I Sudan klarte nyetablerte The Sudan Professionals Association (SPA), det verken krig, sanksjoner eller internasjonale anklager klarte, å avsette al-Bashir etter 30 år ved makta, skriver AP News. Også New York Times og Al Jazeera legger vekt på SPAs rolle som leder for protestene som avgjørende. SPA leder nå forhandlinger med militærstyret om overgang til et sivilt, demokratisk regime. Selv om utfallet er usikkert, har de pågående protestene – som har vart i fire måneder – allerede fått større gjennomslag enn de ungdomsdrevne og middelklassepregede protestene for demokrati i 2011, 2012 og 2013. Disse ble brutalt slått ned av regimet, med arrestasjoner og tortur.
Det er flere grunner til at de pågående protestene har større gjennomslagskraft: De har nådd utenfor hovedstaden Khartoum; partier og ledere fra opposisjonen deltar. Regimet var allerede svekket og hendelser i regionen – fra den arabiske våren til de nylige politiske endringene i Etiopia – inspirerte protestanter og bekymret regimet. De tidligere protestene har også banet vei. I 2018 la økte brød- og bensinpriser en økonomisk dimensjon på de demokratiske kravene, og fikk vanlige folk til å gå i gatene. Caitlin Chandler skriver at SPAs involvering samlet folk fra ulike bakgrunner, og har vist tydelig at protestbevegelsen er inkluderende og har røtter i arbeiderkamp.
SPA, en faglig sammenslutning av uavhengige fagforeninger, ble dannet i 2016. SPA framstår som en revitalisering av Sudans historisk sterke fagbevegelse, ifølge den sudansk-amerikanske journalisten Isma'il Kushkush. Sudans fagbevegelse var avgjørende i revolusjoner mot militærregimer i 1964 og 1985, og da al-Bashir tok makta ved kupp i 1989, oppløste han ikke bare regjeringen og politiske partier, men også fagbevegelsen. Da al-Bashir innførte et nominelt sivilt styre i 1993, hadde han også en kontrollert fagbevegelse klar: Sudanese Workers' Trade Union Federation (SWTUF).
Sudan er ikke noe enkeltstående tilfelle. En sterk, samlet og uavhengig fagbevegelse har i mange land vært demokrati-skoler og avgjørende i demokratibygging, både lokalt på arbeidsplassen og på nasjonalt plan.
Fagbevegelsen har bidratt til å bekjempe kolonialisme og autoritære og rasistiske regimer og til å fordype demokratiet over hele verden. I de siste tiårene har vi sett dette i land som Niger, Tunisia, Sør-Afrika og Zambia. Fagbevegelsen har egenskaper som gjør den spesielt godt plassert for denne rollen, og særlig fryktet av autoritære regimer.
Nasjonal struktur og demokratisk kultur
I de fleste afrikanske land, er de største og mest representative organisasjonene religiøse institusjoner, bondeorganisasjoner og fagforeninger. Fagbevegelsen representerer grasrotbaserte sosiale strukturer for mobilisering, som står i motsetning til topp-styrte, populistiske partier drevet av «sterke menn» (big men). Fagforeninger har representative strukturer fra lokalt på arbeidsplassen og opp til nasjonalt nivå, og på tvers av geografiske, etniske, religiøse og historiske skillelinjer. Lærerforbund er i alle land størst, og ofte de mest radikale. I det konfliktpregede Nigeria har lærerforbundet NUT representasjon og mobiliseringsevne i alle de 36 delstatene − i nordøst hvor Boko Haram herjer, i den kosmopolitiske demokratibastionen Lagos og i oljeområdene preget av ressurskonflikter i Nigerdeltaet.
Organiserte akademikere har bidratt med ideologisk og faglig kompetanse, mens olje- og transportarbeiderne har streikemakt. De nasjonale strukturene gjør dem velplassert organisatorisk til å mobilisere bredt, og fagforeningsledere er ansvarlige overfor medlemmer gjennom demokratiske strukturer. Det betyr ikke at fagbevegelsen i Nigeria ikke forholder seg til regionale og etniske skillelinjer, men at de har lært å finne kompromiss og fellesskap på tvers. Vi kan se for oss at SPA, som samler lærere, leger og jurister, både har mulighet til bred mobilisering og tung og relevant kompetanse.
Fagbevegelsen målbærer saker som angår folk flest. Den kombinerer krav om økonomiske rettigheter, i form av lønn og sosiale og økonomiske velferdsgoder. Den krever aktivt medborgerskap og politiske og sivile rettigheter til å delta i samfunnet, i form av stemmerett, og organisasjonsrett, samt representasjon i offentlige organer og på arbeidsplassen. I tillegg har fagbevegelsen i mange land – blant dem Nigeria, Zimbabwe og Ghana– stått i spissen i krav om politisk ansvarlighet, åpenhet og mot korrupsjon. I Afrika er ikke fagbevegelsen bare klassemobiliserende, men bærere av demokratisk og urban kultur og radikal ideologi i kontrast til etno-populistiske partier, mener Nic Cheesman og Miles Larmer.
Demokratiskoler og medbestemmelse – under og utenom valg
Fagbevegelsen handler grunnleggende om medbestemmelse mellom valg. Gjennom organisering og forhandling lærer og utøver medlemmer og tillitsvalgte demokrati i praksis på arbeidsplassen. Fagforeningsarbeid gir kunnskap og erfaring om rettigheter og organisering, fra lokale valg, utvikling av felles krav og representative forhandlinger.
Det er tuftet på kompromiss og balanse mellom rettigheter og plikter som arbeidstaker. Dette er ikke minst viktig når omfattende privatisering gjør at politikere har frasagt seg – eller blitt fratvunget − den direkte styringen av stadig større deler av økonomien, så folkelig påvirkning gjennom valg er begrenset. Dette er spesielt tilfelle i afrikanske stater som er avhengige av bistand. Den malawiske økonomen Thandika Mkandawire kaller slike stater «choiceless democracies».
Erfaringene som organiserte arbeidere er direkte overførbare til rollen som demokratiske medborgere, med rettigheter og plikter. Den amerikanske forskeren Ann Karreth viser at fagforeningsmedlemmer i større grad enn andre deltar i valg og andre demokratiske prosesser, de tar oftere kontakt med politikere og deltar mer i protester. Hun kaller dette en «deltagende smitteeffekt».
Som Afrika-rådgiver i LO møtte jeg mange tillitsvalgte i en rekke afrikanske land som fortalte om hvordan tillitsvalgtarbeid og fagorganisering ga en politisk og demokratisk oppvåkning og selvtillit til deltagelse i andre fora. Forhandlingskompetansen fra arbeidsplassen ligger også til grunn når fagbevegelsen fungerer som meglere mellom politiske eliter og folk, og som forhandlere av politisk endring. Dette har vi sett i Nigeria gjennom en rekke protester mot økte bensinpriser mellom 1986 og 2012 og i den tunisiske revolusjonen. Nå ser vi det i Sudan.
Flere fagorganisasjoner i Afrika driver også velgeropplæring, som i Ghana, og valgobservasjon, som i Nigeria og Zimbabwe. Det er ikke et tydelig mønster på hvordan fagbevegelsen i ulike land forholder seg til partipolitikk. I mange land gikk fagbevegelsen i allianse med frigjøringsbevegelser, som ANC i Sør-Afrika og Zanu i Zimbabwe. Mens fagbevegelsen i Zimbabwe løsrev seg fra Zanu-PF og var med på å danne opposisjonspartiet MDC i 1999, er fagbevegelsen i Sør-Afrika splittet på spørsmålet om sin relasjon til ANC. Det nigerianske arbeiderpartiet ble dannet av fagbevegelsen, men har ikke fungert til å overføre den folkelige støtten til fagbevegelsen til valgsystemet. Problematiske historiske erfaringer med partisamarbeid, har gjort at i Ghana og Zambia har fagbevegelsen vedtatt å ikke støtte partier eller la sine tillitsvalgte stille til valg.
Internasjonal solidaritet
Fagbevegelsen må være sterk, samlet, demokratisk og uavhengig for å spille en effektiv demokratisk rolle, viser Jon Kraus og hans medforfattere i boka «Trade unions and the coming of democracy in Africa». Deres institusjonelle kapasitet er svekket under den nyliberale økonomiske politikken, og av begrensning i demokratiske og faglige rettigheter. Den årlige rapporten fra Den internasjonale faglige sammenslutningen ITUC viser at fagbevegelser verden over er i første linje for angrep mot sine rettigheter. Mange afrikanske fagforeninger er i realiteten toppstyrte, enten under udemokratiske fagforeningsledere eller under myndighetskontroll (Mosambik, Angola, Etiopia, Eritrea og Sudan under al-Bashir). Men selv statskontrollerte fagforeninger kan ha noen av de demokratiske funksjonene nevnt over. Andre steder forsøker myndighetene å manipulere fram fagforeningssplittelser (Uganda og Zimbabwe) for å knekke samholdet.
Fagforeninger er ikke perfekte. Mange preges av interne konflikter, splittelse og maktkamp, tung mannsdominans og treghet. Men det er kanskje det beste vi har. Cheesman og Larmer frykter at svekkelsen av fagbevegelsen siden 1980-tallet har skapt et demokratisk vakuum og gitt rom for populisme og krav om karismatiske ledere som kan gi en stemme til fattige. Dette vakuumet er noen ganger også fylt av tidligere fagforeningsledere. Min egen forskning antyder også at avregulering, og stadig større bruk av underleverandører og kontraktansettelser i den nigerianske oljeindustrien ikke bare har svekket fagbevegelsen, men åpnet for uformelle, lukkede og klientilistiske arbeidsrelasjoner i stedet for merittbaserte ansettelser og forhandlede arbeidskontrakter.
Selv om enkeltpersoner er viktige som symbol og inspirasjon, som den ikoniske «kvinnen i hvitt» Alaa Salah, og som ledere, krever demokratisk påvirkning og endring kollektiv deltagelse og organisering. Støtt derfor Norsk Folkehjelps 1.maiaksjon «Demokrati på spill – organisasjonsretten i fare».
Gratulerer med dagen!
