Tørke, flom, gresshopper – og nå: pandemi. Forstyrrelser i verdikjeden for produksjon og distribusjon av mat og en økonomisk nedtur vi ikke har oversikt over. Allerede i januar meldte Verdens matvareprogram (WFP) at 45 millioner mennesker i sørlige Afrika er truet av hungersnød. Og det var før noen nevnte korona.
«Vi kommer til å dø av sult først, om vi ikke får tak i maismel» sa zimbabwiske Steward Dzivira til Al Jazeera, som møtte ham på matjakt i Harare etter at myndighetene annonserte lockdown 27. mars.
Et hovedprinsipp for bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. «Leave no-one behind» sier man på engelsk. I statistikkens verden handler det om at statistikken må dekke alle. Da FNs toppmøte i statistikk – Statistikkommisjonen – møttes første uka i mars i år, ble dette budskapet gjentatt i en rekke sammenhenger.
Et mye brukt eksempel under årets kommisjonsmøte er at man mangler statistikk om eldre. De store bistandsstyrte helseundersøkelsene har en rekke spørsmål som kun stilles til kvinner under 50 år. Dermed har man ikke statistikker over for eksempel vold mot kvinner over 49 år.
Når slike kunnskapshull oppstår, har de nasjonale statistikkbyråene i landene statistikkene gjelder sjelden råd til å gjennomføre tilleggsundersøkelser for å kartlegge situasjonen blant grupper som faller utenfor.
Statistikkene dekker ikke hele befolkningen
Slik er det også for statistikk om hvorvidt befolkningen har tilgang til nok mat av tilstrekkelig kvalitet. Her har man ofte bare tall fra de delene av landet som er mest utsatt. I 2017, under en konferanse i regi av Verdens matvareprogram (WFP), satte Galina Samokhleb fra det kirgisiske statistikkbyrået fingeren på problemet:
«WFP og andre organisasjoner vil gjerne jobbe med oss for å samle inn data om hvem som er matusikre, men vi er et nasjonalt byrå. Vi trenger data om hele landet – ikke bare de regionene dere er interessert i!»
For å møte krisa som kommer nå trenger man statistikker som dekker hele befolkningen i hvert enkelt land. Krisen rammer ikke bare de som bor i et tørkerammet område eller bønder som har fått avlingen spist opp av gresshopper.
Folk som mister jobben får også mindre penger til å kjøpe mat. Og når matmangelen øker, stiger matprisene, som igjen fører til at de som allerede sliter med å ha råd til nok mat får det enda verre. Derfor bør landsdekkende statistikker være klare før krisa oppstår.
Vi trenger å vite hvem som er mest sårbare for prisstigninger, hvem som er både fattige og jobber i utsatte næringer og hvem som har et sikkerhetsnett ved at de dyrker mat selv.
Om enkeltvarer blir ekstra dyre eller forsvinner fra markedet, er det viktig å vite hvem som normalt spiser dem og om de har alternativer de har råd til å skifte til. For å forstå de langsiktige konsekvensene av krisa bør vi vite om maten som spises gir tilstrekkelig næring eller ikke.
Eksisterende data må analyseres
Den gode nyheten er at det finnes data som kan brukes til å analysere dette. Forbruksundersøkelser kan måle fattigdom, underernæring, hva folk spiser, hvor de får maten sin fra og relative priser. Forbruksundersøkelsene er nasjonale og dekker både husholdninger i risikoområder og dem som bor i resten av landet.
Den dårlige nyheten er at de innsamlede dataene ofte ikke blir brukt til å analysere dette. Fattigdomstall kommer raskt, men så tar det lang tid før man ser tall om matsikkerhet – om man ser dem i det hele tatt.
SSB har de siste ti åra, med støtte fra Norad og Utenriksdepartementet, bistått en del land via Norcap og WFP med å få ut matsikkerhetstall basert på forbruksundersøkelser. Under den tidligere nevnte FNs statistikkommisjon fikk vi de viktigste aktørene med oss på å lage en guideline for å samkjøre produksjon av fattigdoms- og matsikkerhetsstatistikk.
Neste steg er å få guidelinen hevet til en anbefaling fra kommisjonen. Målet er at flere land produserer denne statistikken regelmessig, så vi i framtida vil vite mer om konsekvensene når det kommer en krise – uten at noen blir utelatt.
