Slik det ser ut i dag vil verden ikke nå FNs bærekraftmål om å utrydde sult innen 2030. Klimaendringer, konflikt og en koronapandemi som kan doble antallet mennesker som sulter er dystre utsikter. Om vi skal rekke å snu haster det.
Derfor er tildelingen av fredsprisen til Verdens matvareprogram (WFP) så viktig og riktig. Verdens største humanitære organisasjon står i frontlinjen i kampen mot sult på vegne av oss alle.
Prisen setter søkelys på at sult er et økende problem og at verden trenger en økt innsats for å snu utviklingen. WFP er en avgjørende aktør i dette arbeidet. De jobber godt lokalt med kvinner og lokale småbønder, og bidrar til økt produksjon og produktivitet av lokal mat og sterkere lokale markeder. De bidrar også med forsyninger utenfra i de hardest rammede områdene, hvor sulten er akutt.
Kampen om ressursene, som mat og vann, er en av de vanligste årsakene til krig og konflikt. Mangelen på mat fører til at konflikter øker, og brukes også som et våpen. Sikkerhetsrådet inviterer jevnlig WFP inn for å gi rapporter nettopp på grunn av denne sammenhengen mellom mat og fred.
Fredsprisen til WFP gir håp. Prisen er også en velfortjent anerkjennelse og en sterk støtte til internasjonalt samarbeid i en tid da dette er under sterkt press.
Et felles løft for sultne mennesker
Ved utgangen av 2020 kan 265 millioner mennesker være avhengig av akutt hjelp for å få nok mat. Å snu den dystre trenden er en stor og krevende oppgave. Samtidig kan og bør det være mulig. Til det kreves imidlertid et gedigent løft der det internasjonale samfunnet, nasjonale myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og hver og en av oss bidrar. For å lykkes kreves det godt samarbeid mellom verdens stater, FN-organer, frivillige organisasjoner og privat sektor.
Engasjementet rundt årets Nullsultkonferanse gir håp. Under denne konferansen, som arrangeres på Verdens matvaredag 16. oktober, stilles nettopp spørsmålet: Hvordan utrydde sult på 10 år? For at det haster er det ingen tvil om. Tiden for store taler og honnørord bør være over dersom vi skal gi verdens 821 millioner sultne mennesker rettferdighet og troen på livet.
Mat er mindre tilgjengelig på grunn av viruset, men pandemien viser oss også at samarbeid er absolutt nødvendig for å overvinne globale utfordringer.
Landene i Afrika sør for Sahara er hardest rammet, hvor en fjerdedel av befolkningen er underernærte. Dessverre er også disse landene hardt rammet av klimaendringer som igjen forverrer mattilgangen. Samtidig er befolkningsveksten høy. Vi trenger løsninger som øker tilgangen til næringsrik mat, og som samtidig beskytter miljø og klima. Og vi trenger disse løsningene raskt og i stor skala.
Vi har kunnskapen og løsningene
Kirkens Nødhjelp har arbeidet med å øke mattilgangen for fattige mennesker i mange tiår og vi vet mye om hva som virker. Ofte er det enkle grep som skal til – bedre tilgang til vann, såkorn og kunnskap. I Malawi, hvor vi jobber sammen med WFP og Utviklingsfondet, gir vi småbønder muligheten til å investere i en rimelig pakke som inneholder et dryppvanningssystem, økt kunnskap og tilgang til en lokal agronom. I Malawi arbeider 80 prosent av befolkningen i landbruket. For 90 prosent av disse er det slik at maten som produseres knapt er nok til egen families livsopphold. Mange av bøndene som er med på programmet har økt produktiviteten slik at de nå produserer mer enn de selv trenger. De øker sine inntekter, får bedre kosthold og bidrar til et sterkere lokalt matsystem.
Like viktig er det at denne metoden er miljømessig bærekraftig fordi den øker produktiviteten, men ikke jordbruksarealet. Dermed bidrar vi ikke til avskoging, tap av natur og økt press på ressurser.
Rike land har påtatt seg internasjonale forpliktelser til å støtte utviklingsland til å tilpasse seg klimaendringene. Parisavtalen sier at nær halvparten av all klimabistand skal gå til slike prosjekter. Norge har signert, men er langt unna å nå dette målet. FNs generalsekretær Antonio Guterres sa at: «vi står overfor en stor utfordring. Men vi har verktøyene og forpliktelsen til å avslutte global sult». Med ti år på oss er det på høy tid å få en annen orden i verktøykassa. Og ta vårt felles ansvar på alvor.
Å ikke ha nok mat å gi til sine sultne barn er noe av det mest uverdige et menneske kan oppleve. I en verden hvor vi vet at vi kan klare å utrydde sult gjennom felles innsats, kan vi ikke lenger akseptere denne uverdigheten.
