Historien om FN er også historien om initiativ tatt av amerikanske presidenter. Organisasjonens forgjenger, Folkeforbundet, tilskrives president Woodrow Wilson, som i en tale allerede før første verdenskrig var over, tok til orde for en felles global organisasjon som kunne sikre freden.
Folkeforbundet ble deretter til FN, i San Fransisco i 1945. Selve navnet, De forente nasjoner, skal ha blitt foreslått av president Franklin D. Roosevelt. Siden har USA både vært vertskap for organisasjonens hovedkvarter i New York, og dens største giver.
Brente og Solbeg sammen. Foto: Bare Den Ene
Harde angrep på FN-systemet
Slik har det også vært under Donald Trump. Men for en president som gikk til valg på det gamle slagordet «America First», har ikke den internasjonale scenen vært av særlig interesse. USAs 45. president har i hele sin periode kommet med dels harde angrep på FN-systemet og annet multilateralt samarbeid.
Noen ganger har angrepene også vært fulgt av handling, i form av tilbakeholdelse av penger eller utmeldinger. I tillegg har Trump-administrasjonen fått på plass flere regler for hvem som kan motta amerikansk bistand, noe som har rammet en lang rekke ikke-statlige organisasjoner.
USA er ved slutten av Trumps periode fortsatt verdens største donor på utviklingsfeltet. Men tro til presidentens program, har landet gitt en stadig mindre andel av eget bruttonasjonalprodukt til utviklingshjelp. Det er spesielt organisasjoner som jobber med likestilling og reproduktive rettigheter, samt klima og miljø, som har vært upopulære i Washington.
Trump avslutter også sin periode med å fullføre utmeldingen av Paris-avtalen for kutt i klimautslipp.
Å sammenfatte Trump-administrasjonens forhold til FN og andre utviklingsaktører i en relativ kort kommentar er vanskelig, men noen eksempler er talende og fortjener en gjennomgang.
Kostbar «munnkurv-regel»
Blant noe av det første Donald Trump gjorde etter at han ble president, var å underskrive et lovforslag som gjorde det ulovlig å gi bistand til organisasjoner som også ga rådgivning om abort, eller til organisasjoner som samarbeidet med slike organisasjoner. «Munnkurv-regelen» ble underskrevet av presidenten på hans tredje dag på kontoret i 2017, og har kostet organisasjoner som jobber med reproduktive rettigheter og helsebistand dyrt. Særlig er organisasjoner som jobber med mødrehelse i Afrika sør for Sahara hardt rammet.
Ikke bare bistand på helsefeltet er politisert. «A hungry child does not know politics», sa president Ronald Reagan i 1984 da USA sendte matvarehjelp til et sultrammet og kommunistisk Etiopia. Sitatet brukes ofte i USA som et eksempel på at til og med Ronald Reagan så verdien av humanitære prinsipper.
Under Trump-administrasjonen har derimot lite vært hellig.
I 2018 kuttet Trump-administrasjonen for eksempel all bistand til FNs organisasjon for de palestinske flyktningene, UNRWA. USA hevdet FN-organisasjonen ikke i tilstrekkelig grad opptrådte som en nøytral part i sitt arbeid for de palestinske flyktningene blant annet i Gaza, på Vestbredden og i Libanon. USA kuttet også i støtten til flere FN-organisasjoner som er aktive i de palestinske områdene, deriblant Verdens matvareprogram (WFP).
Kritikere av kuttene mente Trump-administrasjonen på denne måten straffet palestinske politikere for å ikke være medgjørlige nok, ved å forsøke å sulte ut deler av den palestinske befolkningen. Skruen ble strammet ytterligere da kongressen vedtok en lov som gjorde det mulig å saksøke organisasjoner som har mottatt amerikanske offentlige midler i en amerikansk rett, om de skulle ha kontakt med aktører USA mener står bak krigsforbrytelser.
Denne loven førte blant annet til at den norske organisasjonen Norsk Folkehjelp brøt sitt samarbeid med USAID.
Spektakulær tilbaketrekning
Konflikten mellom Israel og Palestina var også bakteppet da USA fra første januar 2019 kuttet all bistand til FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO). I Washington var man svært misfornøyd med at organisasjonen halvannet år tidligere hadde anerkjent gamlebyen i Hebron som et palestinsk bidrag til verdensarven. Gamlebyen i Hebron huser blant annet Abrahams grav, som regnes som hellig grunn av både jøder og muslimer. Israel reagerte kraftig på at stedet ble satt på verdensarvliste med palestinerne som verge, og fikk altså med seg Trump-administrasjonen.
Den mest spektakulære tilbaketrekkingen fra et internasjonalt organ har kommet i år, med utmeldingen fra Verdens Helseorganisasjon (WHO). Konfrontert med egen manglende håndtering av koronaepidemien, gjorde Trump WHO til syndebukk, ved å hevde at de hadde tatt for lett på Kinas håndtering. I slutten av mai varslet han utmelding av organisasjonen.
Det innebar også en stans i utbetaling av støtte til organisasjonen. I tillegg til å være FNs største donor, har USA også vært WHOs største donor. I et år hvor resten av verden har inngått et tettere samarbeid for å møte en pandemi, trakk altså USA seg ut av det aller viktigste internasjonale samarbeidet, og etterlot et budsjetthull.
Også USAs eget bistandsetat, USAID, har opplevd kutt, omorganisering – og politisering under Trump. Helt til det siste. Mens tellekorpsene fortsatt var i sving i flere vippestater i USA sist fredag, ble nestsjefen for USAID, Bonnie Glick, angivelig tvunget til å trekke seg til fordel for en av Trump-administrasjonens mer lojale tjenere, John Barsa. Toppjobben i USAID har for øvrig stått tom siden mars, Barsa er nå fungerende sjef.
Fortsatt dyp skepsis
Joe Biden har allerede varslet at han kommer til å ta USA inn i WHO igjen. Han vil også forplikte landet på ny til Paris-avtalen. Det vil være to viktige steg tilbake til internasjonalt samarbeid, på to områder hvor den innkommende administrasjonen er klar over at det haster.
Men selv om Trump og hans «America First»-politikk nå forsvinner, forsvinner ikke motstanden mot å være en del av en multilateral verdensorden i USA.
Blant republikanerne vil det fortsatt finnes en dyp skepsis mot flere internasjonale organisasjoner, og i særdeleshet FN. Dels konspiratoriske teorier om at FN ønsker å sette til side den amerikanske grunnloven og påtvinge amerikanere verdier de ikke liker (gjennom bærekraftmålene, som i disse teoriene omtales som «agenda21» ), har fått fotfeste og vil fortsatt prege Det republikanske partiet videre.
Det vil også motstanden mot abort og synet på konflikten i Midtøsten. Det var ikke for egen del at Trump undertegnet munnkurvregelen eller tok bort støtten til palestinske flyktninger, det var for partifeller som fortsatt sitter i senatet og i Kongressen.
