Store helseutgifter dekket av staten er det mange finansministre som kvier seg for, og svært få fattige land har obligatoriske helseforsikringer. Konsekvensen av manglende prioritering av helsehjelp for folk kan dermed bli at de må betale fra egen lomme, noen ganger så mye at den personlige økonomien rakner.

Fordelen med å være litt opp i åra er at man kan se ting i et historisk perspektiv. Jeg er en grasrotorientert forsker, som forsøker å se hvordan global politikk – eller mangel på slik – får virkninger helt inn i stua hos folk.

I 27 år har jeg fulgt livet til to-tre familier i en liten urban landsby i et fattig land i Afrika sør for Sahara. Helse har vært et fokus, men for dem er «helse» noe som skjer nå og da, som uventede konsekvenser av å leve det livet som stadig krever konsentrasjon om utfordringene i det daglige:

Jobb – eller lete etter jobb, handle billig nok mat på markedet, hente ved, bære vann, skaffe penger til «airtime» på mobilen eller til husleien.

Paracetamol; universalmedisin

Helseprioriteringene fra bistandsarbeiderne er mer opptatt av omskjæring, som er en del av det sosiale livet. Og de snakker mye om trygge fødsler på sykehus, noe som ikke alltid er mulig når det er mørkt eller regner.

Og om prevensjon – som så ofte ikke fungerer eller ikke er tilgjengelig.

I landsbyen er spekulasjoner om naboenes dødsfall, og de vanlige plagene, vondt her og hoste der, og evinnelige omganger med feber hos barn alltid tilstede. Som oftest kan det skrøpelige offentlige helsevesenet ikke gi noen brukbare svar, selv om de er gode på vaksinering.

Paracetamol er universalmedisin, og mye går over av seg selv. Og – det er fremdeles mange som ikke lever veldig lenge.

Livets irrganger

Min mangeårige informant vil at jeg skal fortelle hans historie om hvordan det går når sånne som han er syk. Vi traff hverandre under en politisk krise for nesten tjueseks år siden. Han var ung og ubekymret om sin helse, men opptatt av å skaffe seg et permanent sted å bo og en liten jobb.

Et år før hadde han flyttet fra landsbygda langt inne i landet, driftet mot det urbane, hadde fire års skolegang, men var sterk og initiativrik. Lærte seg språk gjennom å lytte på radio, og avanserte fra å være vaktmester i et utleie-hus (der jeg bodde og ble kjent med ham) til å guide turister.

Han fikk – som han selv sier – (for) mange barn med hun som ble hans kone, en ung enslig mor, og han røykte sigaretter selv om jeg sa at prevensjon er lurt og sigaretter er dumt. Han hadde aldri råd til å kjøpe hus, og fordi utleieprisene økte, måtte han stadig flytte lenger ut i periferien og fikk lengre reisevei.

Vi har snakket veldig mye sammen om livets irrganger, og jeg lærte mye av ham.

Nå har livet tatt en annen vending.

Vi er bekymret for fremtiden. Kronisk, livstruende sykdom er dukket opp, og det trengs medisiner og legeoppfølging av en slik karakter at man må dra til nabolandet. Det koster mye mer enn det han har i reserver. Har man sju barn har man uansett ikke noe ekstra.

Ingen jobb, ingen medisiner

Pandemien har ført til et sammenbrudd i turismen og det er ikke lenger noen inntekt å hente der. Turistene uteblir, jobbene forsvinner.

Selv sier han: enten bruker jeg opp sparepengene nå, og det er ikke noe igjen når jeg dør, eller jeg dør nå, og det er ingen der til å tjene penger. «Jeg må betale mye for medisinene hver måned, enten fem tusen eller tre tusen, avhengig av hvor jeg går for å få medisiner – hvordan skal jeg ha penger til medisiner når jeg ikke kan jobbe lenger – jeg pleide tjene åtte tusen»

«Jeg har ikke lenger noen mulighet til å spare til egen bolig til barna mine».

Hva sier hans fortelling på et prinsipielt nivå?

Hva sier det om universell helsedekning, som er et uttalt utviklingsmål, og om de økonomiske katastrofene som treffer de som rammes hardt av sykdom?

Når kroniske sykdommer treffer den aldrende fattige befolkningen, kommer det utfordringer som ikke noe system tar høyde for. Ingen dekning av utgifter til kronisk sykdom, ingen sykepenger. Universell helsedekning er en utfordring som er langt mer enn å dekke essensielle vaksiner og behandling av malaria.

Noen er heldige, kjenner en lege fra Nord som kan skaffe litt penger til medisiner.

Andre er det ikke.