Den internasjonale dagen for avskaffelse av fattigdom 17. oktober ble godt dekket av NRK-programmet Urix på lørdag. En rystende skildring av fattige og husløse i Islamabad og den stigmatiseringen disse opplever gjorde størst inntrykk. En samtale mellom Unicef Norges generalsekretær, Camilla Viken, og Norads direktør, Bård Vegar Solhjell, var også innsiktsfull – og trist.
Det var særlig konsekvensene av koronakrisen som kom opp som tema i den siste samtalen. Problemet med at foreldre selger eller gifter bort barna ble forklart av Viken med fattigdom. Løsningen som Unicef arbeider med er blant annet kontantoverføringer.
Feil tenkning
Deretter – på spørsmålet om håp – svarte Viken: «Vi har fått til dette før. Vi har løftet mange ut av fattigdom, i et samarbeid mellom myndigheter næringsliv og organisasjoner.» Den siste oppfordringen fra Viken handlet om å trå til nå, for å unngå de verste konsekvensene for barna.
Viken var god og overbevisende. Det er derfor litt urimelig at jeg bruker henne som eksempel på en bistandsdiskurs som hun ikke er alene om, nemlig: «Vi løfter dem» ut av fattigdom. Dette gir inntrykk av en tenkning som jeg ser for ofte hos for mange, også studenter i utviklingsstudier og globle studier.
Unicef var den første organisasjonen som promoterte og praktiserte en menneskerettighetstenkning i utviklingssamarbeidet. Dette skjedde først ved å bidra inn i forhandlingene om Konvensjonen om barns rettigheter, og deretter ved å arbeide med Barnekonvensjonen som basis for sine ulike programmer.
En menneskerettighetstenking søker å holde statlige myndigheter ansvarlige, men «accountability» er bare ett av sju menneskerettighetsprinsipper. De andre er verdighet, ikke-diskriminering, rettsstyre, åpenhet, deltakelse, og myndiggjøring. Videre er menneskerettighetsrealisering avhengig av at alle – enkeltpersoner og samfunnsorganer – fremmer menneskerettighetene, og av internasjonalt samarbeid.
Flere prinsipper
Et viktig dokument er FN Guiding Principles on Extreme Poverty and Human Rights. Her løftes de sju menneskerettighetsprinsippene fram, deretter understrekes fire områder statlige myndigheter må prioritere: (i) nasjonal strategi; (ii) tydelige prioriteringer; (iii) tilgjengelige tjenester og infrastruktur; og (vi) samstemthet («policy coherence»).
Fortsatt finnes hos noen en oppfatning om at menneskerettighetene primært handler om at enkeltpersoner krever og myndighetene gir. Det er rett at myndighetene er pliktbærer, og at enkeltpersoner – men også familier, medlemmer av minoriteter og urfolk – er rettighetsbærere. FN-erklæringen om småbønders rettigheter fra 2018 (A/RES/73/165) er ikke-bindende, men tydeliggjør viktige tiltak for en gruppe av personer som ofte har vært ignorert men som nå anerkjennes.
Når jeg løfter fram denne Erklæringen er det også for å vise hvordan mobiliseringsarbeid med basis i menneskerettighetene kan og bør skje. Å arbeide for vedtak av en lov, en internasjonal ikke-bindende erklæring eller en bindende konvensjon er én fase. Et delmål er nådd, men det endelige målet, reelle endringer, krever ny mobilisering og alliansebygging, for å stille klare og rimelige krav til dem med makt, med basis i det myndighetene selv har forpliktet seg på.
Må være inkluderende
Det er i denne konteksten av hva som må til for å skape reell endring, at jeg mener at begrepsbruk som «Vi løfter dem» er uheldig. Naturligvis vil internasjonal støtte til nasjonale programmer og lokalt forankrede organisasjoner, og til institusjoner som sikrer gode vilkår for næringsliv fortsatt være viktig. Bistand i seg selv har imidlertid aldri – i noe land – vært det som har skapt de grunnleggende samfunnsendringer som fremmer en inkluderende utviklingsprosess.
Denne inkluderende utviklingsprosessen er det grupper av tidligere marginaliserte personer som har kjempet fram – gjennom organisasjoner og allianser og langsiktig arbeid. Ofte har dette skjedd med store omkostninger for dem som har stått i første rekke i kampene for endring.
Dersom kravene blir totalt ignorert av dem med makt, eller tilmed slått tilbake med bruk av vold, kan voldspiraler bli utfallet. Vold er de desperates svar på å ikke bli hørt eller tatt hensyn til. Dersom kravene blir imøtekommet gir dette grunnlag for nasjonale kompromisser på andre områder, som så vil fremme en stadig mer inkluderende utvikling.
For dem som mener at det er vanskelig for fattige land å bygge på eksempelvis de tidlige norske erfaringene med nasjonale kompromisser, progressiv skattepolitikk og sosial og regional utjevning, anbefales Financial Times-skribent Martin Sanbu sin bok (2020) The Economy of Belonging. A Radical Plan to Win Back the Left Behind and Achieve Prosperity for All.
For dem som vil lære mer om inkluderende utvikling gjennom mobilisering, alliansebygging og betydningen av statlige institusjoner og tilrettelegging anbefales min egen bok Kampen om utviklingen. Teorier, strategier og globale utfordringer (2016).
