I et innlegg i Bistandsaktuelt den 10. juli forledet en representant for den pro-Abiy etiopiske diasporaen det norske publikum ved å avvise faren for en mulig stat-sammenbrudd i Etiopia.
Jeg er enig med forfatteren av artikkelen i at dette er en tid for sorg, ikke debatt. Men når feilinformasjon blir formidlet, blir man tvunget til å rette opp informasjonen om situasjonen i Etiopia.
Har mistet sin samlende kraft
Artikkelen er full av motsigelser. I første halvdel skriver forfatteren om velstanden i Etiopia. Forfatteren har beskrevet denne velstanden som «de nye høyder som landet har nådd under Abiys ledelse». I siste del av samme artikkel skriver forfatteren at frykten for et mulig folkemord banker på døra i Etiopia.
Velstand og folkemord er ikke synonymer. Det er stor kontrast mellom de to begrepene. De to kan ikke skje samtidig med mindre man benekter sannheten om situasjonen i Etiopia nå.
Forfatterens valg av tittelen «Abiy samler etiopiere og fortjener alles støtte» ville ha vært riktig de første åtte månedene etter at Abiy tiltrådte som statsminister i april 2018. Beskrivelsen av Abiy som samlende er helt feil i 2020. Han mistet denne muligheten i løpet av 2019. Hvordan kan forfatteren hevde at Abiy samler når han selv er redd for et mulig folkemord i Etiopia?
Abiys rolle som en samlende leder forsvant da politikkreformen hans begynte å rive ned den etniske føderalismen som er nedfelt i Etiopias grunnlov. Etnisk føderalisme var akseptert av majoriteten som et organisasjonsprinsipp og en politisk filosofi.
Folket protesterte imidlertid mot implementeringen av denne typen føderalisme, som gikk galt under Tigray People´s Liberation Fronts (TPLFs) dominans i regjeringskoalisjonen EPDRF (Ethiopian People´s Revolutionary Democratic Front, red. anm.).
Abiys alternativ, som inkluderte glorifisering og rehabilitering av tidligere keisere og diktatorer, kan ikke samle etiopiere. Hans prosjekt undergraver det dype historiske såret mange marginaliserte etiopiere har opplevd gjennom tiden, med mindre det prosjektet ikke klør et sår som prøver å leges.
Konfliktene skyldes Abiys politikk
Det faktum at Etiopia har opplevd en dramatisk økning i etniske konflikter i flere deler av landet etter at Abiy kom til makten er et resultat av at Abiys politikk er på villspor. Jeg synes ikke folk flest kan samle seg bak Abiy. Ikke når han gjentar de ulovlige fengslingene, torturen og bruddene på menneskerettighetene som hans eget parti fremfor å leve opp til sitt eget ord om forsoning, fred, kjærlighet og enhet.
Forfatteren forteller oss at «det var så klokt av landets myndigheter å stenge ned internett» midt i covid-19 pandemien. Er vi ikke bekymret for covid-19 pandemien? Eller er det fordi det ikke er viktig at antall mennesker har blitt drept av regjeringens sikkerhetsstyrker er tre ganger så høyt som antall døde av covid-19?
Hvordan er stenging av internett greit når aktører som Verdens helseorganisasjon ikke kan nå ut med informasjon for å hjelpe sårbare etiopiere? Hvordan er det greit når det internasjonale samfunnet ikke kjenner omfanget av drapene, torturen og ødeleggelsene som nå finner sted i Etiopia?
Beskrivelsen av treplanting overrasker
Av alt forfatteren skriver ble jeg mest overrasket over beskrivelsen av treplantingen og koblingen til en velstand som skribenten roser fredsprisvinneren for. Jeg har studert naturressursforvaltning og jobbet i norsk utviklingsarbeid i mange år. Jeg synes ikke Abiys treplanting tilhører noen av de anbefalte miljøutviklingsmetodene.
For det første utfører Abiy treplantingen ovenfra og ned. Behovet og måten å utføre treplantingen på kommer ikke fra de sårbare og fattige bøndene som er rammet av miljøødeleggelser. Det er vanskelig å argumentere for at treplanting utført av noen få politiske partitilhengere i Addis Ababa og andre storbyer bringer velstand til mange.
Mange synes at Abiys «Green Legacy»-kampanje ikke er noe som bærer frukt. Dette gjelder til og med personer i byene. Nye studier viser at Abiy’s storbyprosjekter ikke løser ulikhet, utbredt arbeidsledighet, korrupsjon og selvberikelse; alle de faktorer som utløste protestene som fant sted før Abiy kom til makten.
Green Legacy-kampanjen virker som et PR-stunt for å få bistandspenger fra naive vestlig givere. Større miljøødeleggelser og jorddegradasjon i Etiopias rurale områder, hvor millioner av bønder har pløyd jorda i flere tusen år, er hovedproblemet. Men disse områdene og bøndene er direkte rammet av miljøødeleggelser, og er dermed ikke i sentrum av Abiys Green Legacy-prosjekt.
Det er ikke en programbasert treplanting der man involverer grasrota, eller der man forstår hvor eller hva slags art de ønsker å plante på sine åkerlapper. Det vi istedenfor ser er en statsminister som gjør treplanting til et slags TV-show.
Statsministeren må presses
De institusjonelle reformene forfatteren skriver om er få, og fortsatt slår militære og politiet ned på folk som protesterer som følge av misnøye og urettferdighet. Vi har ikke sett et bedre organisert og fungerende landbruk, matdepartementet eller utdanningsdepartement.
Når det gjelder «Oromo-kreftene» som forfatteren beskriver, har han lite kunnskap om urettferdigheten og marginaliseringen oromofolket opplever. Det vet bare de som kjenner marerittet på kroppen; og ikke deres undertrykkere.
Jeg er enig med forfatteren i at et samlet Etiopia er mer i Norges interesse enn et Etiopia som dras mot borgerkrig. Men for å oppnå dette må ikke Norge sende hundrevis av millioner kroner til den nye autoritære fredsprisvinneren.
Abiy må presses til å løslate journalister og politiske ledere, samt til å gjennomføre en troverdig og klar etterforskning av drapet på Hachalu Hundessa (en etiopisk musiker og aktivist, red. anm.) for å roe ned folket. Han må presses slik at partiet hans velger å forhandle med alle politiske og sivile aktører om en demokratisk føderalstat i Etiopia. Og han må gjennomføre valget han har utsatt på ubestemt tid snarest.
