FNs nødhjelpskoordinator Mark Lowcock presenterte i forrige uke et nytt anslag for hvor mye penger som trengs for å møte koronakrisa i lavinntektsland. Summen er på 90 milliarder dollar, mer enn 900 milliarder norske kroner.
Det er veldig mye penger, påpeker han i avisa the Guardian, men likevel ikke mer enn én prosent av hva verden har mobilisert for å berge verdensøkonomien i møtet med viruset.
Anslaget på 90 milliarder dollar omfatter styrking av helsesektoren og økt humanitær bistand, men også tiltak for å stimulere økonomien i lavinntektsland og beskytte de aller fattigste mot de økonomiske konsekvensene av koronatiltakene og svikten i global etterspørsel. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner kan bidra med to tredeler av beløpet, men resten må gis i form av økt bistand, mener Lowcock.
Han er optimist, og viser til at det etter finanskrisa i 2008 tross mange negative spådommer var mulig å mobilisere mye til bistand til fattige land.
Behovene for økonomisk krisehjelp vil denne gang antagelig bli større. Tilbakeslaget er verre. Verdensbanken mener at Afrika sør for Sahara vil få en kraftig økonomisk nedgang for første gang på 25 år.
Kan gi kraftig økning i ekstrem fattigdom
Økonomen Andy Sumner ved universitetet King’s College London og to kollegaer skriver i et arbeidsnotat fra FN-universitetet UNU-WIDER at mer enn 85 millioner mennesker verden over kan bli kastet ut i ekstrem fattigdom som følge av koronakrisa. Det er basert på et scenario med en reduksjon på fem prosent i husholdningenes forbruk.
Ekstremt fattige er her de som må leve på en kjøpekraft tilsvarende 1,90 dollar om dagen eller mindre.
Samme modell, men med en ti prosent nedgang i forbruk, gir en økning i antallet ekstremt fattige med 182 millioner. En 20 prosent nedgang i forbruk gir 419 millioner, skriver Sumner og hans medforfattere.
Det er særlig de tre regionene Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Nord-Afrika og Sør-Asia som kan oppleve en kraftig økning i fattigdom.
Homi Kharas og Kristofer Hamel i den amerikanske tenketanken Brookings regner annerledes, og beregner økningen i ekstremt fattige til «bare» 50 millioner mennesker globalt. De baserer seg på IMFs prognoser for 2020. 50 millioner mennesker er også et svært høyt tall. Kharas og Hamel skriver at det vil bety at all reduksjon i ekstrem fattigdom i verden som er oppnådd siden 2015 vil være borte.
De slår også fast at det vil bety at FNs bærekraftsmål om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 vil bli enda vanskeligere å nå.
Nigeria hardt rammet
Så langt prognosene. Hvordan stemmer de med det som skjer i virkeligheten? Det er det vanskelig å få oversikt over. Det er akutt mangel på data om hva som faktisk skjer i mange lavinntekts- og mellominntektsland akkurat nå, ikke minst i Afrika sør Sahara.
Det internasjonale forskningsinstituttet IFPRI har imidlertid publisert tall for hva koronatiltakene har kostet i Afrikas største økonomi, Nigeria. Fem uker med nedstengning fra slutten av mars til begynnelsen av mai anslås å ha gitt et fall i landets verdiskapning på 38 prosent. Tapet er størst i industri og tjenestesektoren, og relativt sett mindre i landbruk.
Håpet er at nedgangen er midlertidig og at økonomien vil ta seg opp igjen i takt med at landet gradvis åpnet opp igjen fra forrige uke. Tiltakene har imidlertid hatt en stor kostnad. Ifølge beregningene økte antallet nigerianere som lever i ekstrem fattigdom med hele 30 millioner i løpet av de fem ukene.
Fattigdom må heldigvis ikke være en konstant tilværelse. Tilbakevending til mer normale tider kan løfte disse ut av ekstrem fattigdom igjen.
Kan få hjulene i gang igjen
Midt i en krise er det vanskelig å se hvilken vei det går og hvordan utgangen blir. Optimister kan håpe at første fase av koronakrisa nå er over og at det gradvis kan lempes på smittetiltakene. Oljeeksporterende land vil bli rammet av kollapsen i oljeprisene, men samtidig har prisene på andre råvarer som er viktige for mange utviklingsland ikke falt tilsvarende.
Mange land, ikke minst i Afrika sør for Sahara, var i en vanskelig økonomisk situasjon allerede før krisa. Årsaken er svakere internasjonale markeder de siste fem-seks år, dårlig økonomisk styring og høy gjeld.
FNs bærekraftsmål tar utgangspunkt i at utviklingslandene selv skal sørge for en økonomisk utvikling som fører mennesker ut av fattigdom. Det avgjørende er å unngå at økonomien klapper sammen. Håpet er at næringslivet kommer på beina igjen, kjøper varer og tjenester, betaler lønninger og sørger for skatteinntekter til staten.
I bistandsbudsjettet prioriterer Norge nå helsetiltak og krisehjelp via IMF og Verdensbanken. Tiltak for mer kapital til næringslivet, effektivt styresett og styrking av matproduksjon i landbruk og fiskeri kan imidlertid snart være viktigere enn noen gang for å få hjulene i gang igjen.
