I 1994 kom en sliten, men lykkelig norsk delegasjon med statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen hjem fra Kairo med FNs mest radikale likstillingsdokument, Kairo-handlingsplanen for befolkning og utvikling (ICPD). Lange forhandlinger, ofte utover natten, hadde gitt flere viktige seire.
Blant annet paragraf 8-25, abortparagrafen, det var første gang et FN dokument hadde en referanse til trygg og lovlig abort. Kapitel 5, et helt kapitel om at familier finnes i flere former (et viktig skritt selv om lesbiske og homofile forhold ikke ble nevnt) samt tunge formuleringer om viktighet av tilgang til prevensjon og informasjon uavhengig av om man er gift eller ikke.
Sammenhengen mellom befolkning, utvikling og menneskerettigheter ble for første gang anerkjent i et FN dokument. Handlingsplanen sier at alle land skal jobbe for vår rett til å bestemme om vi vil ha barn og dersom, når vi skal ha dem. Befolkningsagendaen, som tidligere handlet om frykt for befolkningseksplosjon, hadde blitt tatt over av rettighetsforkjempere, med verdenssamfunnets velsignelse.
I november møtes verdenssamfunnet i Nairobi for å markere at det er 25 år siden denne fantastiske handlingsplanen ble laget og diskutere hvordan vi skal komme videre. Og det gleder vi oss til. Men bør vi det? Har vi noe å feire?
Motreaksjon
De siste årene har negative nyheter i forhold til seksuelle rettigheter dominert. Bare i løpet av den siste måneden har det kommet forslag om å innføre dødsstraff for menn som har sex med menn i Uganda og forslag om forbud mot seksualitetsundervisning i Polen fra reaksjonære parlamentsmedlemmer.
Hva har skjedd siden Kairo?
I de første årene etter 1994 var optimismen stor. FN møtes hver vår i New York på FNs befolkningskommisjon (CPD) for å bekrefte sine forpliktelser fra 1994 og lage nye. «Alle» var enige om at likestilling er den endelige målsetninga, og det var rettighetsagendaen som gjaldt.
Så, rett etter årtusen skiftet, kom motbølgen. Ledet av noen av de mest religiøse og diktatoriske land i verden, blant annet Vatikanstaten, Nigeria, Iran og særlig land hvor religion er politisert, har vi sett FN bli tvunget på et tilbaketog i forhold til noen av disse rettighetene.
På møtene i CPD har diskusjonene variert, med noen små seire og noen små tilbakeslag fram til Donald Trump ble valgt til president i USA. Siden har alle diskusjoner om seksuelle rettigheter blitt effektivt stoppet av den nye amerikanske politikken. Særlig har alle referanser til abort blitt umuliggjort, men også diskusjonene omkring seksualitetsundervisning og skeives rettigheter er endret eller helt stoppet. Det er ikke alltid USA, men mer reaksjonære land som har blitt inspirert av «det nye» USA til å fremme nye og mer konservative forslag.
Derfor har CPD vært ute av stand til å komme med slutterklæringer de siste årene, slik som en vanligvis har etter FN konferanser. Alle forsøk på å få gode anbefalinger fra CPD har blitt blokkert, om ikke av USA selv så trengs det bare et land for å blokkere og «viktige» nasjoner som Komorene og Ekvatorial Guinea, gjerne lar seg bruke til dette med Nigeria, Vatikanet og Saudi Arabia og deres allierte i bakgrunnen.
Derfor var det lenge uklart om det skulle bli feiring av 25 år med ICPD. Beslutninga ble til slutt at vi må feire, men kan ikke feire under CPD-møtet, noe som ellers hadde vært naturlig. Kenya og Danmark slo seg sammen og blir enige om at de landene som støtter en progressiv agenda lager en markering som ikke er en offisiell FN markering for å unngå at de mer reaksjonære land får ødelegge.
Egypt (med støtte av andre konservative land) spiller fornærmet og mener at siden det opprinnelige ICPD dokumentet ble vedtatt i Kairo må de med. Dette har Kenya og Danmark avslått på en høflig, men klar måte og vi aner at dette kanskje kan bli spennende!
Også viktige seire
Det har vært et stort fokus på det negative, både i FN og i enkeltland, når vi snakker om seksuelle rettigheter. Og det er ikke uten grunn. Særlig angrepene på abortlovgivninga i USA og i noen europeiske land som Polen og Italia, samtidig som mange negative skikker som omskjæring av kvinner og barneekteskap ikke er utrydda og kampen for skeives rettigheter går langsomt mange steder.
Det er imidlertid viktig å se det store bildet. På nasjonalt nivå er det også kommet en del seire som er viktige å feire. I 1994 var fruktbarhetsraten på nesten fem barn per kvinne, i dag nærmer den seg to. Det er ikke minst fordi det er langt bedre tilgang til prevensjon globalt enn det var den gangen.
Siden 1994 har minst 20 land fjernet lovforbud for menn som har sex med menn. Høyesterett i Botswana og parlamentet på Trinidad og Tobago er blant landene som i år har fjernet forbud.
Og 29 land, inkludert Norge, har innført likekjønna ekteskap siden 1994. Tidligere i år ble Taiwan det første landet i Asia som tillater likekjønna ekteskap og dermed har alle kontinent minst et land hvor alle kan gifte seg.
Siden 1994 har antallet som dør som følge av graviditet, fødsel eller abort blitt betydelig redusert, en reduksjon som fortsetter. Flere og flere land innfører seksualitetsundervisning i skolen og dette blir nå ansett som en rettighet som barn skal ha.
Innen FN systemet er det og flere signaler. Selv om det som skjer i New York, der CPD møtes, er mest trist, så er debatten i FN organene i Genève mer positiv. I FNs menneskerettighetsråd har det siden 2005 vært fremma resolusjoner om seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet (SKK) og de siste årene har noen av de blitt vedtatt, inkludert at FN nå har en egen uavhengig ekspert på SKK som kan utfordre medlemslandene på dette området.
Medlemslandene har og fått en mekanisme hvor de kan utfordre hverandres menneskerettighetspraksis kalt UPR. I denne blir det mer og mer vanlig at land utfordrer lover og praksiser innen seksuelle rettigheter som ikke følger menneskerettighetene, og vi ser endringer i nasjonale lover som følge av diskusjonen i UPR prosessen, ikke minst i forhold til barneekteskap og kvinnelig kjønnlemlestelse.
Hva kan Norge gjøre?
Norge har på mange områder gått foran som et godt eksempel. Allerede i 1916 likestilte Norge barn født innenfor og utenfor ekteskap og gav far plikter også når han ikke var gift med barnemor. I 1936 ble det innført en slags seksualitetsundervisning i norsk skole, begge pionervedtak i global sammenheng. Senere var Norge i 1982 det første land i verden som inkluderte lesbiske og homofile i antidiskrimineringslovgivninga. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er blitt områder hvor det råder relativt stor enighet hos oss.
Dette gir Norge en mulighet til en lederrolle. Norge må fortsette å være et foregangsland og vise hvordan våre lover innen likestilling og menneskerettigheter har ført til utvikling både for hver enkelt borger i Norge og for landet som helhet.
Denne politikken må støttes av utviklingspolitikken hvor støtten til seksuelle rettigheter, inkludert tilgang til prevensjon, seksualitetsundervisning og abort og skeives rettigheter og ikke minst støtte organisasjoner som jobber for disse rettighetene økes.
Så konklusjonen må bli at jobben ikke er ferdig, men at vi er på vei!
Sex og Politikk og våre søskenorganisasjoner i International Planned Parenthood Federation (IPPF) fra hele verden skal til Nairobi for å feire, men også for å kjempe. Kjempe for at ICPD agendaen blir ikke bare blir beholdt, men også utvida. Dette håper vi vil bli i samarbeid med den norske regjeringa, som vi har utfordra til å komme med på laget.
Vi er glade for at regjeringa tar denne utfordringa. Likestillingsminister Trine Skei Grande vil komme til en diskusjon om Norge og ICPD 25 år etter Kairo på en åpen konferanse på Stortinget den 7. november hvor vi håper mange vil delta og komme med innspill.
