Tidlig i september begynte jeg å jobbe som Leger Uten Grensers medisinske teamleder i Rokero, et område befolket av omtrent 200.000 mennesker. Vi har et prosjekt som tilbyr helsehjelp på to steder, Rokero og Umo, langt oppe i fjellkjedene Jebel Marra i Darfur.
Denne regionen vest i Sudan har vært vitne til over ti år med konflikt. I fjor ble landets president gjennom 30 år, Omar al-Bashir, avsatt etter et folkeopprør, og en overgangsregjering ble opprettet. Selv om det bidro til endring, er den generelle sikkerhetssituasjonen fortsatt skjør og voldelige sammenstøt fortsetter.
Når bilen ikke kommer frem
Med tette fjell og høyt konfliktnivå, er det utfordrende å komme frem med helsehjelp. Det er Umo et tydelig eksempel på.
Umo er et avsidesliggende område som ligger midt mellom to fjell. Det kontrolleres av en væpnet opprørsgruppe som kjemper mot regjeringsstyrker og andre væpnede grupper i regionen, som konkurrerer om makt og ressurser. Rundt 50.000 mennesker bor i Umo, og de er spredt utover det enorme, berglendte terrenget i flere titalls landsbyer. Området har vært uten hjelp utenfra helt siden 2008, og har måttet klare seg på egen hånd.
Åtte timer på eselryggen
Det eneste transportmidlet inn og ut av Umo er esel eller kamel. Det er ingen veier og umulig å komme frem med bil eller buss. Det er en fire timers ridetur fra Rokero til Umo. Det er en svært slitsom, vanskelig og farlig reise på steinete veier og glatte bakker.
Når det er regntid blir veien gjørmete og upålitelig. Under min første tur til Umo, var jeg glad at jeg hadde lært å ri på hest med Leger Uten Grenser i Etiopia i 2012, da jeg jobbet på et ernæringsprosjekt som bare kunne nås med en times ridetur. Men den dagen i Darfur satt jeg på eselryggen i åtte timer. Da jeg var tilbake i Rokero måtte jeg gå rundt i ti minutter for at jeg skulle kunne føle beina mine igjen.
Jeg har en enorm beundring for kollegaen vår Najmadin Aden Mahamed, som tar den samme turen med medisiner minst én gang hver uke. Det er vanskelig å forestille seg hvordan den reisen vil være for en kvinne fra Umo med fødselskomplikasjoner.
Her i Darfur er antall dødsfall blant gravide og nybakte mødre høyt. Da vi møtte de eldste i lokalsamfunnet, fortalte de oss at noen kvinner mister fosteret i første trimester av svangerskapet fordi de rir på esler og jobber for hardt. Det er fortsatt få kvinner som føder på Leger Uten Grensers klinikk, men vi har begynt å utføre flere oppsøkende aktiviteter, snakke med de eldste i samfunnet og engasjere tradisjonelle fødselshjelpere, som har en viktig rolle. Mange kommer dessuten til svangerskapskontroll.
Høyt konfliktnivå: – Hører skudd om natten
Situasjonen i både Rokero og Umo er fortsatt ustabil. Mange familier som ble fordrevet under tidligere konflikter, fant tilflukt rundt Rokero og bor fortsatt her. Med nye sammenstøt opplever flere konflikt på nytt, og mange av de vi behandler er skadet i kampene. Om natten kan vi ofte høre skudd.
Mange er sterkt avhengige av humanitær bistand. Om lag 60 prosent av befolkningen har ingen tilgang til grunnleggende helsetjenester. Av 20 helsefasiliteter i området er bare åtte funksjonelle, inkludert Leger Uten Grensers to klinikker.
Åpnet helsesenter under korona-pandemien
Planene våre for 2020 ble begrenset som følge av covid-19, men i begynnelsen av september klarte vi å åpne et lite helsesenter i Umo. Da teamet ankom for første gang, tok hele landsbyen oss imot med spenning og forventning. Siden da har vi vært her seks dager i uken, med et team på 20 erfarne og dedikerte sudanske ansatte, noen fra Umo, noen fra andre deler av Darfur. Vi har kapasitet til å behandle så mange som 70 pasienter på én dag.
I februar begynte Leger Uten Grenser å tilby medisinsk helsehjelp ved en statlig helseklinikk i Rokero. Vi administrerer sengeposten, legevakten, fødeavdelingene og observasjonsrommet hvor vi holder pasienter under overvåkning i 24 timer til de enten kan utskrives trygt eller blir innlagt. Vi driver også et ernæringssenter for underernærte barn som lider av diaré eller luftveisinfeksjon. Pasienter med omfattende skader eller andre alvorlige helseproblemer blir kjørt til et større sykehus i byen Al-Fasher, hovedstaden i Nord-Darfur, som ligger seks timer unna med bil.
Underernæring utbredt blant barn
Teamet vårt er veldig bekymret for underernæring blant barn i Umo. I løpet av den første måneden vår her behandlet vi 60 alvorlig underernærte barn. På ernæringsklinikken vår i Rokero har vi alltid fem eller seks barn som er alvorlig underernærte og lider av diaré eller luftveisinfeksjoner.
I skrivende stund har vi en to år gammel jente innlagt på ernæringssenteret. Da hun kom med moren sin for en uke siden, hadde hun alvorlig akutt underernæring; hun var svak og altfor liten for alderen. På bare en uke er forandringen formidabel. Hun er aktiv og tar til seg næring. Moren hennes kunne nesten ikke tro hvor raskt hun har blitt bedre. Hun ble også overrasket over at helsehjelpen vår er gratis.
Avstandene i området gjør det nesten umulig å komme seg til helsehjelp i tide. Folk dør på vei til helsesenteret vårt, eller de når Rokero for sent til at de kan behandles. Den første måneden i Umo mistet vi to pasienter på vei til Rokero. Som medisinsk fagperson er dette vanskelig å akseptere. Vi hører også om syke mennesker som bor i opprørskontrollerte områder, som er redde for å oppsøke klinikkene.
Håp for Darfur
Det er givende å jobbe med et så erfarent og dedikert team. Kollegaene mine kjenner godt til menneskene i Darfur, til deres bekymringer og håp. De vet godt at mange i Jebel Marra sliter med å få tilgang til grunnleggende helsehjelp, rent vann, utdanning og sikkerhet.
Noen er forsiktig optimistiske med hensyn til en nylig signert fredsavtale mellom den sudanske overgangsregjeringen og noen av opprørsgruppene. Det er håp om at det kan være et første skritt mot fred, forsoning og stabilitet i Darfur, og en sjanse for de mange hundre tusen internt fordrevne til å komme hjem.
Jeg er stolt over å være en del av et team som responderer direkte på akutte helsebehov og hjelper til med å redde liv på et sted som lenge har blitt neglisjert og hvor tilgangen til helsetjenester fortsatt er svært begrenset.
