Donwilson Odhiambo / SOPA Images  slums, dailylife, residents, kibera slums, locals

For veldig mange fattige i Afrika er «helse» noe som skjer nå og da, som uventede konsekvenser av å leve det livet som stadig krever konsentrasjon om utfordringene i det daglige; å skaffe en inntekt og mat på bordet. Bildet er fra Kibera-slummen i Nairobi. Foto: Donwilson Odhiambo / SOPA / NTB

Universell helsedekning. Katastrofale helseutgifter

UTSYN: Universell helsedekning debatteres mye og ofte internasjonalt. Kroniske sykdommer som hjertesvikt og diabetes er nå en realitet også i fattige land. Men mange er uenige om hvilke tilstander som skal og bør dekkes, skriver professor Johanne Sundby.

Store helseutgifter dekket av staten er det mange finansministre som kvier seg for, og svært få fattige land har obligatoriske helseforsikringer. Konsekvensen av manglende prioritering av helsehjelp for folk kan dermed bli at de må betale fra egen lomme, noen ganger så mye at den personlige økonomien rakner.

Fordelen med å være litt opp i åra er at man kan se ting i et historisk perspektiv. Jeg er en grasrotorientert forsker, som forsøker å se hvordan global politikk – eller mangel på slik – får virkninger helt inn i stua hos folk.

I 27 år har jeg fulgt livet til to-tre familier i en liten urban landsby i et fattig land i Afrika sør for Sahara. Helse har vært et fokus, men for dem er «helse» noe som skjer nå og da, som uventede konsekvenser av å leve det livet som stadig krever konsentrasjon om utfordringene i det daglige:

Jobb – eller lete etter jobb, handle billig nok mat på markedet, hente ved, bære vann, skaffe penger til «airtime» på mobilen eller til husleien.

 

Paracetamol; universalmedisin

Helseprioriteringene fra bistandsarbeiderne er mer opptatt av omskjæring, som er en del av det sosiale livet. Og de snakker mye om trygge fødsler på sykehus, noe som ikke alltid er mulig når det er mørkt eller regner.

Og om prevensjon – som så ofte ikke fungerer eller ikke er tilgjengelig.

I landsbyen er spekulasjoner om naboenes dødsfall, og de vanlige plagene, vondt her og hoste der, og evinnelige omganger med feber hos barn alltid tilstede. Som oftest kan det skrøpelige offentlige helsevesenet ikke gi noen brukbare svar, selv om de er gode på vaksinering.

Paracetamol er universalmedisin, og mye går over av seg selv. Og – det er fremdeles mange som ikke lever veldig lenge.

 

Livets irrganger

Min mangeårige informant vil at jeg skal fortelle hans historie om hvordan det går når sånne som han er syk. Vi traff hverandre under en politisk krise for nesten tjueseks år siden. Han var ung og ubekymret om sin helse, men opptatt av å skaffe seg et permanent sted å bo og en liten jobb.

Et år før hadde han flyttet fra landsbygda langt inne i landet, driftet mot det urbane, hadde fire års skolegang, men var sterk og initiativrik. Lærte seg språk gjennom å lytte på radio, og avanserte fra å være vaktmester i et utleie-hus (der jeg bodde og ble kjent med ham) til å guide turister.

Han fikk – som han selv sier – (for) mange barn med hun som ble hans kone, en ung enslig mor, og han røykte sigaretter selv om jeg sa at prevensjon er lurt og sigaretter er dumt. Han hadde aldri råd til å kjøpe hus, og fordi utleieprisene økte, måtte han stadig flytte lenger ut i periferien og fikk lengre reisevei.

Vi har snakket veldig mye sammen om livets irrganger, og jeg lærte mye av ham.

Nå har livet tatt en annen vending.

Vi er bekymret for fremtiden. Kronisk, livstruende sykdom er dukket opp, og det trengs medisiner og legeoppfølging av en slik karakter at man må dra til nabolandet. Det koster mye mer enn det han har i reserver. Har man sju barn har man uansett ikke noe ekstra.

 

Ingen jobb, ingen medisiner

Pandemien har ført til et sammenbrudd i turismen og det er ikke lenger noen inntekt å hente der. Turistene uteblir, jobbene forsvinner.

Selv sier han: enten bruker jeg opp sparepengene nå, og det er ikke noe igjen når jeg dør, eller jeg dør nå, og det er ingen der til å tjene penger. «Jeg må betale mye for medisinene hver måned, enten fem tusen eller tre tusen, avhengig av hvor jeg går for å få medisiner – hvordan skal jeg ha penger til medisiner når jeg ikke kan jobbe lenger – jeg pleide tjene åtte tusen»

«Jeg har ikke lenger noen mulighet til å spare til egen bolig til barna mine».

Hva sier hans fortelling på et prinsipielt nivå?

Hva sier det om universell helsedekning, som er et uttalt utviklingsmål, og om de økonomiske katastrofene som treffer de som rammes hardt av sykdom?

Når kroniske sykdommer treffer den aldrende fattige befolkningen, kommer det utfordringer som ikke noe system tar høyde for. Ingen dekning av utgifter til kronisk sykdom, ingen sykepenger. Universell helsedekning er en utfordring som er langt mer enn å dekke essensielle vaksiner og behandling av malaria.

Noen er heldige, kjenner en lege fra Nord som kan skaffe litt penger til medisiner.

Andre er det ikke.

Mening

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, daglig leder av Bokhari AS
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet
Publisert: 24.09.2020 22:00:00 Sist oppdatert: 24.09.2020 13:27:37