Afrika er rikt, men mangler de menneskelige og materielle ressursene som trengs for å håndtere utfordringene kontinentet står overfor. De to største problemene er definitivt klimaendringer og bekjempelse av fattigdom.
Et velinformert norsk samfunn vil kunne være med å bidra, ikke bare med økonomisk støtte, men også med bistand til å styrke faglige og juridiske kunnskaper. Afrika trenger ingeniører, leger, studenter, advokater mer enn kun penger.
Men det vi ser er at det norske samfunnet ikke viser stor interesse for afrikanske saker. Denne mangelen på interesse påvirker også omfanget av pressens dekning av Afrika-relaterte temaer.
Prioriterer ideologi fremfor utvikling
Målet med Norad-ordningen om informasjonsstøtte er positivt. Tanken bak er å «tilby demokratisk deltakelse, kritisk debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer». Det mangler selvfølgelig heller ikke organisasjoner som drar nytte av informasjonsstøtten, og som har som mål å hjelpe mennesker i utviklingsland. Likevel forblir virkningen av informasjonstiltakene som finansieres høyst minimal.
9 ungdomsorganisasjoner har nylig bedt Norad om at informasjonsstøtteordningen må fortsette som før og å trekke tilbake eventuelle reformer angående ordningen.
Problemet er at enkelte av de organisasjonene som drar nytte av informasjonsstøtten legger vekt på ideologi fremfor fokus på hjelp til utvikling. Noen av dem foretrekker solidaritet med likesinnede lobbyorganisasjoner fremfor rapportering av sannheten fra selve området.
Resultatet er at man har sluttet å fokusere på å gi hjelp til utvikling (herunder bistand til reduserte klimaendringer og lindring av nød blant folk) til fordel for noe mye mindre viktig.
Noen organisasjoner er selektive
Opprøret som nylig fant sted i Algerie – Afrikas største land – fikk knapt nok dekning. Og den store konflikten i Afrika, som påvirker Libya og Sahel og involverer utallige land, fikk ikke dekning gjennom den ordningen. Derimot får en lavskala-konflikt som er arvet fra den kalde krigen (som den i Vest-Sahara) alt søkelyset takket være innsatsen fra en enkelt informasjonsstøtte-finansiert lobbykomité (Støttekomiteen for Vest-Sahara).
Støttekomiteen for Vest-Sahara (SKVS) er faktisk en typisk «bestefar-solidaritetsorganisasjon». Slike organisasjoner omfavner fortsatt venstreorienterte ideer og kjemper ideologiske kriger for lignende regimer i Algerie, Sør-Afrika eller Venezuela. Målet med slike organisasjoner er ikke å informere publikum, men å produsere samtykke blant norske intellektuelle sirkler.
Millenniumsgenerasjonen og generasjon Z er likegyldige til disse problemene fra et annet århundre, og vender ryggen til disse organisasjonene. Norsk ungdom foretrekker bekjempelse av klimaendringer og ulikheter i verden.
Ungdomsorganisasjonene kritiserte Norad for å begrense mangfoldet i sivilsamfunnet. Likevel er det akkurat dette noen av organisasjonene som mottar støtte fra informasjonsstøtteordningen gjør. De er selektive når det gjelder temaene de tar opp og sekteriske med menneskene de jobber med.
La meg ta ett eksempel. Det er sannsynlig at en person som er uenig med Støttekomiteen, eller har andre meninger angående Polisario/Algerie, vil bli blokkert slik at vedkommende ikke får publisert sine meninger på komitéens nettsteder eller Facebook-sider.
Ofrene selv blir også behandlet forskjellig. En Saharawi-kvinne som blir kidnappet av Polisario, eller en ung dissident som fengsles av deres milits, får ikke komiteens oppmerksomhet. En trakassert demonstrant i Al-aiun gir derimot opphav til store kampanjer iscenesatt av SKSV og deres søsterorganisasjoner.
«Bestefars Afrika» bør glemmes
Strengere, objektive og mer rettferdige regler bør være styrende for Norads informasjonsstøtte. Å vise solidaritet kan være bra, men det er bedre å rapportere sannheten. Det er ønskelig å forsvare sine egne meninger, men det er bedre å hjelpe til med å bygge Afrika uavhengig av ens politiske tilhørighet.
Bistand bør være upartisk, praktisk og konstruktiv. Et godt banksystem, digitalisering og tilgjengeliggjøring av fornybar energi er viktigere for en skjør befolkning enn å iscenesette boikottkampanjer og drivstoffkriger som bare er til fordel for militser og militære regimer.
Så, ja. Norad og Stortinget bør fortsette med reformer, og ta til seg unge generasjoners omfattende bekymringer for den globale utviklingen, men de bør glemme «bestefars Afrika».
Les svar til leserinnlegget fra Erik Hagen, leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara: Marokkos imaginære bestefar
