Man skal være bra optimistisk anlagt for å se lys i den uendelige tunellen av økonomisk og sosial tragedie som preger Latin-Amerika i korona-tida. Men det finnes faktisk lyspunkt. I land etter land pågår det nå seriøse debatter om hvorvidt man skal innføre en «solidaritetsskatt» på høye inntekter og store formuer.
Om forslagene overlever de forventede politiske basketakene og populistiske angrepene, kan det bidra til at arven etter koronapandemien ikke bare blir negativ.
Koronapandemien har til nå hatt to virkelige utbrudd i Latin-Amerika: i Ecuador og Brasil. Men dødstallene øker raskt også i Peru og Mexico, og vi vet det er enorme mørketall. Det er vanskelig å vite om dette bare er begynnelsen på herjingene til dette uberegnelige viruset.
Gir bratt økonomisk nedtur
Det som imidlertid allerede er overtydelig er at den økonomiske nedturen vil bli bratt. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) har beregnet at Latin-Amerikas økonomi vil krympe med 5,3 prosent i 2020.
Aller mørkest ser det selvsagt ut i Venezuela, der man forventer at økonomien vil krympe med ytterligere 18 prosent i år etter en 60 prosents nedgang de siste 6 årene. Mexico, Argentina, Ecuador, Brasil og Nicaragua følger etter med en forventet nedgang på 5-6 prosent.
Det forventes at fattigdommen, som allerede før krisa var på vei opp, vil øke fra 30 til 34 prosent av befolkningen i løpet av 2020. Det betyr at 24 millioner mennesker blir kastet ut i fattigdom. Og 2021 kan bli mye verre.
Det er flere grunner til at Latin-Amerika blir ekstra hardt rammet økonomisk. En grunn er at Latin-Amerika er spesielt sårbart for svingninger i verdensøkonomien siden de fleste landene er helt avhengige av eksport og utenlandsinvesteringer med risikovillig kapital.
En annen årsak er at 53 prosent av arbeidsstokken i Latin-Amerika jobber i uformell sektor, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Det er en gruppe som blir spesielt hardt rammet av nedstengningen av økonomien i form av de strenge tiltakene som er innført i de fleste landene, inkludert portforbud og karantener.
Lån finansierer økonomiske tiltak
For å møte krisen har de fleste landene satt i verk økonomiske tiltak. De vanligste tiltakene er kredittordninger og betalingsutsettelse på lån og offentlige tjenester. Mange har også innført ulike former for kontantstøtte til enkeltpersoner eller en slags «borgerlønn», og direktestøtte til småbedrifter.
Summene som loves er imidlertid beskjedne som følge av manglende ressurser. Programmene finansieres i stor grad av lån som de fleste landene kommer til å slite med å betale tilbake.
For å bøte litt på situasjonen foreligger det nå et forslag om ulike former for «solidaritetskatt» i flere av landene i regionen. Latin-Amerika blir gjerne omtalt som den regionen i verden der forskjellen mellom fattig og rik er størst. Selv om det er en påstand det egentlig ikke er så lett å belegge, så er det hevet over tvil at forskjellen på fattig og rik er enorm.
Latin-Amerika er også, med noen unntak, kjennetegnet av lave og lite omfordelende skatter. Den gjennomsnittlige skatteinngangen blant statene i «rikmannsklubben» OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er 34,2 prosent.
Til sammenligning er den gjennomsnittlige skatteinngangen i latinamerikanske land 22,8 prosent. I store og økonomisk viktige land som Mexico og Peru er skatteinngangen bare på henholdsvis 16,2 og 15,3 prosent av BNP.
Ny skatt kan finansiere regningen
Mange tar nå til orde for at de rike må ta en del av regningen for koronapandemien via skatteseddelen. De fleste forslagene som ligger på bordet dreier seg om en «engangsskatt» på store formuer. Det foreligger det forslag om i Argentina, Brasil, Chile, Peru og Bolivia.
I Argentina har forslaget støtte av president Alberto Hernández, som ble tatt i ed relativt nylig. Det er snakk om en skatt på 2 prosent på formuer over 3 millioner dollar, og som vil omfatte 12.000 personer.
Gjeldssituasjonen i Argentina var uhåndterlig allerede før koronakrisen, og den argentinske regjeringen har stor støtte i kongressen. Derfor er det relativt sannsynlig at forslaget om å innføre engangsskatten går igjennom. Også i Peru jobber regjeringen med et forslag fra venstreopposisjonen om å innføre en skatt på 1 prosent på store formuer.
I noen land diskuterer man nå også en toppskatt på høye inntekter. Det gjelder blant annet i Guatemala, som lenge har innehatt jumboplassen i Latin-Amerika når det gjelder skatteinntekter. Selv om det å øke skatteinntektene til og med var et eksplisitt mål i fredsavtalene som ble signert i 1996, ligger skatteinntektene fremdeles på skarve 12,4 prosent av BNP.
I Ecuador, det latinamerikanske landet som så langt er hardest rammet av koronapandemien, foreligger det forslag om en gradert toppskatt på personinntekter og bedrifter.
Lav tillit fører til utfordringer
Motargumentene mot de nye skatteforslagene er mange, og debattene er høylytte. Et argument er at summene man vil klare å få inn uansett ikke vil monne særlig når regningen kommer.
Motargumenter som går ut på at det å øke skattene i en krisetid er feil politikk er enda vanligere. Da må man heller skape incentiver til å investere pengene i økonomiske aktiviteter som kan skape arbeidsplasser og få hjulene i gang.
De fleste av bekymringene som nå luftes i store overskrifter i aviser og TV-debatter kan egentlig tas høyde for i et godt designet skatteopplegg. Problemet er at tillitsforholdet mellom myndigheter, opposisjon og folk flest er tynnslitt i mange land, og troen på at formålet med skatteøkningen virkelig er å redde den nasjonale økonomien fra katastrofe og ikke berike sine egne, er tilsvarende lav.
En annen utfordring er myndighetenes faktiske kapasitet til å kreve inn skattene. Den er svekket både fordi mange av de store formuene er plassert i skatteparadiser i utlandet, og fordi de hjemlige byråkratiene er svake i mange land.
Debattene som nå ruller fra Mexico til Chile gir likevel grunn til en viss optimisme. Latin-Amerika er en region med overvekt av «høyere mellominntektsland», med et par høyinntektsland og bare to land som havner nedenfor disse kategoriene på Verdensbankens rangstige.
Bedre fordeling kan gi bedre levekår
Mye kunne vært gjort for forbedring av levekår med en bedre fordeling. Mellom 2003 og 2013 opplevde Latin-Amerika en historisk nedgang i inntektsulikheten. Forbedringen skjedde imidlertid i første rekke fordi de fattige fikk ta del i en økonomisk vekstboom på grunn av sosiale programmer og bedre muligheter på arbeidsmarkedene.
Omfordeling via skatteseddelen hadde lite å si for den synkende inntektsulikheten. Dette var også noe av årsaken til at nedgangen i ulikhet ikke var bærekraftig da veksten dabbet av.
Kriser har historisk sett vært den drivende årsaken til store endringer av utviklingsmodellene i Latin-Amerika. Den såkalte modellen for importsubstitusjon, som dominerte regionen i flere tiår, ble utformet med utgangspunkt i erfaringene fra mellomkrigstidens krise. Det var gjeldskrisen på 1980-tallet som banet vei for den nyliberale modellen. Finanskrisene på 1990-tallet ga grobunn for 2000-tallets ressursnasjonalisme.
Det er riktig at mye av dagens krisehåndtering gir grunn til bekymring, men kriser har også åpnet for økonomisk nytenkning med positive konsekvenser. Dersom vi nå faktisk kan få en seriøs debatt om hvordan man kan sikre en god langsiktig fordeling, gir det i alle fall en viss grunn til optimisme.
