For ett år siden bodde Hasina med ektemannen og deres tre barn i en landsby vest i Myanmar. Nå er 25-åringen blitt enke og alenemor – og bor i verdens største flyktningleir, rett over grensa i nabolandet Bangladesh.
25. august 2017 angrep militante rohingyaer politi- og militærposter flere steder i delstaten Rakhine. Dét var starten på en voldsspiral som har sendt hundretusener på flukt. I et intervju med Asia Times uttalte en talsmann for den væpnede gruppen Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) den gang, at angrepet var «selvforsvar» – og at det ville komme flere angrep om rohingyaenes rettigheter ikke blir ivaretatt.
Svaret fra Tatmadaw – burmesiske hærstyrker – var voldsomt.
Skutt under flukten
Da militæret angrep landsbyen Hasina (25) og ektemannen bodde i med de tre barna, måtte den lille familien flykte. Sammen med tusener av andre rohingyaer forlot de hjemstedet. Da de dro, så de husene i landsbyen stå i brann. Men før de rakk å krysse grensa til Bangladesh ble Hasinas ektemann skutt.
– De skjøt ham rett foran øynene mine. Mine to yngste så ham bli drept, sier Hasina til Flyktninghjelpen som har snakket med 25-åringen i Kutupalong-leiren.
Hasina forteller at også hun ble truffet av Tatmadaws kuler, at hun sliter med smerter etter skuddskadene. Men 25-åringens historie er ikke unik.
Vitnesbyrdene om Tatamadaws overgrep er etterhvert blitt mange, og er goteske.
Ifølge en rekke rapporter – fra både FN og ulike rettighetsorganisasjoner – har militæret begått drap, voldtekter og satt fyr på hundrevis av rohingya-hjem.
«Det burmesiske militærets brutale overgrep har vært godt organisert, koordinert og systematisk», ifølge én av FN-rapportene som også påpekte at målet med militærets brutale fremferd, ikke bare var å drive rohingyaene ut av Myanmar, men også å sørge for at de ikke kom tilbake.
Konflikten i Rakhine har pågått i mange år, men eskalerte etter ARSA-angrepene i fjor. Da krisen toppet seg, krysset tusener grensa til Bangladesh hver eneste dag.
«De fleste gikk til fots gjennom jungelen, eller la ut på farlige sjøreiser over Bengalbukta. De kom frem utmattede, sultne og syke», ifølge FNs Høykomissær for flyktninger (UNHCR) som kan rapportere at 723 000 rohingyaer har ankommet de to leirene Kutupalong og Nayapara i Cox´s Bazar-distriktet siden 25. august i fjor.
Fredsprisvinner under press
Rohingya-krisen må være en hodepine for Aung San Suu Kyi, som har vært gjenstand for massiv kritikk for håndteringen det siste året. Som State Councellor er hun landets de-facto leder etter valgseieren i 2015, men hun kontrollerer ikke de tre viktigste departementene for landets sikkerhetspolitikk, eller Tatmadaw.
Det gjør nemlig hærsjef Min Aung Hlaing.
Under et foredrag ved Institute of South-East Asian Studies i Singapore denne uka sa Aung San Suu Kyi at det er vanskelig å angi et tidsskjema for rohingya-returer.
– Det er opp til Bangladesh å få fortgang i dette, sa NLD-lederen og fastslo at Myanmar er avhengig av samarbeid med myndighetene i Bangladesh.
I november i fjor inngikk de to landene en returavtale, men så langt har lite skjedd. I sommer ble det undertegnet en ny intensjonsavtale mellom burmesiske myndigheter og ulike FN-organer der målet er «frivillig, trygg og verdig» retur, men fortsatt er forberedelsene bare i startfasen. Mange rohingyaer har uttalt at de redde for å dra tilbake til områder kontrollert av de samme sikkerhetsstyrkene som skal ha stått bak drap og tortur. I tillegg er det betente spørsmålet om statsborgerskap helt uavklart.
Aung San Sau Kyi forsikret i sin tale denne uka at Myanmar allerede har pekt ut områder der rohingyaene skal gjenbosettes, men mye er altså fortsatt uklart.
Kriminelle gjenger og limbo-liv
– Rohingya-flyktningene lever i limbo. Ingen kan garantere for sikkerheten til de flyktningene som returnerer, samtidig er det mange som ikke får tilstrekkelig hjelp i leirene i Bangladesh, sier Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland.
I en pressemelding fra hjelpeorganisasjonen påpekes det at det ikke er tilstrekkelig nødhjelpsmidler til å takle situasjonen i leirene, samtidig som forholdene ikke er tilstede for trygg retur. Masseflukten var uten sammenligning den raskest voksende fluktkrisen i verden i fjor. Det skapte stor internasjonal oppmerksomhet, men Egeland frykter at rohingya-flyktningene nå skal bli glemt.
– Det internasjonale samfunnet må ta en større del av ansvaret for å håndtere krisen og øke støtten til Bangladesh, sier Egeland.
Opp gjennom årene har til sammen mer enn én million fra rohingya-minoriteten flyktet fra vold og forfølgelse i Myanmar, ifølge anslag fra UNHCR.
Ingen vet eksakt hvor mange som befinner seg i Bangladesh i dag, men i Kutupalong-leiren står skurene nå tett. Det har utviklet seg rene gettoer, dominert av kriminelle gjenger, og flere brutale drap den siste tiden skaper frykt.
Ifølge NTB ivaretar rundt 1000 politifolk sikkerheten til flyktningene.
Det er neppe nok til å stanse volden.
«Det er amatørmessig å håpe på at mindre enn 3000 politifolk er nok til å passe på én million desperate mennesker», skrev avisen Daily Star i en lederartikkel i juli.
– Vi er redde. Når gjengene kommer inn i leirene, varsles politiet. Men de kommer først etter at de kriminelle har dratt, forteller 16 år gamle Runa Akter.
Faren hennes og en annen slektning ble borte i sommer. Det var først da onkelen ble funnet død, at politiet startet etterforskning melder NTB. Politiet mener flyktninger med bånd til kriminelle i Bangladesh har solgt unge rohingya-jenter som sexslaver og rekruttert andre til å smugle narkotika. En politioffiser sier til nyhetsbyrået AFP at gjengene utnytter flyktningenes elendighet og tjener store penger på folks desperate behov for husly og mat.
Vil ikke hjem, enda
Hjelpeapparatet i leirene er strukket til bristepunktet. Ifølge Flyktninghjelpen, er bare 34 prosent av de pengene som trengs i år lagt på bordet. Dét merkes av de som bor i de leirete skråningene bare kilometer fra den burmesiske grensa.
– Jeg har ikke laget noe mat til barna mine i dag. Jeg føler ikke at det er trygt nok til å gå ut for å samle fyringsved, så jeg byttet til meg ved, men nå har vi ikke nok å spise, forteller alenemoren Janoara til Flyktninghjelpen.
Ifølge organisasjonen sprer rykter raskt i leirene Kutupalong og Nayapara for tiden. Mange flyktninger er bekymret for å bli returnert til Myanmar, og en fersk rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter bidrar ikke til svekke bekymringene: «Mer enn 11 000 rohingyaer flyktet fra Rakhine hittil i år fordi overgrepene fortsetter». Nurul Amin (35) forteller om frykten for å returnere:
– Jeg vil ikke reise tilbake før det er fullstendig trygt, før vi får statsborgerskap, like rettigheter og kompensasjon for landområder og hus som er brent ned.
Humanitære organisasjoner har fortsatt begrenset tilgang til mennesker som trenger hjelp nord i Rakhine og det er umulig å uavhengig verifisere informasjon om forholdene i området. Det finnes heller ingen garanti for at de som returnerer får vende tilbake til sine opprinnelige landområder.
Jan Egeland synes dét er bekymringsverdig.
– Vi må ha full tilgang til de med behov for hjelp, slik at vi kan gjøre uavhengige vurderinger og bidra med beskyttelse til de som ønsker å vende tilbake.
