Etter at fredsavtalen ble inngått, har Colombia vært vitne til en babyboom blant tidligere kvinnelige FARC-stridende. De såkalte fredsbarna kan forstås som kvinnenes forpliktelse til fredsavtalen, ettersom det representerer et varig brudd med det levesettet de hadde som geriljasoldater. Mange av kvinnene valgte å slutte seg til FARC for å bryte ut av et mannsdominert samfunn og oppnå større grad av kontroll over egne liv. Fredsavtalen skulle sikre dem høy grad av likestilling også etter at de la ned våpnene.
Når den colombianske regjeringen ikke oppfyller sine forpliktelser i fredsavtalen, tvinges de tilbake i gamle kjønnsmønstre, de samme kjønnsmønstrene som gjorde at mange av kvinnene tok frem våpnene i første omgang. Fredsbarna og deres mødre kan følgelig være nøkkelen til en vellykket reintegrering av de tidligere FARC-stridende til det sivile liv, og dermed også til varig fred.
Kvinners rolle i konflikten
Siden 1958 har borgerkrigen i Colombia forårsaket mer enn 8,4 millioner ofre, hvorav rundt 1 million er blitt drept. Cirka halvparten av ofrene (4,17 millioner) er kvinner. Over syv millioner av ofrene er internt fordrevne flyktninger. Den 24. november 2016 signerte den colombianske staten omsider en fredsavtale med den eldste og største geriljagruppen i Colombia, FARC. For å oppnå en vellykket reintegrering av de tidligere FARC-stridende til det sivile liv skal den colombianske staten stille garantier for deres sikkerhet. Rundt halvparten av de stridende var kvinnelige soldater, og kvinners deltakelse i fredsprosessen var et viktig premiss for avtalen – noe verden aldri før har sett som en del av en fredsavtale.
Mange av punktene i avtalen er dessverre enda langt fra å bli implementert, og det er en lang vei igjen å gå før man kan si at det er fred i Colombia. Tidligere geriljasoldater, kvinner, bønder og ofre står i dag utenfor prosessen. Tall fra Indepaz, det colombianske instituttet for utvikling og fredsstudier, viser at 971 sosiale ledere og menneskerettighetsforkjempere har blitt drept siden Iván Duque ble valgt til president i Colombia i 2018. Ifølge FN har også 222 tidligere FARC-stridende blitt drept siden fredsavtalen ble signert, inkludert tre kvinner. Dette skaper usikkerhet blant tidligere FARC-stridende og ikke minst blant kvinnene som ble gravide etter at avtalen ble signert. Det er derfor viktig å forstå hvilken rolle kvinnelige soldater i FARC-geriljaen har hatt og hvordan disse rollene nå er i en endringsfase.
En stor andel av kvinnene som ble rekruttert til FARC har vokst opp på bygda. Det var for mange av disse kvinnene få muligheter på landsbygda, og den eneste måten de kunne forsikre seg om sin egen identitet som kvinne, var ved å bli gravid og få barn. For mange unge kvinner med drømmer utover det å leve i et mannsdominert landbrukssamfunn, ble det å rekruttertes til FARC en mulighet til å bryte ut av det livsmønster som var forventet av dem. I stedet for å betrakte seg selv som ”ofre av konflikten” ble det å bli en del av geriljaen betraktet som en positiv opplevelse.
Som en del av FARC hadde de en relativt stor grad av selvstyre og kontroll over sine egne liv, til tross for at FARC kan betegnes som en streng og brutal organisasjon objektivt sett. Deres frihet over egne liv inkluderte også seksuell frihet, hvilket var helt utenkelig i landsbygdssamfunnene som de kom fra. I FARC fikk de bestemte oppgaver og roller som gjorde at de tok kontroll over sine egne liv. FARC ble på denne måten et slags fristed for mange unge kvinner, der de også opplevde å ha bedre styring med faren for fysisk, verbalt og seksuelt misbruk. De ble derimot nektet å bli gravide, og ble i så fall tvunget til å ta abort. Dersom de ikke var villige til å ta abort, måtte de etterlate den nyfødte hos en slektning eller bekjent bare uker etter at barnet ble født.
Til tross for at de fleste kvinner i Colombia i dag ikke lever under de samme rigide graviditetsreglene som kvinnene gjorde i FARC, er det å bli mor stort sett ikke et valg for mange kvinner. Det er fortsatt stor avstand mellom kvinner og menn når det kommer til valgfrihet og muligheter, uavhengig av en levende debatt om likestilling. Disse ulikhetene er mer synlige i noen deler av landet, hvor de viktigste avgjørelsene ofte tas av menn. Kvinner bestemmer ofte ikke engang over sin egen kropp, da denne vurderes som en del av ressursene som skal distribueres.
(…) faren min sa at han ikke ville la meg gå på skolen fordi jeg var kvinne og fordi kvinner alltid lot seg bli gravide og sånn, men i FARC var det ikke slik. Der fikk vi alle de samme mulighetene og vi ble alle behandlet likt.
- Tidligere FARC-stridende kvinne
Reintegrering til det sivile liv
På grunn av motsetningene mellom den underordnede posisjonen som kvinner har i det colombianske samfunnet, og graden av frihet og kontroll over eget liv som de opplevde i FARC, kan reintegreringen til det sivile liv vise seg å bli vanskelig. Overgangen fra å være en kvinne i FARC til å bli reintegrert til det sivile liv, medfører store endringer både når det gjelder atferd, følelser og roller. Kvinner må dessuten ha garantier for sin sikkerhet og føle tilhørighet i disse nye omgivelsene, hvilket er en stor utfordring. I dag er det stadig deler av Colombias fredsavtale som ikke er blitt iverksatt. Det colombianske samfunnet har mange og omfattende problemer som må løses, og kvinners deltakelse er dessverre langt nede på listen over disse.
Mange tidligere FARC-stridende oppholder seg for tiden i reintegrerings-leire. Dette er territorier for opplæring og reintegrering der tidligere FARC-stridende befinner seg i en overgangsfase til det sivile liv. Det er særlig kvinner som er blitt gravide etter at fredsavtalen ble signert som bor her. Observasjoner og intervjuer gjennomført med kvinnene i disse leirene viser at de er opptatt av å opprettholde organisasjonen og bevare kollektivismen som var bærebjelken i FARC. De ser på organisasjonen som sin utvidede familie, og de bryr seg særlig om skole- og jobbprosjektene de har i leirene. Man kan derfor si at kvinnene spiller en viktig rolle i reintegreringen til det sivile liv.
Geriljaen var for mange av kvinnene som en sosial skole der de hadde et felleskap og et felles mål som ga mening til deres idealer. Gruppens idealer var større og viktigere enn deres egne. Det å ha et felleskap innebærer å tilpasse seg de kollektivistiske idealene, tradisjoner, normer og verdier. For noen kvinner i geriljaen førte denne tilhørigheten til at de måtte gi opp en del av sin identitet, som for noen var det å kunne bli mor. Fellesskapet var likevel nesten alltid viktigst, og de tok alltid vare på hverandre. I reintegrerings-leirene fortsetter fellesskapet som de hadde i geriljaen. Det gir dem motivasjon til å fortsette med sine prosjekter, inkludert det å bli mor. Én av kvinnene i en reintegreringsleir utrykker det på denne måten:
(…) Jeg ser på babyboomen som betydningsfull fordi den representerer livet, motivasjon til å se fremover, men det representerer også fortsettelsen av vår historie. (…) barna vil være fredsforvaltere og garantister for vårt prosjekt på lang sikt.”
- Tidligere FARC-stridende kvinne
I kontrast til et mer kollektivistisk samfunn bidrar individualisme derimot til sosial isolasjon, stigmatisering og savn av opplevelsen av å være en del av et sosialt felleskap. Det er viktig for mennesker å føle seg sett og å få bekreftelse fra andre, kanskje særlig for mennesker som har vært utsatt for krig. FARCs kvinner må derfor få anledning til å føle tilhørighet, kunne være aktive og delta også i det sivile liv, i fredstid. De må ha en motivasjon for å finne en plass i samfunnet hvor kunnskapen de allerede har kan brukes. De fleste av kvinnene hadde en rolle eller et yrke i geriljaen. Dersom reintegreringsprosessen mislykkes, kan kunnskapen de har tilegnet seg i geriljaen gå tapt, hvilket igjen kan ha ytterligere konsekvenser for kvinnene. Det kan føre til en følelse av skuffelse, sinne og svik, og ryster i så fall ved selve grunnlaget for fredsavtalen.
Barnas velferd er nøkkelen til varig fred
Mange av kvinnene som har fått barn etter at fredsavtalen ble signert, trives godt i rollen som mødre. De ønsker å finne sin plass i samfunnet og bidra der de kan, samtidig som de er avhengige av barnepass for at de skal kunne reintegreres på en god måte. Uten hjelp til barnepass har de heller ikke muligheten til å kunne jobbe, studere, eller til å bruke kunnskapene de har tilegnet seg i geriljaen på en fornuftig måte. Mange av kvinnene er også alene, og har ikke nære slektninger som kan passe på barna. Dermed kan mange bli låst til et liv der de må være hjemmeværende med barna, og der gamle, utdaterte kjønnsmønstrene gjenoppstår.
Noen av kvinnene i en reintegreringsleir i nærheten av landsbyen Icononzo i delstaten Tolima har tatt initiativ til å starte en barnehage. Uten midler til å drifte barnehagen har de likevel ikke noe annet valg enn å passe barna på rundgang og de må gi slipp på drømmen om å studere eller å jobbe på heltid. Kvinnene ser likevel på barnehagen som bærebjelken blant alle de sosiale og økonomiske prosjektene de har iverksatt. De ønsker å gi barna en god start på livet, en god utdanning og måltider hver dag. Slik at historien ikke gjentar seg.
Flere tidligere FARC-stridende hopper av reintegreringsprosessen for å slutte seg til andre geriljagrupper, når de nå ser at regjeringen ikke oppfyller sin del av avtalen. På grunn av dette er det flere geriljagrupper som har vokst betydelig etter at FARC la ned sine våpen. Et resultat av at regjeringen vender ryggen til fredsbarna og de nybakte mødrene, kan være at Colombias borgerkrig blusser opp igjen. Hvis det blir tilfellet så blir det neppe nye fredsforhandlinger i overskuelig fremtid.
