.
Samtidig mistet fredsprisvinneren en muligheten til å utfordre militæret. Hun har blitt viklet inn i militærets overgrep mot rohingyamuslimer og den pågående krigen mot etniske minoriteter. Det har igjen ført til at det internasjonale samfunnet har vendt henne ryggen, og at 90-tallets allianse mellom NLD og etniske minoritetspartier har gått i oppløsning.
Så hva betyr hennes veivalg for årets valg?
Når Aung San Suu Kyi etter all sannsynlighet vinner valget, og kan danne en ny regjering, er det først og fremst fordi hun står fjellstøtt hos burmanske velgere, altså den etniske majoriteten.
Aung San Suu Kyi har de siste fem årene vist at hun er burmansk buddhist av overbevisning. Det burmesiske valgsystemet med enkeltpersonskretser (first-past-the-post) favoriserer de store partiene, og ingen av de burmanske konkurrentene utgjør en trussel.
Skuffet over Aung San Suu Kyi
Selv en misfornøyd politisk elite i Yangon vil trolig stemme taktisk på NLD, siden en stemme på et mindre parti, først og fremst vil styrke det militære partiet, USDP. Da legger de heller en stemme for NLD i urnen. Hun har stått mot det internasjonale presset i rohingyaspørsmålet, som har bidratt til at falt i unåde internasjonalt mens hun styrket posisjonen nasjonalt.
I de etniske delstatene er situasjonen mer åpen.
Minoritetene, som utgjør en tredel av landet befolkning, er skuffet over Aung San Suu Kyi. Mange opplever hennes nærhet til militæret som et svik. I 2015 gjorde etniske partier med to viktige unntak et svakt valg. En grunn var at valget var en folkeavstemming for Aung San Suu Kyi og mot militæret.
En annen var at de etniske partiene ikke klarte å samle seg om ett parti i hver delstat. Valgresultatet ble en bitter lærepenge. Mange etniske partier har brukt tiden etter 2015 på sammenslåing og strategiske valgallianser, noe vi har sett i statene Chin, Kayin (Karen), Kayah (Karenni), Mon og Kachin, mens Rakhine og Shan allerede har sterke etniske partier. Det er derfor naturlig å tro at de etniske partiene gjør et langt bedre valg enn for fem år siden.
Spår marginal tilbakegang
Det er noen skjær i sjøen. Vi vet ikke sikkert om velgere i etniske delstater er overbevist av de etniske partienes politiske evner. Militærregimets aktive burmanisering av etniske delstater gjennom flere tiår har bidratt til en høy andel velgere med burmansk bakgrunn, spesielt i byene hvor mange har en tilknytning til militæret eller administrasjonen.
Dette gir en fordel for NLD og USDP.
Bayda Institute, som er tett på NLD, spår en marginal tilbakegang for NLD i de etniske delstatene. USDP beviste i mellomvalget i 2018 at de er i stand til å vinne valg i etniske delstater, ikke minst fordi de sanker stemmer fra utstasjonerte tropper, militærfamilier og paramilitære militser.
En ytterligere ulempe for de etniske partiene er at de pågående militære konfliktene hindrer mange minoriteter å avgi stemme.
Av 37 millioner stemmeberettigete er 2,6 millioner fratatt mulighet til å stemme på grunn av konflikter, 1,5 millioner bare i Rakhine-staten.
Dette påvirker i skrivende stund 56 av 330 valgkretser, hvorav 23 i delstaten Shan og 11 i delstaten Rakhine. Felles for disse to statene er at de etniske partiene gjorde gode valg i 2015.
2020 – en annen tid
Hvis de etniske partiene gjør et godt valg kan det i beste fall tvinge frem et tettere samarbeid med NLD, som virke positivt på arbeidet for en føderal stat og nasjonsbyggingen mellom majoritet og minoriteter. Men dette er lite ønsket fra NLDs side, og følgelig lite sannsynlig.
Aung San Suu Kyi har investert minimalt med tid på å berede grunnen. Etniske minoriteter er et andrevalg. Et samarbeid øker risikoen for at militæret motarbeider regjeringen mer enn de allerede gjør i dag.
Historisk sett har militæret tatt makten når minoritetene etter deres syn har fått for mye makt. Aung San Suu Kyis far ble drept etter å ha signert panglongavtalen som lovte minoriteters medbestemmelse, inkludert retten til å gå ut av unionen. President U Nu ble avsatt i 1962 da militæret mente han gikk for langt i forhandlingene med minoritetene.
2020 er en annen tid. Et kupp er lite sannsynlig, og både Aung San Suu Kyi og militæret vet godt hvor grensen går. Et regjeringssamarbeid mellom NLD og etniske partier ligger farlig nær denne grensen.
Det mest sannsynlig utfallet av valget er imidlertid at NLD vil vinne tilstrekkelig valgkretser til å danne regjering, med fare for økt misnøye og ytterligere konflikteskalering i etniske delstater.
Et valg i pandemiens år er spesielt og setter sine spor. Internasjonale observatører er fraværende. Mens valget i 2015 var en fest, og en entusiastisk folkeavstemming mot militæret, er håpet om valgets endringskraft mer moderat i 2020, og overgangen fra valg til hverdag er kort.
