Når de fleste av oss tenker, snakker, leser, hører eller drømmer(!) om bærekraft, så vil nok de fleste av oss tenke på klima og miljø. Det grønne skiftet, smeltende poler og fornybar energi.
Organisasjoner og bedrifter som ønsker å bli – eller framstå som – bærekraftige vil gjerne bli grønnere. Ja, mye er fremdeles green washing, men like fullt, fargen på målet er grønn.
Og alle vil jo ha en grønn fremtid, men er det nok for å oppnå en bærekraftig fremtid?
FNs modell for bærekraftig utvikling. Illustrasjon: FN / Norges sjømatråd / Regjeringen
Får miljø-dimensjonen for mye oppmerksomhet?
I tillegg til miljødimensjonen består bærekraftig utvikling også av en sosial og en økonomisk dimensjon. Likevel er det kun unntaksvis at de to sistnevnte dimensjonene trekkes frem. Hvorfor er det slik? Og hva må til for at også sosiale og økonomiske aspekter ved bærekraft kommer tydeligere fram i samfunnsdebatten, og inn i ledergrupper og strategidokumenter?
Vi vil ikke nå målet om en reell bærekraftig fremtid dersom ikke alle tre dimensjonene oppnås. Likevel er det langt mellom overskrifter om sosial og økonomisk bærekraft. Hva skyldes det?
Begrepet bærekraftig utvikling ble, som kjent for de fleste lesere av Bistandsaktuelt, for første gang brukt i rapporten «Vår felles framtid» i 1987, utgitt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, under ledelse av vår egen Gro Harlem Brundtland.
Kort oppsummert argumenterte rapporten for at en bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.
De 17 målene som utgjør FNs bærekraftsmål fordeles noe forenklet som i diagrammet under. Med FNs 8 tusenårsmål (2000-2015) og nå bærekraftsmålene (2015-2030), har det blitt ettertrykkelig stadfestet at bærekraftig utvikling må bestå av alle de tre dimensjonene (økonomi, miljø og sosiale forhold). Det er nettopp sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør hvor bærekraftig utviklingen er.
Rammeverket og teorien er utvetydig; alle tre dimensjoner må med. Men likevel, altså, så tør jeg å påstå at både debatten og fokuset på bærekraft domineres av miljø-hensyn. Ikke et negativt ord om miljø- og klimakampen, og de mange heltene som jobber på spreng for et reelt grønt skifte, men går det an å ha to (eller tre) bærekrafttanker i hodet samtidig?
Illustrasjon: Stockholm resilience centre / Forskersonen.no
Miljøhensyn dominerer debatten
Handler dette egentlig bare om kommunikasjon? At sosial og økonomisk bærekraft er i fokus, men omtales med andre begreper? Det er jo ikke mangel på programmer og initiativer for å fremme utdanning, likestilling, helse, rent vann, osv. Og mesteparten av midlene som årlig går til bistand faller jo ikke under «klima og miljø»-dimensjonen.
De fleste av de viktigste organisasjonene i dagens bistandsbransje oppnår gode resultater gjennom godt arbeid med de sosiale aspektene ved bærekraft. Disse organisasjonene jobber imidlertid nesten aldri på tvers av dimensjonene.
Innenfor næringslivet er det først og fremt fagforeningene som løfter frem sosiale og økonomiske dimensjoner.
Stadig flere sosiale entreprenører har nå begynt å bruke egne, ofte innovative, tilnærminger til sosial bærekraft til å fylle det tomrommet verken ikke-statlige organisasjoner (NGOer), myndigheter eller aktører fra næringslivet klarer å fylle. De mest spennende og innovative sosiale entreprenørene kombinerer alle tre dimensjonene i sin forretningsmodell.
Bør NGOene satse tredimensjonalt?
Er det på tide at også tradisjonelle bistandsorganisasjoner, og de som støtter dem, tar inn over seg behovet for en tredelt tilnærming til bærekraft, der sosiale, økonomiske og klima- og miljømessige dimensjoner likestilles og løfter hverandre? I motsetning til et voksende antall sosiale entreprenører, så er det bemerkelsesverdig få NGOer som klarer balansen mellom de tre dimensjonene?
Mange vil nok si at jeg slår opp åpne dører her. At mye tredimensjonalt arbeid allerede foregår innen bistand. Ja, mange har begynt prosessen, og det er ikke mangel på seminarer og diskusjoner om en mer helhetlig tilnærming til bistand.
For å snu alt på hodet så må vi kanskje tenke helt nytt: I bistand snakker man om resultater og virkninger. I næringslivet lever man for bunnlinjen (det økonomiske resultatet, red. anm.). For mange sosiale entreprenører er det den triple bunnlinjen (people, planet, profit) som er drivkraften.
Fremover bør det kanskje handle like mye om topplinjer som om resultater og bunnlinjer. Hvilke innsatsfaktorer som inngår i det å levere resultatene vil være avgjørende for hvor bærekraftig man er. Selve prosessen bak resultatene må dermed bli like viktig som resultatene selv.
Eller sagt på en annen måte: Det vil ikke være særlig bærekraftig å være verdensmester i klimatiltak dersom vi lever i et samfunn der sosiale og økonomiske ulikheter vokser.
