Dette året har jeg tilbrakt omtrent like mye tid i Norge som i Kenya. Det har vært en tankevekkende opplevelse.
Under de globale økonomiske krisene i 1990, 2001 og 2008 oppsto det raskt ulikheter på grunn av arbeidsledighet både innenfor land og mellom land. Det gikk imidlertid ganske kort tid før dette tok seg inn igjen, i hvert fall i rike land. Pengetrykking, lave renter og aktive sentralbanker løste krisa i 2008 ganske greit.
Fattige land hadde ikke de samme verktøyene som de rike, men de hev seg på lånevogna. Som jeg skrev i Bistandsaktuelt i januar i fjor, stod Afrika svært dårlig rustet ved en ny eventuell økonomisk krise. Så kom koronaen.
Investeringer har gitt høy gjeld
Vi etterlyser hele tiden positive og optimistiske nyheter fra Afrika, men akkurat nå, med Kenya som ståsted, ser det tungt ut. Nesten alle piler peker i feil retning.
Kenya har pushet taket for låneopptak kontinuerlig og har nå en gjeld på 63 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Dét mener de fleste eksperter er uholdbart da lånene som har ført til denne gjelden har blitt brukt på investeringer i infrastruktur som ikke gir umiddelbar avkastning. Kenyas gjeld skal betales, men som følge av covid-19 opplever landet nå enorme inntekts- og valutatap.
Landet støtter seg fortsatt til eksport av kaffe og te, turisme og inntekter fra diasporaen. Alle disse sektorene har fått seg et kraftig skudd for baugen etter at koronatiltakene ble innført. Dette påvirker både statens og innbyggernes økonomi kraftig. Kaffeproduksjonen har falt med hele 32 prosent siden i fjor, og verdien av teproduksjonen falt med 110 millioner kroner i løpet av de fem første månedene av året.
Hjemsendte penger fra kenyanere i diasporaen har utviklet seg til å bli den største bidragsyteren til landets valutareserver. I mars og april falt denne med 9 prosent etter å ha økt med over 30 prosent i året fra 2017. Pussig nok har den tatt seg opp igjen fra juli. Analytikerne antar at kenyanere i utlandet strekker seg langt for å hjelpe sine egne familiemedlemmer i Kenya.
Krisen har svekket den nasjonale valutaen
Safari- og strandturistene forsvant da verden stengte ned i mars. Hele 2,5 millioner ansatte har blitt sendt hjem fra hotell-, restaurant- og turistindustrien. Med økende globale smittetall og langt fram til vaksine for massene er det svært liten sjanse for at turismen vil ta seg opp i Kenya før om kanskje ett år.
Børsen i Nairobi nådde et foreløpig toppunkt i april 2018. Siden den gang har børsverdien falt med 25 prosent. Utenlandske investorer har trukket ut midler, og ingen nye kenyanske selskaper har notert seg på Nairobi-børsen siden den gang.
Alle disse forholdene setter den kenyanske shillingen under press. Shillingen har svekket seg med 9,5 prosent opp mot amerikanske dollar siden pandemien fikk sine første ofre i Kenya. Som nettoimportør påvirker dette importavhengige virksomheter kraftig.
I praksis har Kenyas gjeld til utlandet regnet i shilling blitt mye dyrere. I tillegg hevder Det internasjonale pengefondet (IMF) at landets sentralbank holder den kenyanske valutaen kunstig sterk. I 2018 mente IMF at valutaen var 17,5 prosent overvaluert (det vil si at valutaens reelle verdi holdes kunstig høy). Med anstrengte valutareserver kan det bli utfordrende for landet å fortsette denne manipuleringen.
President Kenyatta har gradvis åpnet økonomien siden august. Denne uka har imidlertid antall koronasmittede økt kraftig, og avisa Daily Nation meldte nylig at det vurderes å stenge Mombasa og Nairobi igjen. Dét på et tidspunkt der gjenåpningen av skolene så vidt har begynt, og der næringslivet har begynt å ta seg opp.
Regjeringen har innført skattelettelser og andre tiltak for den formelle økonomien. Problemet er at nærmere 80 prosent av jobbene er i uformell sektor. Disse profiterer minimalt på slike tiltak. De mye omtalte kontantoverføringene fra staten og private har hjulpet litt for spesielt utsatte grupper, særlig i slumområdene. En håndverker som ikke lenger har kunder, faller imidlertid helt utenfor her.
Kredittlån har ført til gjeldskrise
De negative økonomiske konsekvensene av covid-19 har blitt behørig dekket i lokale medier. Vi ser imidlertid nå en underliggende trend som er lite belyst.
Det kenyanske teleselskapet Safaricom var den første mobilnettleverandøren i verden som lyktes i å etablere en betalingsplattform for sine abonnenter, nemlig Mpesa. 30 millioner kenyanere er aktive brukere, og innbyggerne har nesten sluttet å betale med kontanter.
Afrikanske banker har aldri likt å låne penger til private. Likevel innledet Commercial Bank of Africa (CBA) i fjor et samarbeid med Mpesa-plattformen. Formålet var i gi kenyanerne tilgang til kreditt.
11 millioner abonnenter kastet seg over den nye kredittordningen, som til å begynne med fremstod som et fantastisk og fleksibelt lån for arbeidstakere med en rimelig inntekt. Koronakrisen førte til en rask dobling av antall brukere, og per i dag har privatpersoner lånt penger tilsvarende 20 milliarder kroner. Denne kreditten er bekvem, men langt fra gratis. For lave beløp er renten 5 prosent per dag, mens den for de høyeste beløpene kun er oppe i 0,04 prosent per dag.
Kredittstørrelsen er basert på den enkeltes gjennomsnittlige transaksjoner. Med andre ord er det igjen de fattigste som betaler den høyeste prisen. Hvis kredittlånet ikke er tilbakebetalt etter 30 dager, vil ethvert beløp som sendes til vedkommende automatisk bli brukt til nedbetaling av vedkommendes gjeld. Plutselig har millioner av kenyanske husholdninger gått i gjeldsfella.
CNN meldte her om dagen at denne krisa driver fram ulikhet i mye større grad enn tidligere økonomiske kriser. Vi er i ferd med å få en enorm fattigdomsbølge i den uformelle sektoren i Kenya.
Deler av middelklassen klarer ikke å bruke hele lønna fordi mye er stengt på grunn av portforbud om natten og stengte hoteller. De minner meg mer om nordmenn jeg så i kø inn til byggevarebutikkene i Oslo i våres. Vi klaget over hytteforbud og manglende svenskehandel, men vi hadde penger og tid til å pusse opp hjemme.
