Egentlig er dette en tid for sorg, ikke debatt. Det er beklagelig, men jeg er nødt til å skive denne artikkelen for å korrigere usannheter om Abiy og Etiopia. Som mange av leserne har fått med seg ble et stjerneskudd, et symbol og en stemme for den politiske reformen revet bort alt for tidlig og brutalt.
Oromo-artisten Hachalu Hundessa ble tatt i en tid der nasjonen befinner seg midt oppi to andre utfordringer. Den ene er den diplomatiske striden med Egypt over rettferdig bruk av Nilen, der Etiopia ferdigstiller Afrikas største demning kjent som «The Great Ethiopian Reinsansce Dam», eller GERD. Den andre er selvfølgelig korona-pandemien, som utfordrer landet selv om det kan virke som om vi håndterer den bedre enn verdenssamfunn fryktet. Per 07. juli står landet oppført med 6774 smittede og 121 dødsfall.
Jeg tror leserne har også fått meg seg at sorgen har blitt verre som følge av vold med etnisk undertone. Denne volden har krevd 166 menneskeliv og skadet enda flere. Flere har mistet alt de eide, og mange skoler og andre offentlige eiendommer brant ned da nyheten spredte i landet. Oromo-folkets områder har blitt hardt rammet.
Det er fortsatt for tidlig å snakke om omfanget av tapet. Det var så klokt av landets myndigheter å stenge ned internett. Hadde det ikke vært slik kunne dagens Etiopia blitt forvandlet til et nytt Rwanda.
Hvorfor skjer dette i Etiopia?
Det er tredje gang dette skjer i Etiopia. Første gang var i juni 2018. Da ble statsminister Abiy utsatt for et attentatforsøk foran millioner samlet på Meskel-plassen i Addis Abeba. Så kom kuppforsøket i juni i fjor. Dette kuppforsøket ble utført i både Addis Abeba og i Amharas regionhovedstad Bahirdar. Landets forsvarssjef ble drept sammen med en annen pensjonert general og fire regionale toppledere. Nå skjer det igjen i juni 2020, da den mest innflytelsesrike Oromo-artisten ble drept.
Det er mange spekulasjoner om hvem står bak mordet og hvorfor. Men nesten alle er enige om at det var et kalkulert og politisk motivert drap. Ettersom sinne er en forståelig reaksjon, er det også forståelig at Hachalus bortgang førte til umiddelbare opptøyer. Men da flere oromopolitikere ifølge myndighetene forsøkte å blande seg i begravelsen, ble det oppdaget politiske planer om å ta over makten gjennom å bruke drapet på Hundessa til å samle store folkemasser i hovedstaden.
Myndighetene slår fast at det som skjedde var et planlagt forsøk på å starte borgerkrig for å gripe statsmakten. Politiet har bekreftet at flere mennesker er arrestert, inkludert ledende oromo-politikere, aktivister og politikere fra ulike grupperinger. Det kommer daglige nyheter om både omfanget av krisen og nye pågripelser. Myndighetene har satt i gang rettsprosessen som landets lovverk forutsetter. Noen medievirksomheter er ute av drift. De har mistet tillatelsen til å fortsette sin virksomhet fordi de har bidratt til å forsterke etnisk baserte fiendtligheter og konflikter.
Forståelse krever innsikt
Timingen for drapet på Hachalu og de påfølgende opptøyene må også tas til etterretning. Selv om noen ville se bort ifra dette, er det et faktum at Abiy har forvandlet Etiopia og landets politikk på mange områder. Den politiske visjonen «medemer på amharisk og ida’amuu på Oromo» handler om å bruke landets kulturelle og materielle ressurser til å samle og forene Etiopias mangfoldige befolkning. Målet er bedre velferd for alle etiopiere.
Abiy og noen av hans kolleger på øverste ledernivå jobber iherdig og målbevisst. I løpet av to år har de utrettet utrolig mye. De er i ferd med å overbevise det etiopiske folket om at landet faktisk kan nå nye høyder under Abiys ledelse. Alt fra treplanting og institusjonelle reformer til en total forvandling av Addis Abeba gjør at det blir urettferdig å anklage Abiy for noen som helst. Vi har aldri sett en slik ledelse i vår lange historie. Vi bare gleder oss til fortsettelsen.
Abiy har imidlertid fiender på alle kanter. Partiet som ble tvunget til å gi fra seg makten lever fortsatt på de store pengesummene det stjal fra landet de siste 27 årene før 2018. De har brutt ut av regjeringskoalisjonen som nå har blitt et nytt parti kalt velstandspartiet. De styrer Tigray-regionen, området som har blitt deres skjulested eller «skjold».
Partiet har både et nasjonalt og et internasjonalt nettverk som gir dem penger. Disse pengene brukes til å sponse konflikter, og da særlig gjennom media. I tillegg har de funnet tonen med nasjonalistiske Oromo-krefter. Sammen utgjør de den største interne utfordringen.
Nasjonalistiske Oromo-krefter var lenge i eksil. De fikk lov å komme hjem til Etiopia for å fortsette et fredelig og lovlig politisk engasjement. Men etter noen måneder valgte deler av Oromoenes frigjøringsbevegelse plutselig å starte en væpnet kamp. Myndighetene mener denne gruppen ligner mer på en liten gruppe som utfører bandittvirksomhet enn en opprørsbevegelse. Likevel har de greid å ta livet av mange sivile, inkludert myndighetspersoner. Deler av områdene Vest-Wollega og Guji i sør har hatt det vanskelig.
Den andre delen av Oromo-eliten i diasporaen - og noen av de som har reist tilbake til Etiopia - har gitt uttrykk for frustrasjon over Abiy Ahmeds styre. Selv om marginaliseringen av Oromofolket oppgis som årsak er det ingen tvil om det er en maktkamp. Maktkampen presses av utsettelsen av det kommende valget til et senere tidspunkt etter at man har bekjempet koronapandemien.
Marginalisering av Oromo-folket?
Fortellingen om marginalisering av Oromoene er, og har alltid vært, en sannhet med modifikasjoner. Jeg lover å komme tilbake til denne tematikken med dybde ved seinere anledninger. Jeg må likevel skrive noe her. For det første er det slik at Oromo-gruppen, som er den største folkegruppen i landet, blant annet består av mange personer med en annen bakgrunn hvis vi ser noen generasjoner tilbake. Tanken om at Oromogruppen er én enhet bør revurderes.
For det andre har Oromoene vært en del av maktstrukturene i Etiopia. Føydale Etiopia hadde makthavere fra Oromo-folket. Under Marxismen var Oromoene en del av landets styringsstruktur under forutsetning av at etnisk bakgrunn ikke hadde noe med politisk makt å gjøre.
Under TPLFs føderale styresett fikk Oromoene styre områder der de utgjorde en majoritet. Det samme gjaldt også for andre folkegrupper. Men under sistnevnte myndighet opplevde Oromoene å bli utsatt for et sterkere press og undertrykkelse. De ble utsatt for dette av frykt for at de skulle bruke sin posisjon som landets største gruppe til å overta makten ved et demokratisk valg.
Narrativet om marginaliseringen av Oromoene har fått stor plass i Oromoenes politikk. Det brukes for å samle folket med hensikt om å ta over styringsmakten i Etiopia. Hos noen radikale krefter internt i Oromo-folket dras hensikten over på løsrivelse fra Etiopia. Dét til tross for at alle vet at det ville bety slutten på Etiopia slik landet er i dag.
Oromofolket har gjennom kulturelle, økonomiske og historiske forhold blitt den folkegruppen som har bosatt seg over flest områder internt i Etiopia. De har sterke bånd til de fleste andre folkegruppene. Brorskap og likhet mellom folk er et av de viktigste målene for Etiopias politikk. At Abiy Ahmed og noen Oromo-politikere forsøker seg på brobyggingspolitikk i stedet for ekskluderende identitetspolitikk er en erkjennelse av båndene mellom folk og felles interesse. Andre vil imidlertid utnytte Oromoenes demografiske størrelse til å mobilisere dem for å få mer makt. De har et ønske om at makten skal fordels slik.
Kort vei fra fred til folkemord
Den etnisk baserte identitetspolitikken har polarisert Etiopia. Dette gjelder også den politiske eliten, særlig de i diasporaen som flyktet for livet da forfølgelsen var stor. Etiopias folk er blitt polarisert og står i fare for å miste fellesgrunnlaget. Avstanden mellom befolkningen brukes politisk for å oppnå ytterligere radikalisering. Gjennom sosiale medier deles usanne bilder, fordommer og hat om hverandre. Falske nyheter, hatprat og ekstreme holdninger utfordrer Etiopia.
Hvis ungdommer fra Oromo-folket fortsatt oppfatter seg selv som marginalisert og andre som sine fiender, er veien kort fra fred til folkemord.
Når Abiy Ahmed, en Oromo, ble valgt til Etiopias statsminister, fikk både Oromo-folket og resten av Etiopia en leder som er godt egnet å samle landet. Men noen medlemmer av Oromo-eliten ville ikke lytte og ga sin støtte til en annen Oromo. Abiy hates og utsettes for ønsker om at han skal mislykkes. Det spres ønsker om å fjerne han, både personlig og politisk. Det spres propaganda blant Oromoer som går ut på at Abiy, slik de ser det, verken er en ekte Oromo eller en som promoterer Oromo-folkets interesser.
Ja, Abiys Etiopia har utfordringer med alt fra fattigdom og klima til koronakrisen og den regionale diplomatiske makten. Den største trusselen er imidlertid den identitetsbaserte mobiliseringen av etnisitet, særlig når denne mobiliseringen utnyttes politisk. Etiopia trenger hjelp til å motvirke denne polariseringen og ekstremismen. Abiy har både arbeidsmoral og en politisk visjon. Han er personlig og har både akademisk og militær bakgrunn.
Verdenssamfunnet må støtte Etiopia i å bekjempe det polariserende hatpratet og den ekstremismen som spres av mediene og diaspora-baserte krefter. Hatprat kan lett appellere til millioner av ungdommer.
Det tok noen få år for det tyske samfunnet å tro på den nazistiske ideologien om marginalisering og hat mot andre. Jugoslavia og Rwanda er andre gode eksempler på samfunn som lett kan styres mot hat og vold. Et samlet Etiopia er mer i Norges interesse enn et Etiopia som dras mot borgerkrig. Krefter som dreper og ødelegger kan ikke anklage Abiy Ahmed, en fredens mann, for den ufreden som skapes av andre.
