I et innlegg på Bistandsaktuelts nettside 29. april fremmer et styremedlem for Marokkansk Råd i Skandinavia, Hichame Jeffali, kritikk mot Støttekomiteen for Vest-Sahara og mot Norads informasjonsstøtteordning som tilgodeser vår forening med økonomisk støtte.
Les Jeffalis innlegg her: Norad og Stortinget bør glemme bestefars Afrika
Vest-Sahara-saken er spesiell i Norge: Det er et utenriksspørsmål som det er tverrpolitisk enighet om. Vennegruppen for Vest-Sahara på Stortinget består av representanter fra alle ni partier. Hos Utenriksdepartementet ligger Vest-Sahara-politikken stort sett fast fra en regjering til en annen. Enigheten er basert på forståelsen av Vest-Sahara som et uløst avkoloniseringsspørsmål, i tråd med konklusjonene fra Den internasjonale domstolen i Haag og utallige FN-resolusjoner.
Denne enigheten gjør at tematikken egner seg godt for å diskutere større, overordnede utenriks- og utviklingsspørsmål. Med midler fra Norad bruker vi Vest-Sahara som et eksempel i større debatter om FN-reform, bedrifters samfunnsansvar og menneskerettigheter.
Vi har ingen politisk tilknytning
Jeffali kritiserer Norads tilskudd til oss, ved å påstå at vi er en venstresideorganisasjon. Det er faktuelt feil. Vår forening baserer sitt arbeid på menneskerettighetene og har ingen politisk tilknytning.
Retten til selvbestemmelse for kolonifolk er en menneskerett. Vi har det siste tiåret hatt flere politisk aktive styremedlemmer fra høyresiden enn venstresiden i norsk politikk. Et av våre fremste krav til det norske Utenriksdepartementet er at man skal formulere seg like folkerettslig entydig som sist gang Norge satt i FNs Sikkerhetsråd, da Norge hadde utenriksminister fra Høyre.
Det framsettes påstander om at vår forening er en ‘bestefar-solidaritetsorganisasjon’ av den typen som «kjemper ideologiske kriger for lignende regimer i Algerie, Sør-Afrika eller Venezuela». Å plassere vår forening i en slik tradisjon er en logisk slutning som ofte trekkes av Marokko og av foreninger som er lojale til den marokkanske tilnærmingen til konflikten.
Det som skjedde høsten 1975 i Vest-Sahara var riktignok en del av den kalde krigen. Med grønt lys fra sine nærmeste vestlige allierte, og med den kalde krigen som bakteppe, fikk Indonesia og Marokko med noen ukers mellomrom anledning til å invadere den spanske kolonien Vest-Sahara og den portugisiske kolonien Øst-Timor. Samtidig var de afrikanske nasjonale frigjøringsbevegelsene på andre halvdel av 1900-tallet i stor grad venstreorienterte. Men disse historiske forholdene forhindrer ikke at okkupasjonene også var i strid med FN-charteret. Og det betyr ikke at de regjeringer og internasjonale domstoler som i dag forfekter selvbestemmelse for Vest-Saharas folk i dag er venstreorienterte.
Våre sosiale medier er åpne for debatt
Jeffali hinter om at vår forenings mål ‘ikke er å informere publikum’. Man kan godt problematisere om informasjonsspredning er et mål i seg selv (vi vil mene at det ikke er et direkte mål, men at målet for en organisasjon som vår bør være reell samfunnsendring).
Vi mener vi gjør en solid informasjonsjobb. Vi holder rundt 200 foredrag og arrangementer hvert år, for rundt 6000 tilhørere, nesten samtlige arrangementer er utenfor Oslo.
I motsetning til hva som hevdes, er våre sosiale medier åpne for brukere med flere perspektiver enn vårt eget. Vi lar kommentarer bli stående selv om de forfekter andre posisjoner enn de vi selv står for. Se selv. Retningslinjene for de sosiale mediene er åpent tilgjengelig på våre nettsider.
FNs operasjon i Vest-Sahara – som ferdes både i de okkuperte områdene og i flyktningleirene – nektes å rapportere på overgrep de er vitne til. Det er et paradoks at den marokkanske regjeringen og grupper som Marokkansk Råd i Skandinavia kritiserer menneskerettighetene i flyktningleirene, samtidig uten å påpeke paradokset at Marokko hindrer FN-personellet å rapportere på situasjonen der.
Bør slutte seg til vår appell
Dersom Marokkansk Råd i Skandinavia mener det er viktig å få kastet lys over forholdene i flyktningleirene, bør de slutte seg til vår appell til FNs Sikkerhetsråd om at FN-operasjonen skal få et menneskerettighetsmandat, og legge press på Marokko så det kan la seg gjøre. Vi tar opp menneskerettigsforhold med begge parter i konflikten.
I tillegg til å spre usannheter om vår forening, fremmer Jeffalis innlegg også kritikk mot Norads valg av støttemottakere. Han sier at Norad støtter organisasjoner som er selektive med temaene de tar opp og som legger vekt på ideologi fremfor hjelp til utvikling. Ja, det norske organisasjonsmangfoldet er stort og omfatter selvsagt organisasjoner med ulike tematiske, geografiske, politiske, ideologiske og trosbaserte tilnærminger. Slik bør det også være. Noe annet kunne blitt oppfattet som en ensretting.
Hans påstand om at situasjonen i Vest-Sahara får all oppmerksomhet faller på sin egen urimelighet. Om han for eksempel tar en kikk på nettsidene til andre støttemottakere, som Fellesrådet for Afrika eller Global.no, vil han se at en rekke andre land og temaer får betydelig oppmerksomhet i Norge.
Jeffali hevder at virkningen av informasjonstiltakene er ‘høyst minimal’. Det får stå for hans regning. At han lar seg frustrere over vår forenings gjennomslag og synlighet i Norge er muligens et hint om det motsatte.
