Journalist Anne Håskoll-Hagen skriver i et innlegg i Bistandsaktuelt om hvordan hun oppfatter at utenriksjournalistikken har blitt mer selvsentrert. Innlegget Jeg, meg og megselv-journalistikken drar fortjenestefullt opp en viktig debatt.
Utenriksjournalistikkens vesen er å dokumentere hendelser og formidle disse til et hjemmepublikum, enten det er en sørafrikansk reporter som jobber i Norge eller omvendt. Utenriksjournalister er også brobyggere – og det er ikke unaturlig at de trer inn i egne historier.
Innsiktsarbeid viser at våre lesere, seere og lyttere ofte ønsker å bli guidet inn i sakene. Framveksten av digitale medier gjør også at vi eksperimenterer med nye fortellergrep der reporter inntar en tydeligere rolle i historiefortellingen.
Men det er jo ikke et moderne fenomen.
Hvorfor forteller hun om seg selv?
Ta en av det 20. århundrets mest kjente krigskorrespondenter, Martha Gellhorn: «Jeg kom til den krigen sent. Jeg var i Midtvesten, i Amerika, og satt fast av en forglemmelig årsak da krigen begynte. Jeg skyndte meg og ankom Israel på den femte dagen». Gellhorn skriver om Seksdagerskrigen i 1967.
Man kunne innvendt at dette er helt irrelevant informasjon:
Hvorfor forteller hun om seg selv? Hvem bryr seg om hvor hun var ved krigsutbruddet? Fortell meg heller om hva som skjedde med de palestinske flyktningene som stod midt oppe i krigen mellom Israel, Jordan, Syria og Egypt.
Bruk heller boksidene og min tid på det, vil noen kanskje mene.
Jeg synes ikke det.
Jeg mener dette er godt fortalt – og bygger opp om det som kommer senere.
I NRKs utenriksredaksjon har vi ett bud når journalister selv dukker opp i reportasjer: De må ikke stå i veien for historien de skal fortelle. Det må ikke skygge for budskapet og det må ha en funksjon.
Noen ganger kan det være helt enkelt å ta med seerne i bilen på vei inn i en flyktningleir som ligger vanskelig tilgjengelig, kanskje strengt bevoktet. Andre ganger trekker vi mer tydelige paralleller mellom journalist og tema, som vi gjorde i reportasjen fra Sør-Afrika.
Bidro til å belyse temaet
I dette tilfellet var det NRK som ba korrespondenten gjøre nettopp dette.
Vi gjorde det fordi vi mener det bidrar til å belyse sider ved temaet som ble behandlet, nemlig vold mot kvinner i Sør-Afrika generelt og under koronapandemien spesielt. Korrespondentens egne erfaringer er i den sammenheng relevante for saken, men hovedvekten legges naturligvis på dem som rammes hardest – slik som kvinnen vi møtte på krisesenteret.
Håskoll-Hagen trekker opp en sterk sjangergrensesetting for bruk av seg selv i journalistikken. På den ene siden er det sosiale medier, korrespondentbrev, bøker (innafor) og på den andre siden reportasjer (utafor).
Jeg ser ikke helt relevansen i en slik oppdeling, og vil heller trekke opp et skille mellom der det er gjort skikkelig og der det ikke er det.
Og trenger dere et eksempel på det førstnevnte, tillater jeg meg å anbefale denne teksten. Her forteller en annen av våre korrespondenter om sine barns klassekamerat, den 15 år gamle afghanske gutten Khandad, som dukker opp i en integreringsklasse i Belgia etter et langt opphold i Norge.
