Den 4. mars publiserte det amerikanske webmagasinet Buzzfeed en reportasje om WWFs kamp mot krypskyttere som har utviklet seg til en internasjonal skandale for organisasjonen. I en lang og detaljert artikkel hevdes det at WWF finansierer skogvoktere og voktere i nasjonalparker som er ansvarlige for tortur, voldtekter og drap. Artikkelen nevner flere konkrete tilfeller fra Nepal, India, Kamerun og Den sentralafrikanske republikk.
I Nepal ble for eksempel tre skogvoktere finansiert av WWF anklaget i 2006 for å ha torturert og slått i hjel en mann som de mistenkte for å ha skjult et neshorn, som forøvrig aldri ble funnet. Da saken mot skogvokterne ble henlagt en måned senere, erklærte WWF dette som en seier i kampen mot krypskyting. De tre skogvokterne fortsatte å samarbeide med WWF. En av dem ble senere sjef for Chitwan nasjonalpark og i 2014 tildelt WWF-utmerkelsen «Leaders for a Living Planet». Han har også utgitt en bok hvor han åpent beskriver ulike torturmetoder brukt på mistenkte krypskyttere.
Krav om granskning
Sentrale medier som BBC og The Guardian har dekket BuzzFeeds reportasje, en trofast støttespiller som Leonardo diCaprio har bedt om en uavhengig granskning av påstandene, mens den britiske TV-kjendisen Ben Fogle midlertidig har avsluttet sin rolle som WWF-ambassadør. Likeledes ber parlamentet i London bistandsministeren undersøke om britiske bistandsmidler via WWF kan ha bidratt til alvorlige brudd på menneskerettighetene.
I 2016 mottok WWF 54 millioner kroner i bistandsmidler fra den norske staten i følge Bistandsaktuelt. Hva med å sette i gang en granskning av WWF også i Norge?
For oss som har studert naturvern i det globale Sør en stund er imidlertid koplingen mellom WWF og brudd på menneskerettighetene gammelt nytt. Det finnes mange eksempler over lang tid på at WWF kan knyttes til bruk av vold. Tilbake i 1987 ga for eksempel WWF et helikopter til Zimbabwes kamp mot krypskyting som ble brukt direkte i en «shoot-to-kill»-tilnærming. Likevel sier WWF-Norges nåværende leder Bård Vegar Solhjell i en kommentar til NRK til de siste avsløringene: «Jeg vet jo at en del land og parker benytter seg av tungt bevæpnede vakter. Det har jeg hørt om. Det jeg ikke har hørt om, er at WWF har vært involvert i ting som beskrives». Da har han i tilfelle fulgt dårlig med.
Kritikk av WWFs naturvernpraksis
Det er i tillegg velkjent at det i mange tilfeller er et stort sprik mellom hvordan WWF presenterer sitt eget arbeid med naturvern i Sør som et samarbeid med lokalsamfunn og hvordan dette arbeidet utføres i praksis. To ganger har jeg sammen med forskerkolleger vært i en mediedebatt med WWF om deres naturvernpraksis i Afrika (2004 og 2011-12). Begge gangene skrev daværende leder i WWF-Norge brev til våre ledere for å få stoppet vår forskningsformidling og kritikk av WWF. Min ledelse på NMBU forsto heldigvis verdien av at forskere har akademisk frihet til å konkludere, formidle og diskutere implikasjoner av forskningen sin.
WWF lever av sitt omdømme. Det har betydning for deres inntekter både fra enkeltpersoner, næringsliv og statlige aktører som Norad. En rekke saker viser hvordan WWF har forsøkt å slå hardt tilbake når det kommer kritikk fra enkeltforskere, og gjerne kombinert med sverting av den aktuelle forskeren.
Den siste debatten vår med WWF begynte med en kronikk i Aftenposten i 2011 av Hanne Svarstad, Ian Bryceson og undertegnede. Vi innledet med et eksempel fra Rufijideltaet i Tanzania der risbønder var i ferd med å bli fordrevet av myndighetene for å verne mangroveskog, og vi påpekte at WWF lenge hadde jobbet tett med myndighetene i området. Et hovedbudskap fra WWF har vært at den lokale risdyrkingen og fisket er en trussel mot mangroveskogen i deltaet. Men da myndighetene tok dette på alvor og begynte å bruke makt for å bortvise folk fra rismarkene, toet WWF sine hender. Dette hadde de intet ansvar for! De hevdet til og med at de ikke hadde prosjekter i området. Dette gjentok også WWFs daværende leder Rasmus Hansson på Dagsnytt 18. Siden jeg da oppholdt meg i Dar es Salaam, gikk jeg dagen etter til WWFs Tanzania-kontor for å få fakta. Der fikk jeg en presentasjon av tre prosjekter WWF drev eller nylig hadde drevet i det samme Rufijideltaet.
Forsøk på å skremme kritiske forskere
Siden omdømmet er så viktig for organisasjonen, risikerer altså kritikere å bli møtt med denne type usannheter dersom WWF tror de kan slippe unna med det. De har også forsøkt å skremme kritiske forskere og journalister ved å true med rettsak.
Men om kritikken blir mer omfattende og sprer seg til internasjonale medier, slik tilfellet er med den siste skandalen, er metoden gjerne å komme med en kort uttalelse om at WWF ser alvorlig på påstandene og at de har satt i gang en granskning. Dette kombineres med å sitte helt stille i båten.
WWF har for eksempel en Twitterkonto med nesten fire millioner følgere som har sendt ut til sammen 553,000 tweets. Men med publiseringen av BuzzFeeds reportasje den 4. mars var det bråstopp. I skrivende stund (18 mars) er deres siste tweet fra 3. mars. Det sier noe om taushet som tilnærming og at organisasjonen vurderer situasjonen som alvorlig.
WWF er ikke alene – naturvern blir militarisert
Men WWF er dessverre ikke alene om å finansiere brudd på menneskerettighetene i den ellers viktige kampen mot krypskyting. Forskere mener nå at det har foregått en militarisering av naturvernet det siste tiåret. Som en ekstra dimensjon og som del av legitimeringen for økt voldsbruk blir det hevdet at terrororganisasjoner som Boko Haram og Al Shabaab er innblandet i krypskyting, selv om bevisene for dette er svake.
Det kan være vanskelig å forstå hvorfor naturvernorganisasjoner velger en ovenfra-og-ned og til og med militarisert tilnærming. I noen tilfeller fører dette til at nettverkene bak handel med elfenben og neshorn har enda lettere for å rekruttere lokale folk til selve krypskytingen, fordi hatet mot hvordan naturvernet drives forsterkes. Vi ser også flere eksempler på at når landsbyfolk blir sett på som naturvernets fiender i stedet for samarbeidspartnere, kan de også angripe vernede dyr som elefanter uten at målet er å selge elfenben.
Naturvernet er i krise mange steder i verden. Krypskyting på enkelte arter har økt, og konfliktene med lokalbefolkning har økt. Dette ser vi både i Afrika og Asia. Militariseringen av naturvernet på 2000-tallet har mye av ansvaret for denne utviklingen. Det er vanskelig å se at denne krisen kan løses på noen annen måte enn å gi reell innflytelse og makt til lokalsamfunn, og at lokale aktører også gis full kompensasjon både for restriksjonene på ressursbruk og for skadene de påføres når ville dyr raserer åkrene eller dreper buskapen deres.
- Les også tilsvar fra WWF Norge: Om WWF og BuzzFeed-anklagene
