Det skjedde mens venstreregjeringer satt ved makten i de fleste av landene, og de fikk ofte æren for ulikhetsreduksjonene. Nå er Latin-Amerika med få unntak blitt blå. Hva har det hatt å si for ulikhetsutviklingen?
Nedgangen i inntektsulikheten mellom rundt 2003 og 2014 in Latin-Amerika er blitt både feiret og grundig studert. Målt ved Gini-koeffisienten (som teoretisk går fra 0 med full likhet til 1, som er total ulikhet), sank den i denne perioden fra skyhøye 0,53 til fremdeles høye 0,47 (i Norge er den til sammenlikning på rundt 0,27). I noen land sank den langt mer, men de eneste landene som ikke så noen forbedring i inntektsfordelingen i denne perioden var Mexico og Costa Rica.
Gode økonomiske tider og økte overføringer ga redusert ulikhet
Årsakene til nedgangen var sammensatte og ikke helt like i alle landene. For de fleste landene hadde kombinasjonen av økonomiske oppgangstider og utdanningsrevolusjonen fra 1990-tallet, den effekten at det ble flere jobber til lavt utdannede, og større konkurranse om jobbene for høyt utdannede. Resultatet var at lønnsforskjellene mellom lavt og høyt utdannede minsket.
Den nest viktigste generelle årsaken var økning i overføringer fra staten til de fattige, i form av ulike trygder og sosialhjelpsprogrammer. De sosiale utgiftene totalt i regionen fordoblet seg mellom 2002 og 2014. Den viktigste nyvinningen var kontantoverføringsprogrammer, som gikk fra å være marginale til å omfatte 20 prosent av befolkningen i 2015. Tidligere hadde statens sosiale utgifter ofte bidratt til større snarere enn mindre forskjeller, blant annet siden en stor andel hadde gått til å finansiere pensjoner for relativt høytlønte.
Også etter «venstrebølgens» reformer var den samlende utjevnende effekten av skatter og overføringer begrenset. Hovedårsaken til det var at man med få unntak ikke evnet å øke skatteinngangen, og i alle fall ikke skatten på høye inntekter og formuer. Arbeidsmarkedsreformer var også viktige, særlig tiltak for å få større del av arbeidstokken over fra uformell til formell sektor, og økning av minstelønnen.
I noen land var ulikhetsreduksjonen egentlig et resultat av lite ønskede mekanismer. For eksempel kunne El Salvadors imponerende ulikhetsreduksjon delvis forklares med at deler av middelklassen har emigrert fra det voldsherjede landet, mens remisser har sikret noe høyere inntekter for fattige.
Lite endring i fordeling av formue
Til sammen bidro disse faktorene til en betydelig reduksjon av inntektsulikheten. Ulikheten i formue og eiendom skjedde det imidlertid lite med, og den er i utgangspunktet mye høyere enn inntektsulikheten. Inntektene til de aller rikeste økte sannsynligvis også, selv om det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på tilgjengelige tall. (I mangel av gode skattedata, måles inntektsulikheten i Latin-Amerika ved hjelp av husholdningsundersøkelser, men de fanger sjelden opp inntektene til de 1% rikeste og fattigste).
Det er også vanskelig å se noen klar sammenheng mellom politisk farge på regjeringene og utvikling i ulikheten. Ulikheten sank mest i Bolivia, fulgt av Ecuador, Nicaragua, El Salvador, og Brasil, men også Guatemala og Peru, som ikke var med på venstrebølgen, så en sterk nedgang. Venezuela hadde interessant nok en langt mindre nedgang i inntektsulikheten, men der var utgangspunktet bedre enn i nabolandene.
Hva har så skjedd etter at venstrebølgen tok slutt? De nyeste sammenliknbare tallene viser at reduksjonen har flatet ut, men at ulikheten bare har økt betydelig igjen i ett land, nemlig Brasil. Venezuela sluttet å publisere offisielle tall for fattigdom og ulikhet i 2015, og vi har heller ikke nyere tall for Bolivia. Med resultater fra disse landene ville bildet muligens sett annerledes ut.
Andelen ekstremt fattige øker igjen
Vi har nyere tall for fattigdomsutviklingen og den endrer seg gjerne raskere enn ulikheten. De viser at den betydelige fattigdomsreduksjonen vi så mellom 2003 og 2015, nå har snudd til en økning. Særlig bekymringsverdig er det at det er den ekstreme fattigdommen som øker mest. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) trekker grensen for ekstrem fattigdom basert på dekning av grunnleggende behov. Andelen latinamerikanere som levde under grensen for ekstrem fattigdom etter denne definisjonen sank fra 11,2 prosent av befolkningen i 2002 til 7,2 i 2014, men har nå økt til 10,2. Igjen mangler vi tall fra Venezuela.
Det er for tidlig å konkludere når det gjelder årsaken til de negative tendensene for fattigdom og ulikhet som vi ser i Latin-Amerika i dag. Slutten på de gode økonomiske tidene, som begynte med reduksjonen i globale råvarepriser i 2014, har utvilsomt slått negativt inn.
Det er både fordi det betød færre jobber for lavtlønte, og fordi det ble mindre penger i statskassene til å fordele til de fattige. I flere land (som Brasil, Argentina og Ecuador) har nye regjeringer gjennomført eller varslet kutt i sosiale utgifter for å bøte på underskudd. Det kan skape ny økning i fattigdom og ulikhet fremover.
Økning for lavbetalte servicejobber
Fra forskerhold forventes det ikke noen videre reduksjon i ulikheten. Det handler imidlertid mindre om en eventuell reduksjon i sosiale utgifter, og mer om hva man ikke klarte å få til under venstrebølgen: å få en betydelig større andel av arbeidstokken over i mer produktive sektorer. Mange av de nye jobbene som ble skapt under oppgangstidene mellom 2003 og 2015 kom i lite produktive tjenestenæringer.
Det skapte kortsiktig nedgang i ulikheten, men bidro lite til en langsiktig økonomisk vekst. Lønnsgapene er fremdeles så enorme at det kan lønne seg å betale voksne mennesker for å stå i en rundkjøring med reklameskilt på ryggen.
En del av grunnen til at man ikke så en slik «strukturell» endring var at det var mye mer lønnsomt på kort sikt å satse på eksport av olje, gass, metaller og eksportjordbruk så lenge prisene på råvarer var høye.
På tross av anti-kapitalistisk retorikk fra mange av de politiske lederne, surfet Latin-Amerika under venstrebølgen på fordelaktige strømninger i den globale økonomien. Av ulike grunner evnet de ikke å gjøre økonomiene som helhet mer produktive, eller å endre Latin-Amerikas plass i den globale økonomien, og derfor kan også ulikhetsreduksjonen bli kortvarig.
Satte ulikhet på dagsordenen
Det man oppnådde i løpet av det drøye tiåret de venstreorienterte regjeringene dominerte i Latin-Amerika var å sette fokus på ulikhet. Det er ikke noen liten bragd i en region som har vært så preget av avgrunnsdype skiller mellom fattig og rik, at det for mange fremdeles blir betraktet som en naturlig del av tilværelsen.
Men skal Latin-Amerika oppnå de målene de selv har satt seg for fattigdom- og ulikhetsreduksjon under den store paraplyen av FNs bærekraftsmål, så må også de konservative regjeringene som i dag dominerer sette det på agendaen.
