På slutten av 1700-tallet var Hans Nielsen Hauge en vesentlig bidragsyter i oppbyggingen av Norge. Som entreprenør (gründer) var han opptatt av praktisk arbeid og hans karisma og organisasjonsevne førte til vekst og velstand flere steder. HimalPartner og HimalPartners næringsenhet Stiftelsen Hjelp til Selvhjelp (SHS) er tuftet på Hauges filosofi.
I over 80 år har vi hatt vår virksomhet i Himalayaregionen, nærmere bestemt Nepal og tibetanske områder i Kina. Vårt mål har blant annet vært å bidra til både teknologisk, samfunnsmessig, miljøvennlig og økonomisk utvikling gjennom lokale partnere. Vi har satset på entreprenører gjennom både nasjonale partnere og norske utsendinger (for eksempel vannkraftprosjekt i Nepal og en bedrift med salg av energibesparende tjenester i Lhasa.) Dog med noe ulikt utfall, men vi fortsetter å prøve, for å kunne lære og lykkes siden.
Utvikling lokalt
Et konkret eksempel er KVTC (Kunpen Vocational Traning Center) som ligger på det tibetanske platå. Daglig leder Tsultrim fikk i 2007 muligheten til å starte nybrottsarbeid i regionen. KVTC hadde først fokus på yrkesopplæring og støtte til entreprenører, blant annet motorsykkelreparasjon, håndarbeid og øko-turisme. For å tilpasse seg den eksterne konteksten, satte Tsultrim senere opp en bedrift, Cyak, som satser på yak-ull for å kunne holde frem med å bidra til utvikling av sitt lokale samfunn. Siden Cyak er blitt bærekraftig uten han, vil Tsultrim nå følge en ny drøm: tradisjonell tibetansk medisin. HimalPartner avsluttet sitt samarbeid med KVTC i 2017, da enn ny søknad om Norad-støtte ikke ble godkjent. Men relasjonen til Tsultrim har vi aldri sluppet. Medvandring med lokale endringsagenter er en viktig del av vår misjon. I løpet av korona-pandemien har Tsultrim sett seg tilbake, og gjort seg følgende refleksjoner om veien vi har gått sammen.
«Dear all,
18 years ago the idea of KVTC and vocational training initially was born by me and Reidun (HimalPartner expat) together. These days from national to provincial and to the countryside vocational training and small enterprise, as well as providing job opportunities have become a government policy. That means what KVTC proposed to HimalPartner has become what the government and younger generation are focusing on now. It was a small seed, but it brought a big impact in my home area and even to the whole plateau. This makes me so happy when I look back. I wish you all one day could come and see the local initiatives”.
Mister sitt levebrød
Mennesker over hele verden mister nå jobben og sitt levebrød på grunn av pandemien. Ikke alle land har Nav, som i Norge. Folk mister håpet og troen på fremtiden. Sysselsetting er viktigere enn noensinne.
Etter Stortingsmelding 35. «Sammen om jobben» (2014-2015) har Norge vært opptatt av hvordan norsk bistand skal legge til rette for private investeringer, som igjen skal bidra til jobbskaping og fattigdomsreduksjon i utviklingsland. I samme tidsrom økte søkelyset på resultatmålinger for å kvalifisere for Norad-støtte gjennom Ram-light. Resultatmålingen ble i stor grad kvantitativ og tidsbegrenset, da kvalitative resultatrammeverk som tok høyde for «langsomme» resultater var krevende.
Flere ideelle organisasjoner fikk opplevelsen av en rigiditet som påvirket valg av prosjekter og samarbeidspartnere. Det «lønnsomme» ble færre og større prosjekter, med sterkere administrative partnere. Modellen samsvarer ikke med hvordan en entreprenør oppnår resultater. Dermed er det viktig for norske bistandsaktører å stille spørsmålet: Tør vi å satse på entreprenører? Er det fleksible nok rammer innenfor norsk bistandsstøtte til å avle dem frem?
Rom for å feile
Når man satser på entreprenører, tilsier statistikken at det er mange som feiler på veien mot suksess. Den avdøde Apple-gründeren Steve Jobs kom med følgende budskap til avgangsstuntene ved Stanford University i 2005: «Man ser ikke alltid sammenhengene før lang tid etterpå. Det tar tid å bygge en bedrift, og da må man både ha vilje og evne til å fullføre løpet underveis.»
Hvis målet er bærekraftige arbeidsplasser som kommer lokalbefolkningen til gode, må vi tenke utenfor boksen. Fremfor å telle eksakt antall arbeidsplasser, bør vi ha fokus på entreprenørens evne til å forandre og påvirke lokal samfunnet. Entreprenøren som jobber for å skape mekanismer for myndiggjøring (empowerment). Entreprenøren som er til inspirasjon for barn og unge, den som viser at «alt er mulig». Entreprenøren som rakrygget viser at den største feilen er å ikke prøve og å ikke tørre å satse. Vi lærer av våre feil, og det gjør oss innovative, smartere og bedre rustet for fremtiden. Dette er viktig lærdom, særlig for et samfunn hvor det å ikke lykkes og tape ansikt er skamfullt. Der hvor folk ikke har nok tro på egne ferdigheter. Tsultrim/KVTC delte ut et magasin på tibetansk som het «Ferdigheter og Fremtid» med formål å formidle hvilke muligheter som fantes i nærmiljøet og lokale suksesshistorier.
Tsultrims evne til å gå foran skapte inspirasjon og fremtidshåp. Men hvordan skal man måle dette i et resultatrammeverk, hvilke indikatorer er passende? Vil man kunne dokumentere resultatet tidsnok til å kunne score høyt nok på Ram-light, til å få ny bevilling i neste søknadsrunde med Norad?
Slik vilkårene er i dag, er det lite sannsynlig at Tsultrims opprinnelige prosjekt hadde kvalifisert seg til Norad-støtte. Han fikk avslag i 2017 på en søknad, blant annet grunnet for svak due diligence og for mye avhengighet av én person. Entreprenøren er ofte en ensom ulv som løper foran. Derfor vil jeg TAKKE både Digni og Norad som våget å satse på Tsultrim i startfasen. Mitt ønske er at vi fortsetter å gi talenter og de som tråkker opp nye stier utenfor den forutbestemte resultatboksen en sjanse. Kanskje vil Norad i fremtiden komme med tydeligere rammer for hvordan man kan støtte entreprenøren i bistandsarbeidet?
(Takk til: Heidi Westborg Steel, Line Konstali og Tor Kristian Birkeland for innspill.)
