USAs president er reell, vi kan ikke bare ønske ham bort. Han er vår allierte. Han er som en gammeldags cowboy, som tar loven i egne hender. På den måten undergraver han ditt og mitt daglige virke. Og han undergraver Norges bestrebelser på å gjøre FN til en viktigere maktfaktor. Blir Trump gjenvalgt til fire nye år som President, spørs det om ikke vi kan glemme bransjens modige forsøk på å virkeliggjøre «samstemt utvikling».
Men hva får oss nå til å reagere så kraftig på dette vennskapet? Jo, det faktum at Trump og hans administrasjon ser ut til å ville undergrave det instrumentet som Norge holder så høyt, er en viktig støttespiller for, og på mange måter er avhengig av; FN. Vi er så opptatte av FN at vi nå bruker millioner av kroner og store deler av Utenriksdepartementets dyktige menneskelige kapital for å komme inn som del av Sikkerhetsrådet fra midten av 2021.
FN – diplomatiets symbolske tårn
USA, som huser FN, er forpliktet til å gi enhver representant fra et fremmed land innreise for å delta på møter i FN. Men nå melder flere nyhetsbyråer at Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif er nektet innreise. Dette er visstnok første gang en høytstående representant for et av FNs medlemsland nektes innreise til USA for å delta på møter i FN.
Bakgrunnen til det hele er den spente situasjonen som har oppstått, siden en amerikansk drone natt til 3. januar drepte den iranske generalen Qassam Soleiman, utenfor Iraks hovedstad Bagdad.
Mange amerikanske presidenter har hatt muligheten, og har diskutert, å ta ut Soleiman. Men de har kommet til at omkostningen ville være for store. Soleiman er ikke et solskinnsbarn. Iran er et brutalt mullastyre og et diktatur. Landet fører en aggressiv og destruktiv politikk i sine nærområder. Men stenger verdenssamfunnet diplomatiets symbolske tårn, er det bare aggresjonen som rår.
Føyer seg inn i en lang rekke
En innreisenekt, og ergo en aktiv undergraving av FNs mandat og virke, føyer seg inn i en lang rekke eksempler på hvordan vår viktigste allierte fører en helt annen politikk enn det Norge ønsker å stå for. USAs feilslåtte poltikk i Midtøsten har ført til hundretusener døde, lemlestede og ødelagte mennesker, og infrastruktur. Krigen i Yemen, utført av USAs viktigste allierte i området, Saudi-Arabia, med massive våpenkjøp fra USA, er en direkte hån mot FN-Konvensjonen for rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser. Norge har fra og med 2019 satt funksjonshemmedes rettigheter på sin internasjonale dagsorden på en helt annen måte enn tidligere. Men handlingene til vår viktigste allierte fører indirekte tusener av nye funksjonshemmede.
I de fleste land i Midtøsten er utviklingen satt tiår tilbake. Her er FNs bærekraftsmål en dårlig spøk. Skutt i stykker. Dette får landene selv ta hovedansvaret for, men uvørent renkespill fra vår viktigste allierte hjelper lite.
Likestillingsfiendtlig
Grunnleggende norske verdier har blitt en norsk «eksportvare». Vi deler dem gjerne med andre, og vi setter ressurser bak fromme ønsker. Men hva hjelper det når Trump-administrasjonens undergraver seksuelle og reproduktive rettigheter? Referanser til abort har blitt umuliggjort, diskusjoner omkring seksualitetsundervisning og homofiles rettigheter har blitt vanskeligere.
Den amerikanske tradisjonalismen ble selvsagt ikke oppfunnet av Trump, men stikker dypt i den amerikanske konservative psyken. Det som kalles «The Global Gag Rule» – Den globale munnkurv-regelen – ble først lansert av president Ronald Reagan under en befolkningskonferanse i Mexico i 1984. Her allierte USA seg med Vatikanet, Iran, Libya, Syria og Sudan.
Regelen forbyr offentlig amerikansk støtte til organisasjoner i utlandet som driver med opplysningsarbeid om reproduktiv helse, utdeling av prevensjon og helseinformasjon – dersom organisasjonens arbeid også innbefatter opplysning om abort. Norge har trådt til, og bevilget penger til organisasjoner og institusjoner som har blitt skadelidende. Slik må det være, når skyggen vår er destruktiv. Men ille er det at langt mer reaksjonære land enn USA når har blitt inspirert til å fremme nye og mer konservative forslag.
Fredsmegling
Norge har en lang tradisjon som fredsmegler. Og vi har feilet like ofte som vi har lyktes. Sånn er det i det gamet. Men knapt noen nasjon har relativt sett ytt like mye bistand til palestinske selvstyremyndigheter som Norge. Vår skygge, stikk i strid med de fleste andre demokratiske land, har anerkjent Jerusalem som Israelsk hovedstad og har anerkjent israelske bosetninger på Vestbredden og på Golanhøydene. Stikk i strid med folkeretten. Norsk utenriks- og ressurspolitikk er smidd på varmen av internasjonal rett.
USA har også satt stopp for pengestøtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNWRA). Dette er selvsagt krise for hundretusener av utsatte personer, og skaper avmaktsfølelse, raseri og peker nese av internasjonal rett. Fredsskapende? Neppe.
Det er mye som er galt med palestinernes egne organisasjoner og arkaiske holdninger. Men å kjøre over dem på denne måten skaper ikke utvikling eller forsoning, og gjør at bærekraftsmålene forblir en raritet i denne delen av verden.
Murer og utestengelse
På grensen mellom Mexico og USA er køene lange. I en reportasje i Bistandsaktuelt den 17.01.2019 meldte Flyktninghjelpen om tusenvis av strandede mennesker. Trumps svar er å bygge en mur. Den kaotiske situasjonen som nå har oppstått på grensen har USA selv skapt, gjennom sin egen politikk i regionene, hevdet Jan Egeland i samme artikkel.
Mange latin-amerikakjennere ser også med uro på det de hevder er amerikansk politisering av nødhjelp til Venezuela. En annen verkebyll er Cuba. Forrige president, Obama, åpnet for en forsonende og mer utviklingsorientert politikk. Den åpningen er nå lukket igjen, av skyggen.
USA er kjent for å være sene med sine utbetalinger til FN-systemet. I 2019 var det så ille at flere av kontorene i FN-bygget måtte slå av varmen. Stadig leser vi om at Presidenten krever stans i utbetalingen av store summer som den amerikanske kongressen allerede har bevilget til bistand. Dette går utover langsiktig bistand.
Norske konservative er FNs støttespillere
Erna Solberg er en viktig person i FN-systemet. Hun har påtatt seg symboltunge utadvendte roller, akkurat som andre norske politikere opp gjennom årene. Vi støtter FN, uavhengige om vi er røde eller blå, samtidig som vi kritiserer ineffektivitet og sløsing. Norge har selvsagt en lang vei å gå, før vi blir samstemte i våre utviklingsbestrebelser. Vi har noen elefanter i rommet selv, slik som vår olje- og våpeneksport.
Men vi er likevel en viktig internasjonal humanitær aktør. Vi støtter langsiktig bistand. Og vi er en pådriver når det gjelder FNs klimaarbeid. Til tross for våre to ansikt. Men hva gjør skyggen vår? Jo, melder USA ut av Paris-avtalen. Kanskje den viktigste, og vanskeligste, fremforhandlede avtalen noensinne oppnådd.
Blir President Trump gjenvalgt i 2021, står våre bærekraftbestrebelser ribbet tilbake. Skyggen vil ha blitt til en så stor mørk sky, at den vil oppleves som skogbranner i Australia som har blitt globale. Saurons tideverv vil ha startet.
Den man elsker, tukter man
Vi har i mange år jobbet med internasjonale spørsmål, knyttet til menneskerettigheter, likeverd, klima og miljø. Vi anerkjenner at USA er en enorm viktig internasjonal aktør, med store bidrag til det internasjonale fellesskapet. Vi er bundet til USA på mange måter, ikke minst gjennom NATO. Men fortsetter den negative utviklingen vi nå ser, kan Nato-medlemskapet bli en inngang til et kaos vi ikke ønsker oss. Derfor er det viktig at vi «tukter» USA, fordi den man elsker tukter man, som det står skrevet.
Men hvordan «tukte» noen som er så stor og sterk? Og tidvis dum, enkel og narsissistisk? Vi har ikke noe bedre svar enn gode argumenter, å gå foran som et godt eksempel og å tørre å komme med konstruktiv kritikk når det trengs. Norges ønske om å sitte i Sikkerhetsrådet kan fort bli smått latterlig, om vi omgår vanskelige spørsmål med vår skygge.
