Ingen som har fulgt kenyanske nyheter det siste året har unngått å høre om BBI – Building Bridges Initiative. Etter nok et etnisk ladet og omstridt presidentvalg i 2017 tok president Uhuru Kenyatta og opposisjonsleder Raila Odinga initiativ til en offentlig forbrødring, nemlig det berømte ‘handshake’. Dette skjedde i mars 2018. Et slikt initiativ kan høres lite dramatisk ut, men i det etnisk splittede Kenya var dette sensasjonelt.
Landet ledes for tiden av Kenyatta, som representerer kikuyuene, og en visepresident, William Ruto, som er fra kalenjin-stammen. Opposisjonsleder Odinga er luo, med sporadisk støtte fra ledere fra de to øvrige store stammene, luhya og kamba. Disse fem etniske gruppene utgjør cirka 65 prosent av befolkningen basert på siste folketelling i 2019.
Bare store ord?
Like etter forbrødringen mellom Kenyatta og Odinga, ble det nedsatt en komité som i november 2019 publiserte en rapport (The BBI report) som belyser hovedutfordringene i landets vei mot en bedre framtid: Mangel på nasjonalfølelse og inkludering, etniske konflikter, korrupsjon, sikkerhet og mangel på rettferdig fordeling av godene. Dette burde lyde som søt musikk i ørene på kenyanere flest, og ikke minst innen bistandsmiljøene. At både presidenten, opposisjonslederen og den mektigste fagforeningslederen, Atwoli, driver dette framover, er knapt til å tro.
Det bistandsfinansierte Centre for Multi-Party Democracy (CMD) gikk også i forrige uke ut med støtte til initiativet. Visepresident Ruto derimot, med støtte fra andre kalenjinledere, viser stor skepsis til BBI og har som oftest motarbeidet hele prosjektet.
Men folk flest stiller seg ganske likegyldige til det tematiske innholdet, og mange spør seg hva som egentlig ligger bak BBI. Kenyanere har erfaring fra at store ord og handlingsplaner som oftest viker når elitens interesser står på spill.
Klasse og etnisitet
Den kenyanske statsviteren Nicholas Nyangira hevdet på 80-tallet at veien til makt i Kenya ikke bare dreier seg om etnisitet, men at klasse er like viktig. Først må man få kontroll over en etnisk gruppe. Deretter følger en hestehandel med den øvrige eliten innen gruppen for å garantere deres støtte ved nasjonale valg.
Den nye og moderne grunnloven fra 2012 fastslår at Kenya på papiret er et demokrati. Problemet er imidlertid at 2 – 3 ledere fra de ulike etniske elitene kan lage en midlertidig koalisjon og være ganske sikre på å vinne et presidentvalg. Tre av fire presidenter har kommet fra familier som figurerer på lista over landets ti rikeste. Unntaket er Kibaki i 2007, men han vant gjennom udiskutabelt valgfusk, med den påfølgende voldstragedien vi opplevde i begynnelsen av 2008.
Avtalt spill
Kalenjin og kikiuyuer sto mot hverandre i det voldspregede 2007-valget og det har ikke vært særlig harmonisk mellom dem siden 70-tallet. De to etniske lederne, Kenyatta og Ruto, ble begge stevnet for den internasjonale straffedomstolen i Haag i 2011. De fortet seg da å skape en politisk koalisjon som fikk god kontroll på landets politiske liv. Prosessen i Haag smuldret bort av forskjellige årsaker. Koalisjonen ble enige om at Kenyatta skulle ta seg av presidentvervet både i 2013 og i 2017, med Ruto som visepresident.
Og slik gikk det, gjennom rimelig demokratiske valg. Problemet med denne avtalen er at kikuyu-eliten lovet Ruto at de skulle støtte hans presidentkandidatur i neste valg i 2022. Grunnloven forhindrer nemlig Kenyatta å stille for tredje gang. Ruto tilhører ikke den tradisjonelle politiske eliten og han regnes av mange som en oppkomling og han har vært knyttet til litt for mange åpenbare korrupsjonssaker.
Kontroversielt forslag
I dette bildet kan BBI plutselig vinkles fra elitens interesser. Brått står de to ‘kongefamiliene’ Odinga og Kenyatta fra henholdsvis luo og kikuyu mot Ruto. Er dette en strategi før neste valg i 2022? Kenyatta og Odinga kjører i disse dager folkemøter rundt om i landet, for å fremme BBI-ideen før en mulig folkeavstemming senere i år. Det er bemerkelsesverdig at BBI-rapportens hovedpunkter får mindre og mindre plass, mens det sentrale emnet nå er et svært kontroversielt forslag om å endre grunnloven slik at makten skal deles mellom president og en ny post som statsminister.
Presidenten skal fortsatt være statsoverhode, mens statsministeren skal ta seg av daglige regjeringsoppgaver. Rutos tilhengere frykter at dette er en metode for å holde kikuyuenes Kenyatta ved makta som statsminister siden han ikke kan stille som presidentkandidat. De frykter også at luoen Odinga blir en slags seremoniell president. Kalenjin-stammen er da effektivt satt ut av spill.
Dette behøver ikke bli utfallet, men uansett vil en luo/kikuyu-koalisjon kunne sette en effektiv stopp for Rutos forventninger om å bli den andre kalenjin-lederen som får presidentvervet i landet. Kanskje det også vil true hans posisjon som den viktigste kalenjin-lederen. Den kontroversielle Daniel Arap Moi var som kjent den første presidenten fra Rutos folkegruppe, og han gikk bort tidligere denne måneden. Sønnen Gideon Moi er senator og har lenge vist at han har politiske ambisjoner. Han kan også i mye større grad enn Ruto sies å representere den etablerte eliten innen hans geografiske område.
De unge er håpet
Kenyansk politikk er et paradis for konspirasjonsteorier, og dessverre ender det nesten alltid med at folket taper mot eliten. I særdeleshet taper ungdommen. Landet gjennomførte en omfattende folketelling i fjor som har gitt ny og spennende informasjon om hvor sammensatt dette landet er. For eksempel viser den for første gang at flere kvinner enn menn er sysselsatt. Men den viser også at hele 75 prosent av befolkningen er under 35 år og av disse er 29 prosent i stemmeberettiget alder.
Denne andelen vil dermed øke i årene framover. Dette gir håp om politisk makt til de unge på tvers av etnisitet og klasse om bare en karismatisk, uredd og samlende kandidat tør å stå fram. Landet har så langt ingen ung opposisjonsleder av typen ugandiske Bobi Wine.
Ifølge sjokkerende tall fra 2014 fra britiske Oxfam eier 0,1 prosent av befolkningen mer enn de øvrige 99,9 prosent.
