I fjor fikk jeg et interessant oppdrag fra OECD i Paris: kunne jeg utrede hvordan teoriene om økonomisk utvikling hadde utviklet seg siden organisasjonens forgjenger ble til i 1948? Det å få tidsrammen så presist bestemt var klargjørende. Svaret er i og for seg ikke så komplisert, og er sterkt knyttet til selve OECDS tilblivelse som organisasjon.
Man må se for seg to ulike teorier som i løpet av de siste 71 årene skifter plass. Den teorien som var totalt dominerende i 1948 – la oss kalle den teori A – mister tilhengere etter hvert som Den kalde krigen skrider frem, og den blir marginalisert. Denne teorien definerte – gjennom Marshall-planen – at intet land kunne bli rikt uten industri.
Det var denne Marshall-planen som gjorde at OECD overhodet ble opprettet: konferansen omkring dette holdt fremdeles i 2018 en mottagelse i rommet der Marshall-planen ble undertegnet.
Urealistisk
En annen teori – teori B – får sin akademiske fødsel i en artikkel av den amerikanske økonomen Paul Samuelson i Economic Journal samme år (1948), og vinner etterhvert frem og overtar gradvis det ideologiske hegemoniet: ‘Internasjonal Handel og Faktorprisutjevning’ het artikkelen. Gjennom å bruke en mengde urealistiske forutsetninger klarer Samuelson – sin generasjons mest respekterte økonom – å "bevise" at internasjonal handel vil føre til en global utjevning av prisene på innsatsfaktorene kapital og arbeidskraft.
Mitt inntrykk er at denne teorien i begynnelsen nærmest ble sett på som et kuriosum. Men etter hvert som rike land hadde gjenoppbygget sin industri – og igjen byttet industrivarer med hverandre – fikk Samuelsons teori status som en slags mot-utopi mot kommunistenes ‘fra enhver etter evne og til enhver etter behov’. Samuelson ‘beviste’ at et fritt marked ville fungere enda bedre: markedets iboende tendens er at alle arbeidstagere i verden ville få samme lønn! Slik teori B etter hvert ble tolket spiller det ingen rolle hva et land produserer, alle skal bli like rike.
Teori A ble født som praksis før den ble født som teori. Den kan føres tilbake til Englands oppbygning av ulltekstil-industrien på 1400-tallet. En tilsynelatende utilsiktet bivirkning av at England – for å skaffe inntekter til staten - etablerte en eksporttoll på ubearbeidet ull førte til at det ble skapt en mengde arbeidsplasser i England som produserte ulltekstiler. Ull som råvare ble billigere i England enn i utlandet.
Etter hvert forstod man mekanismen, og under Elizabeth I (sist på 1500-tallet) ble det innført dødsstraff i England for å eksportere ubearbeidet ull. Andre land fulgte etter, men som oftest med å innføre en toll på innførsel av industrivarer, mens råvarer kunne importeres tollfritt.
Slik ble teori A født, og alle nåværende rike land – også Norge – har vært igjennom en periode med beskyttelse av industrien. England gjorde det i 300 år, Korea bare i 40 år, men alle land har vært igjennom en periode med tollbeskyttelse. Det eneste mulige unntaket er Holland, som det første gjennomindustrialiserte land, på 1500-tallet.
Forbød industri i kolonier
Her er det svært viktig å huske at en integrert del av denne politikken var å forby industri i koloniene. I sin økonomiske bestselger fra 1729, en bok som kom i minst 20 utgaver på fem språk, er forfatteren Joshua Gee svært ærlig om denne politikken (jeg beholder originalspråket, som ikke er så rasistisk som det kan synes, fordi England helt klart fulgte samme politikk overfor Irland, som ble forbudt å eksportere ulltekstiler)
‘At alle negere skal forbys å veve, spinne eller kjemme ull, eller å produsere hatter ... Hvis de etablererer industri og Regjeringen siden ser seg nødt til å stoppe deres fremgang, kan vi ikke vente at dette kan gjøres så enkelt som det kan gjøres i dag’.
Man definerer altså industribygging som fremgang, og forbyr bevisst industri i koloniene. Denne politikken har vært så vellykket at nesten alle land som er fattige i dag engang har vært kolonier. Vi må også huske på at denne politikken mot koloniene var en viktig grunn til at USA ville frigjøre seg fra England i 1776. USA hadde bare lov å produsere noen få industrivarer, som tjære og mastetømmer. Den pene unge mannen på dagens $10-sedler, finansminister Alexander Hamilton, skrev i 1791 en rapport til Kongressen om hvorfor industri er så viktig. Denne er pensum for mine studenter.
Teori B – den som igjen nærmest har et monopol – ble skapt av den engelske økonomen David Ricardo i 1817. Hans handelsteori bygger på at land i virkeligheten ikke bytter varer, men arbeidstimer, med hverandre. Det finnes ingen kapital eller andre innsatsfaktorer – som for eksempel teknologi – i denne teorien.
I teori B er alle arbeidstimer den dag i dag kvalitativt like, en arbeidstime fra en 12-år gammel skopusser i Lima og en hos Bill Gates ansees som kvalitativt identiske. Ricardos teori kunne derfor ‘bevise’ at dersom England beholdt sin posisjon som bortimot det eneste industrialiserte land i verden, mens alle andre land ikke industrialiserte, men bare leverte råvarer til England, ville dette føre til global økonomisk harmoni.
Utenfor England ble den raskt gjennomskuet. ‘Den må dere lenger ut på landet med’ var svaret fra alle land som siden industrialiserte stikk imot David Ricardos teori. Blant dem Norge. Det var David Ricardo teori fra 1817 som la grunnlaget for Paul Samuelsons teori fra 1948.
Teori og praksis
Etter hvert forsvant teori A – den bak Marshall-planen – og Paul Samuelsons teori B vant frem også i det praktiske liv. Spesielt under markedstriumfalismen som fulgte etter Berlin-murens fall i 1989. WTOs Generalsekretær, Renato Ruggiero, lovpriste i 1998 "den grenseløse økonomiens potensial til å utligne forskjeller mellom land og regioner" og forsikret at "det finnes nå potensial for å fjerne den globale fattigdommen tidlig i neste århundre – en utopisk tanke bare noen få tiår tilbake, men en reell mulighet i dag".
I virkeligheten gikk det ikke som Ricardo, Samuelson, eller Ruggiero innbilte seg. Vi fikk ikke noen "faktorprisutjevning" mellom land, snarere en "faktorprispolarisering" mellom rike og fattige land.
Mine oppfatninger om handelsteorier er ingen hemmelighet, og at jeg overhodet fikk dette oppdraget fra OECD tyder på at stemningen igjen er i ferd med å snu tilbake til teori A, som med korte avbrudd – i noen år før 1848 og siden Berlin-murens fall – har vært dominerende i de siste 500 årene.
Jeg fant imidlertid at mitt kapittel i OECDs rapport ble kraftig redigert: de historiske eksemplene overlevde, men henvisningene til dagens situasjon ble sensurert vekk. Noen av mine kolleger mener jeg ble brukt, selv mener jeg vel egentlig at det er på denne måten vår virkelighetsforståelse gradvis endres. Den dagen vi innser at en industrialisering av Afrika vil skaffe jobber til afrikanere der de er født vil bringe oss tilbake til teori A.
Det er et slags paradoks at de politiske kreftene som er mest skeptiske til innvandring er de samme som ideologisk er mest for frihandel under enhver omstendighet. Slik bevarer Afrika sitt ‘komparative fortrinn’ i å være fattig.
Portrettbildet av Erik Reinert på vår forside: Foto: Jarle Vines / Wikipedia
