Det er knapt så man finner informasjon om Sør-Korea i Norge. Tatt i betraktning at dette både er en av våre viktige handelspartnere og at vi har stor interesse for bistand og utviklingsspørsmål, er det jammen meg rart.

For hvem andre har skapt så mye velstand for relativt mange på så få år?

Kina, vil du kanskje si, men det er faktisk kun Sør Korea og Taiwan som har klart å holde over fem prosent vekst årlig i fem tiår. Og i løpet av de siste tre tiårene er det er kun Sør-Korea som har klart å bevege seg fra den ytterste fattigdom til et høyinntektsland. Det er få andre land som samtidig har klart å etablere et tungt demokrati med høy grad av både aktivisme, medbestemmelse og tillit.

Da våpenhvilen ble inngått etter Koreakrigen i 1953 stod det dårlig til. Koreakrigen mellom Nord- og Sør-Korea er en av de mest ødeleggende krigene i moderne tid. Rundt to millioner sivile mistet livet i krigen, og minst like mange soldater. Samtlige byer ble jevnet med jorden, og de to Korea-landene har knapt vært på talefot siden.

Reformer førte til eksplosiv vekst

Sør-koreanerne gikk ribbet ut av krigen. De var mye fattigere enn sine slektninger i nord. Det meste av industri lå nemlig i Nord-Korea før krigen. Og sør-koreanerne hadde heller ikke noen opplagte ressurser å selge utad. Ikke hadde de varer å selge, ingen naturressurser, utdanningsnivået var lavt og de var ikke akkurat omgitt av vennligsinnede land.

Det første tiåret etter krigen gikk det dårlig. Bistand generelt, og da særlig støtten fra USA, var viktig. Sør-Korea var ett av verdens fattigste land, og innbyggerne kan fortsatt fortelle historier om hvordan de ikke engang hadde råd til å spise ris. Krigen førte til at en tredjedel av befolkningen ble hjemløse. Foreldreløse barn vandret gatelangs på jakt etter mat og bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger lå langt under 100 dollar i året.

I begynnelsen fulgte Sør-Korea, i likhet med mange andre utviklingsland, strategier som la vekt på å erstatte import av varer med egen produksjon. Militærjuntaen som tok makten fra 1961 endret dette. Det nye regimet valgte å satse på vekst i eksportrettet arbeidsintensiv industri samtidig som de fortsatte å beskytte hjemmemarkedet. Arbeidskraft ble flyttet over til industrien.

Familiebedrifter fikk beskjed om hvilke bransjer de skulle konsentrere seg om, som sement, gjødsel, oljeraffinerier, kjemisk industri og tekstilproduksjon.

Mye av investeringskapitalen kom fra staten og regimet sørget for å holde kontrollen over bankene slik at de derigjennom også kunne kontrollere næringslivet. Planene ble lagt for fem år av gangen etter streng planøkonomi. Korrupsjonen skulle bekjempes. Målet for militærregimet var å eliminere fattigdom og bli rikere enn nord-koreanerne.

Kort tid før Koreakrigen brøt ut ble det også gjennomført en jordreform som gjorde leilendingene til selveiere. Bøndene måtte betale for jorden og satt tilbake med gjeld, men det som lenge ble sett som mislykket på grunn blant annet av lave matvarepriser, ble etter hvert langt mer vellykket. Reformen bidro til å fjerne underernæring, og førte til at både produktiviteten i landbruket og inntektene til de fattigste bøndene økte kraftig.

Andre vedtak bidro også

Voldsom vekst i eksportvolum og inntekter ble deretter investert i blant annet utdanning til folket. Analfabetismen skulle bort. Da den japanske okkupasjonen var over i 1945 kunne over 75 prosent av den voksne befolkningen verken lese eller skrive. På 70-tallet kunne nesten 90 prosent av den voksne befolkningen det. I 1945 hadde kun 5 prosent videregående utdanning, mot 90 prosent i 1990.

Fra 1964 til 1977 økte eksportinntektene fra 100 millioner til 10 milliarder dollar, og gjennomsnittsinntekten per innbygger økte fra 120 til 1040 dollar. Deretter førte store investeringer i skole og utdanning på 80-tallet til at det sør-koreanske skolevesenet ble et av verdens beste.

I 1960 fikk kvinner i Sør-Korea i gjennomsnitt seks barn. Et stort familieplanleggingsprogram fra 1961 førte til at det ble satset spesielt på informasjon og prevensjonstilbud på landsbygda. Økt utdanning for kvinner, økonomisk og sosial utvikling og familieplanlegging førte til at antall barn per kvinne ble redusert til litt over to barn i løpet av 20 år.

I tillegg til det økonomiske «mirakelet» fra 1960-tallet og utover gikk Sør-Korea også gjennom en enorm politisk endring da landet gikk fra militærdiktatur til å bli et demokrati. Studentprotestene startet allerede på 60-tallet. En uavhengig fagbevegelse og andre organisasjoner mobiliserte også. Demokratiet som til slutt ble innført var langt på vei et resultat av lokal folkelig mobilisering med streiker, protester og demonstrasjoner inntil militærstyret mistet makten på 80-tallet. Og aktivismen lever fortsatt i beste velgående. Organisasjonsgraden er høy. Og konsultasjonsprosessene med sivilsamfunnet omstendelige.

Alt i alt har Sør Korea på 50 år oppnådd fenomenale resultater.

Både fattigdommen og analfabetismen er så å si utryddet. I 1960 hadde landet et inntektsnivå på linje med Afrika sør for Sahara. På 60 år har landets bruttonasjonalprodukt per innbygger blitt minst 25 ganger så stort som det det var. Dette har de klart uten hjelp fra naturressurser, men med massive investeringer i utdanning, infrastruktur og i de siste tiårene i digitalisering og innovasjon. Det siste tiåret har de gjentatte ganger blitt kåret til et av verdens mest innovative land av Bloomberg og andre.

Lærdommer for andre land

Omstillingen koreanerne har gjennomgått kommer ikke uten kostnader. Gapet mellom rike og fattige økte voldsomt fra 1960-tallet. Enorm arbeidsinnsats fra alle har også lagt grunnlag for sosiale utfordringer, høy selvmordsstatistikk blant unge og store utfordringer knyttet til vold mot kvinner og barn.

I 2017 kom president Moon til makten etter langvarige folkelige demonstrasjoner og anklager om korrupsjon og maktmisbruk i regi av den tidligere presidenten. Da Moon ble president lovet han å innføre sosiale reformer av arbeidslivet, ny dialog med Nord-Korea, et grønt skifte og en offensiv kamp mot korrupsjon. Mye av dette er levert på de siste årene. Minstelønnen er økt og arbeidstiden redusert.

Koronakrisen førte til en voldsom felles dugnad som koreanerne utførte med langt større suksess enn de fleste andre. De har ti ganger så mange innbyggere som Norge, men kun 400 døde mot våre 300. Og de klarte det uten å stenge ned samfunnet, men med munnbind, avstand, en effektiv stat, relativt god beredskap og offensiv smittesporing. I tillegg har sør-koreanerne skyhøy tillit til både lederne og til hverandre.

Kunne andre land klart det samme? Er dette en utviklingsmodell andre kan lære av? Vel, det krever skyhøy arbeidsinnsats av alle, en sterk stat med leveringsevne og vilje, en følelse av felles innsatsvilje, enorme investeringer i utdanning og infrastruktur samt både gode ledere og folkelig engasjement. Autoritære regimer kan neppe anbefales, men det kan investeringer i både utdanning, felles kollektive løft, ledelse og å lytte til folks behov.