Fiskeren Ba Seydou fra Mali viser fram to fiskegarn. I sin venstre hånd holder han det garnet han begynte med for 25 år siden. Garnet har store masker, det ser ut som et fiskegarn de fleste av oss ville kjent igjen. Men nå kan ikke dette garnet brukes lenger, og det er ikke fordi det er slitt.
I sin høyre hånd, holder fiskeren det garnet han må ty til nå. Maskene i det nye garnet er veldig små. Garnet minner mest om en nettingstrømpe. Fiskens levekår har endret seg, og fangsten har krympet både i mengde og i størrelse.
For at maten ikke bokstavelig talt skal smette unna, har Ba Seydou måttet tilpasse garnet sitt.
Konfliktofre er ekstremt sårbare
Klimaendringer har i altfor lang tid fått være noe mange av oss har hatt et abstrakt forhold til. Det skyldes delvis at det altfor lenge har vært omtalt i fagtekniske vendinger. Ekspertene slo alarm, men altfor få skjønte hva de sa.
Naturvitenskapelige faguttrykk og termer som handler om fenomener langt utenfor hverdagslivet, har på mange måter tilslørt alvoret for folk flest. Det må også vi i humanitær sektor ta ansvar for. Det er vi som jobber tett på menneskene som rammes hardest av klimakonsekvensene, som må ta ansvaret med å fortelle om det vi ser og hva som skjer.
For ti-tjue år siden trodde nok mange fortsatt at klimaendringene ville gi gradvise konsekvenser som fortsatt lå mange tiår fram i tid. Det er det færre som tror i dag. I økende grad ser vi ekstreme utslag av de menneskeskapte klimaendringene.
Det er de som ikke har ressurser til å sikre seg og sine, som er de mest utsatte. Millioner av mennesker mangler trygge boliger, og lever også i samfunn preget av konflikter og ustabilitet. For dem er klimarelaterte katastrofer en ekstra belastning, som i større grad setter liv og helse i fare.
Historien om Ba Seydou er fortalt i «Når regn blir støv», som ble presentert av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) i sommer. Rapporten går grundig gjennom utfordringene med hva som rammer mennesker som opplever både væpnet konflikt og klima- og miljøkrisen.
Kort oppsummert: Mennesker som allerede er ofre i væpnede konflikter, er ekstremt sårbare når klimaet endres. Mennesker, systemer og institusjoner har sjelden kapasitet til å tilpasse seg endringene når de allerede må håndtere konsekvensene av krig og konflikt.
Tørke truer en milliard mennesker
Økende klimarisiko påvirker allerede nesten alle områder av Røde Kors-bevegelsens arbeid, inkludert menneskers helse, husly, levebrød og innsatsen for å redusere risikoen for katastrofer.
ICRC-rapporten går grundig gjennom hvordan hele den humanitære sektoren er nødt til å tilpasse seg for å kunne håndtere de risikoene som oppstår med klimakrisen. Rapporten er et tydelig rop om at både klimahandlinger og -finansiering må styrkes, særlig i land som er rammet av konflikt.
Om lag halvparten av Røde Kors sine nødhjelpsoperasjoner utenom krig og konflikt skjer nå etter ekstreme værhendelser. Samtidig ser vi også klimaendringenes konsekvenser i det vi kan kalle de stille katastrofene – de som ikke trekker like mye medieoppmerksomhet, som ikke preges av voldsomme, raske endringer. Langvarig tørke, for eksempel. Vi vet at livsgrunnlaget til om lag en milliard mennesker i 100 land er truet av forørkning.
I 2015 slo FN fast at 90 prosent av alle store katastrofer de siste 20 årene har vært værrelatert. Innen 2050 vil minst 200 millioner mennesker trenge akutt, internasjonal nødhjelp på grunn av klimarelaterte katastrofer hvert eneste år dersom klimautviklingen fortsetter som nå.
Det er omtrent dobbelt så mange som i dag.
De minst skyldige rammes hardest
Den internasjonale Røde Kors-bevegelsen har satt klimakrisen øverst på listen over de viktigste, globale utfordringene vi står i nå. Jo mer vi snakker om mennesker, jo mer forstår vi hvordan denne krisen rammer.
Jeg startet denne teksten med hverdagsutfordringen til en fisker fra Mali, et land som er sterkt utsatt for ekstreme fenomener som tørke, flom og gresshoppeinvasjoner. Jeg kunne like gjerne startet i Afghanistan. Jeg kunne startet i Bangladesh. Eller jeg kunne startet i Sudan, der enormt mye nedbør de siste månedene har ført til høyeste vannstand i Nilen på 100 år og hvor flom har skylt vekk over 100.000 hjem så langt, ødelagt avlinger og skitnet til rene vannkilder.
Uansett hvor jeg hadde startet, ville poenget vært det samme: Klimakrisen rammer over hele verden, men den rammer de som allerede har minst, hardest. Og en ting til: I all hovedsak er det også de som rammes hardest, som har minst skyld i de endringene som skjer i naturen og klimaet rundt oss.
