Selv om de fleste av oss håper at pandemien snart går over så ting kan normaliseres, så tror ekspertene at den trolig vil vare langt inn i 2021. Spredningen av viruset i de fattigste landene har tatt lenger tid enn noen forventet, men øker nå kraftig. FNs matvareprogram beregner nå at 270 millioner vil sulte ved årets slutt som følge av krisa. Det betyr at inntil 12 000 mennesker kan dø daglig av sult, som vil være flere enn de som dør av viruset selv. Ikke rart covid-19 omtales som sult-viruset.
Kan bli eksplosiv vekst
Vi hører mye i media om hvordan viruset først rammet mer velstående personer og land, og at episenteret så flyttet seg til mellom-inntektsland. I sommer har det vært et kraftig oppsving i mange av de fattigste landene – dog fra et lavt nivå, men frykten øker for at pandemien nå blir eksplosiv også i disse landene. Vi hører langt mindre om den alvorlige effekten viruset har hatt for de fattigste helt fra Verdens helseorganisasjon erklærte pandemien i mars.
Det er bra at Norad vil sette søkelys på dette. Så langt er det ikke sykdommen som har rammet de fattigste hardest, men tiltakene mot pandemien. De fleste fattige lever fra hånd til munn, og kan ikke holde seg hjemme, men må daglig ut og tjene penger eller produsere mat. De rammes hardest fordi de mangler sikkerhetsnett, overall til seg selv uten støtte fra myndighetene og oppsparte midler. Svært lite skal til før de rammes av ekstrem fattigdom og sult.
Blant småbøndene Utviklingsfondet støtter kan derfor et mikrolån, tilgang til såfrø, eller støtte til å øke matproduksjonen utgjør forskjellen på sultne eller mette barn. Tidlig i pandemien varslet vi om sultfaren da vi så at stengte grenser, markeder, veier, offentlig transport, skoler, byer og andre viktige samfunnsfunksjoner forhindret småbønder å produsere, høste, transportere, selge og kjøpe mat. Svært mange mistet sine avlinger og inntekter, mens maten ble dyrere.
Minimal fokus på matsikkerhet
Norad-notatet nevner at økt sult som følge av pandemien er en stor trussel mot de fattigste. Likevel er hovedfokus i notatet økonomisk nedgang, sviktende helsesystem og styring, utdanningskrise som følger stengte skoler og økt press mot sivilsamfunnet. Mulige nye tiltak vurderes, som digitalisering og kontant-overføringer, og muligheten for å gjøre gjenoppbyggingen grønnere. Det minimale fokuset på matsikkerhet står i kontrast til Utviklingsminister Ulstein og Regjeringens klare ambisjon om å gjøre mer med den økende sulten i verden. Notatet nevner så vidt Handlingsplan for bærekraftige matsystemer som ble lansert av hele syv ministre i fjor. Kritikken mot den svake oppfølgingen av planen forbigås. Planen kom fordi det globale matsystemet ikke fungerer, men gjør at antall matusikre i verden økte til over 820 millioner i 2019 og rundt to milliarder er underernært, selv om det er nok sunn mat i verden. Pandemien har på brutalt vis tydeliggjort at systemet er ødelagt og må fikses om vi skal ha sjans til å nå mange av bærekraftsmålene.
Vi er enige om at de fattigste og mest sårbare rammes hardest av pandemien. Notatet nevner at mange av disse har mistet jobben i uformell sektor, men ikke at svært mange av disse er fattige småbønder. I de fleste av Norges 16 partnerland og mange andre land som mottar norsk bistand lever flertallet (50-80 prosent) på landsbygda og av landbruket. Småbønder utgjør storparten av privat sektor og er ryggraden i de lokale matsystemene som sikrer det meste av maten som forbrukes lokalt. Samtidig er småbøndene ofte de fattigste – det er tre ganger flere ekstremt fattige på landsbygda enn i byene. De har ofte lite og dårlig jord, produktiviteten er svært lav og de må ofte konkurrere mot produkter fra industrilandbruket. Bygdekvinnene har ofte den største arbeidsbyrden og ansvar for barn og mat, og er ofte de fattigste og er mest underernærte. Paradoksalt nok er det dermed matprodusentene som sulter mest. Særlig det siste tiåret har klimaendringene ført til mer tørke og flom og andre trusler mot matproduksjonen – som enorme gresshoppesvermer og Fall Army Worm. Klimaendringene er, sammen med væpnet konflikt, den viktigste årsaken til at sulten i verden øker etter flere tiår med nedgang. Om hovedmålet i norsk bistand fortsatt er å få slutt på ekstrem fattigdom og sult, også under korona, må vi øke støtten til fattige småbønder. Det har en rekke større rapporter det siste året, blant annet fra FN, bekreftet.
Store protester
Likevel har de fattigste på landsbygda lenge vært oversett av nasjonale myndigheter, mange giverland og utviklingsbankene. Småbønder er ofte svakt organisert, har lite ressurser og begrenset politisk innflytelse. De får derfor det dårligste helse- og utdanningstilbudet, elendig infrastruktur, og mangelfull eller ingen støtte til å utvikle landbruket og annet lokalt næringsliv. Det er derfor ikke landbruket som er årsaken til sulten på landsbygda, men kombinasjonen av knappe ressurser, mangel på offentlige tjenester og klimaendringene. Fordi småbøndene i utgangspunktet har minst å falle tilbake på, er de også mest sårbar for kriser som covid-19. De vil være de første som sulter når de ikke får dyrket mat eller transportert den til markedet. I neste omgang svekkes matsikkerheten til den øvrige befolkningens og sulten brer seg. Den gode nyheten er at vi nå ser at tiltak som gjør småbønder mer motstandsdyktige mot klimaendringene også hjelper dem under korona.
Under korona-krisa har vi igjen sett at myndighetenes tiltak i mange utviklingsland ikke tar hensyn til de fattigste, og gjør dermed mer skade enn gavn. I flere land har dette utløst store protester i befolkningen og voldelig undertrykkelse fra myndighetene. Samtidig svekkes nødhjelp av transportproblemer og kutt i bistanden. Resultatet er at pandemien ytterligere forsterker de store forskjellene i verden mellom de som har og ikke har.
Trengs et krafttak
Vi deler fullt ut Norads budskap om at det nå trengs et krafttak for fattige land. Vi er også enige i at vaksiner, helse, utdanning og økonomisk gjenoppbygging er viktig. Samtidig er økt matsikkerhet en forutsetning for at tiltakene Norad foreslår skal ha ønsket effekt. Underernærte barn får mindre ut av bedre utdanning og helsetilbud, og utsultede voksne klarer ikke å jobbe. I tillegg til Norads anbefalinger om bistandens retning i koronaens kjølvann mener vi det er åpenbart at matsikkerheten for de fattigste på landsbygda i utviklingsland må økes. Det kan Regjeringen gjøre raskt ved å:
- trappe kraftig opp den norske innsatsen for å øke matsikkerhet gjennom kortsiktig nødhjelp og langsiktig støtte til internasjonale utviklingsinstitusjoner som FN.
- fronte bærekraftige matsystemer så det blir en helt sentral løsning i det internasjonale samfunnets bidrag til gjenoppbyggingen etter covid-19, særlig med tanke på å styrke småbønders og kvinners motstandskraft mot kriser. Første mulighet er når Matsikkerhetskomiteen møtes i Roma i oktober.
- raskt samle og koordinere norske bistandsaktører fra offentlig, privat sektor og sivilsamfunn som kan bidra til økt matsikkerhet for å styrke innsatsen i områder som mottar norsk bistand. Vi kan lære av hverandre og få til mer sammen. Norsk sivilsamfunn er klar!
- ferdigstille den lenge lovede Strategi for klimatilpasning, forebygging av naturkatastrofer og bekjempelse av sult - som skal veilede det viktige arbeidet mellom kortsiktig nødhjelp og langsiktig bistand, og sikre solid finansiering til denne i statsbudsjettet for 2021.
- være pådriver bl.a. i FNs sikkerhetsråd for pågående initiativ som gjeldsslette for utviklingslandene og global våpenhvile under pandemien, samt oppfyllelse av Paris-avtalen. Om klimaendringene fortsetter å øke vil mange andre utviklingstiltak raskt være bortkastet.
