I løpet av svært kort tid har verdens land iverksatt tiltak for å håndtere en global krise som rammer på tvers av landegrenser, akkurat som klimakrisen gjør. Begge kriser rammer hele verden, og krever raske politiske løsninger, personlige innsats og offervilje. Hva kan vi lære, og hva bør gjøres annerledes?
Vi vet trolig mer om hvordan vi skal redusere klimagassutslippene enn hvordan koronaviruset skal bekjempes. Røde Kors´ egne tall viser at 200 millioner mennesker i 2050 vil ha behov for humanitær bistand – hvert år – om klimagassutslippene ikke reduseres.
Stor politisk handlekraft
Under koronakrisen ser vi stor politisk vilje til å iverksette tiltak som kan framstå som eksperimentelle og ikke nødvendigvis basert på håndfast kunnskap, og å basere beslutninger på forskning og fagmiljøer. Det samme kan for så vidt sies om klimakrisen, men det er to vesentlige forskjeller. For det første; tiltakene for å redusere klimagassutslippene er ikke kraftige nok. Det går for sakte, og politisk tautrekning preger klimatoppmøter og klimadebatten. Klimakrisen må behandles som en akutt krise fordi enhver utsettelse i utslippene skaper uopprettelige skader. For det andre, det kommer ingen klimavaksine eller teknologi som vil redde oss.
Verden blir neppe den samme etter koronakrisen Vi vil se nye politiske konstellasjoner, økonomier vil være både preget av sjokket og sosial atferd blir trolig endret. Reduserte utslipp gir nå en overopphetet klode en pustepause, men utslippene vi allerede har spydd ut er fortsatt i atmosfæren og vil forbli der i hundrevis, om ikke tusenvis av år. Om noen skulle være i tvil; klimakrisen er her fortsatt, også etter at pandemien er tilbakelagt. Samtidig gir pandemien viktige lærdommer i hvordan krisehåndteringen kan overføres til kampen for å redde klimaet.
Håndtér klimakrisen på samme måte!
Det kjennes som en liten evighet siden vi fikk de første meldingene om at et ukjent virus spredde seg i Kina. Få måneder har gått, mens hele verdens oppmerksomhet er rettet mot økningen i antall smittede og døde. Daglig kommer oppdateringene om hvor det står verst til og hvem som ser ut til å klare seg greit. «Alle» vil vite om det finnes land og områder som har tiltak som fungerer bedre enn andre steder. Verdens land mobiliserer i møte med koronakrisen. Det skulle bare mangle; det er en akutt krise som potensielt kan ta veldig mange liv.
Det viktigste vi kan lære av koronakrisen er at klimakrisen må håndteres på samme måte. Klimakrisen berører alle, på tvers av landegrenser, hver eneste dag. Avlinger slår feil, flommer raserer, flere og lengre hetebølger rammer allerede millioner av mennesker - hvert eneste år. Men et jordskjelv får større oppmerksomhet enn en tørke, selv om de menneskelige lidelsene kan være langt større under sistnevnte. Vi har vanskelig for å ta inn over oss kriser og katastrofer som ikke er konkrete og som ikke berører oss direkte og personlig. Bor du på stillehavsøya Tuvalu er du naturlig nok svært bekymret for at du ikke har et sted å bo om få år fordi havet sluker huset og øya du bor på – langt mer enn vi som nordmenn er for at skisesongen blir kortere år for år.
Det vi oppfattet som ekstreme tiltak i Kina i januar og februar har, grovt sagt, blitt kopiert over hele verden. Vi har forstått at håndvask, sosial distansering og beskyttelse av utsatte grupper er helt nødvendig, både for å redusere smittespredning og for at sårbare grupper ikke skal bli syke og dø. Vi har forstått fordi det har vært tydelig kommunikasjon, og alvoret har blitt understreket. Det har vært viktig å kommunisere håp og at vi alle bidrar til å begrense smitten. Vi har forstått at om vi alle gjør dette en stund, vil vi komme oss gjennom dette sammen.
Det ville selvfølgelig vært en annen kommunikasjonsøvelse om myndighetene skulle be oss avstå fra flyreiser fram til 2030 eller at fossilt drivstoff ble forbudt fram til norske utslippsmål blir nådd. Men tydeligheten vi har opplevd har vist at om befolkningen innser alvoret er det mulig å endre og ikke minst skape forståelse for at både internasjonale, nasjonale og personlige tiltak er nødvendige, nettopp for å nå et felles mål om å redusere klimagassutslipp og konsekvensene disse har på oss alle.
Manglende globalt lederskap
Både koronapandemien og klimakrisen lider under mangelen på globalt lederskap og institusjoner med overnasjonal myndighet. Begge kriser lider under nasjonal suverenitet og snevre økonomiske interesser.
Det er ingen grunn til å underkjenne Verdens helseorganisasjons faglige tyngde eller klimatoppmøtenes viktighet, men det er i bunn og grunn opp til hvert enkelt land hvilke tiltak som bør iverksettes, ut ifra det enkelte lands prioriteringer og vurderinger. Kan koronakrisen bidra til å at internasjonale organisasjoner får større myndighet og innflytelse for å bedre kunne håndtere klimakrisen, som rammer alle verdens land, og som ikke nasjonale grenser eller lovgivning kan forhindre?
Ja, verden vil se annerledes ut på den andre siden. Hvordan den blir formes nå og ikke om et år eller senere. Det er nå beslutningene tas som vil avgjøre hvordan vår største krise blir håndtert og hva som skal til for å begrense skadene. Klimakrisen kan oppfattes langsom, men er like akutt som koronapandemien og må derfor også behandles slik.
