I Bistandsaktuelt 23. oktober svarer utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (Krf) på kritikk fra Sylvi Listhaug (Frp). Hun uttalte noen dager tidligere at “Milliarder har blitt gitt til fattige land i tiår uten at de har klart å komme seg ut av fattigdommen.” Hun mener det pøses ut penger som ikke gir resultater.
“Listhaugs kritikk av norsk bistand er kunnskapsløs”, sier utviklingsministeren, som mener at uttalelsene må bunne i svake kunnskaper om bistand og internasjonal fattigdomsbekjempelse. Han viser til det internasjonale arbeidet for å nå FNs tusenårsmål. “Hundretusenvis er løftet ut av fattigdom hver eneste uke, fordi det er jobbet veldig systematisk innenfor ulike sektorer”, sier han.
Økonomisk vekst, ikke bistand
Sannheten er at da FN hadde nådd sitt mål for fattigdomsbekjempelse innen 2015, skyldtes det rask økonomisk vekst i asiatiske utviklingsland som hadde åpnet sine økonomier mot omverdenen, ikke i de afrikanske landene som mottar bistand fra Norge og det internasjonale samfunn.
Mens de folkerike stater i Asia i perioden 1990-2015 reduserte andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom med 65-94 prosent, var resultatet i Afrika sør for Sahara bare 28 prosent, ifølge FN’s millenniumrapport. Bistand omfatter også andre innsatsområder, som helse, skole osv., men fattigdomsreduksjonen i verden kan den ikke ta mye av æren for.
Utviklingsministeren kan neppe beskyldes for kunnskapsløshet. Han velger likevel å påstå at bistanden skal krediteres for den positive utviklingen.
Når andre utviklingsland gjør det så mye bedre enn de som mottar utviklingshjelp, bør man spørre seg om det er noe ved hjelpen som motvirker en mer positiv utvikling. Flere forhold peker seg ut.
Fastlåste strukturer
Norge har ikke definerte mål for fattigdomsbekjempelse i sine samarbeidsland i Afrika. De fleste afrikanere bor på landet, men bistandsbransjens holdning til afrikansk landbruk virker mer konserverende enn utviklingsrettet. Afrika har den laveste produktiviteten i landbruket i verden. De fleste bøndene eier ikke jordstykkene de dyrker. Jorden er gjerne eid av landsbyen eller av andre typer fellesskap. Den kan ikke lånes på eller kjøpes og selges. Bøndene kan derfor ikke låne penger til gjødsel om våren for å få en større avling til høsten, og jorden utarmes. Ingen, med veldig få unntak, har ressurser til å legge opp vanningssystemer. De fastlåste strukturene binder bøndene til evig fattigdom.
Et av flere mulige steder å begynne hvis vi vil bidra til reel fremgang kunne være å bidra til å få etablert registrerings- og tinglysningssystemer for jordeiendommer. Afrika har, som nevnt innledningsvis, verdens største uutnyttede potensielle landbruksarealer og verdens største sultne befolkning. Hvordan ser planen for å kombinere mennesker og ressurser ut her?
