(Saken er oppdatert per 9. mars kl. 16, med blant annet kildehenvisninger. Teksten er et par steder presisert med sikte på å unngå feiltolkninger.)
Noen ganger er det viktig å snakke om alt som går bra i verden. Men på kvinnedagen er det viktigere å snakke om alt som går lukt til helvete. Så her kommer en statusoppdatering for kvinnesker rundt om på kloden, jeg håper det gjør deg sint:
- Én milliard kvinner bor i land hvor det ikke finnes lover mot seksuell vold i hjemmet, ifølge Verdensbanken.
- Ti land i verden har lover som er tydelige på at en ektemann ikke kan straffes dersom han voldtar kona. Ifølge en stor undersøkelse utført av kvinneorganisasjonen Equality Now gjelder det blant annet Ghana, India, Indonesia, Jordan, Lesotho, Nigeria, Oman, Singapore, Sri Lanka og Tanzania.
- 46 land har ingen lover som forbyr ektemenn å slå kona, ifølge Verdensbanken.
- Ni land i verden har lover som slår fast at en mann som voldtar en kvinne slipper straff hvis han gifter seg med henne. Hun trenger ikke å være enig. Heia Bahrain, Irak, Jordan, Kuwait, Libya, Filippinene, Tadsjikistan, Syria og Tunisia!
- Én og en halv milliard kvinner bor i land hvor mannlige slektninger har lovlig rett til å kontrollere kvinnens økonomi.
- 25 prosent av verdens kvinner bor i land med svært restriktive abortlover. Fem land i verden har totalforbud: Den dominikanske republikk, El Salvador, Nicaragua, Malta og Vatikanstaten. Selv om kvinnen står i fare for å dø. Sjarmerende.
- I 18 land kan ikke gifte kvinner jobbe uten mannens tillatelse, ifølge Verdensbanken.
- I 17 land kan gifte kvinner ikke forlate huset uten mannens tillatelse og i enda flere land kan hun ikke få pass uten mannens tillatelse, ifølge Verdensbanken.
- 117 land tillater at barn får gifte seg. Det påvirker unge gutter også, men først og fremst jenter. De blir giftet bort til eldre menn.
- 200 millioner jenter og kvinner er i dag omskåret, ifølge Unicef. Antakelig er det store mørketall.
Vi oppsummerer:
En rekke land har lover som ikke beskytter kvinner - enten de er hustruer eller døtre. En ektemann har altså lov å slå kona, lov å kontrollere økonomien hennes, lov å trakassere henne, lov til å bestemme over kroppen hennes og han har lov å nekte å gifte seg med henne hvis hun ikke er sydd sammen i tissen. Uten at staten griper inn.
Wonderwoman redder ingen
I 1791 skriver kvinnen Olympe de Gouges en erklæring om kvinnens rettigheter i Frankrike, men hun lyktes ikke å påvirke den franske revolusjonen i kvinnens favør. For 70 år siden ble likestilling mellom kjønn slått fast i menneskerettighetene.
Norge fikk sin likestillingslov først i 1978. Og fra 1981 skulle FNs kvinnekonvensjon sikre at kvinner har like rettigheter som menn. Men mange land har reservert seg mot sentrale punkter i konvensjonene fordi «det er ulike oppfatninger av hva likestilling innebærer.»
Så derfor sørgelig, men ikke uventet, kunne FNs eksperter nylig slå fast at no country in the world has successfully eliminated discrimination against women or achieved full equality. DET trengte vi ingen ekspert til å fortelle oss. FN har jo ikke en gang oppnådd noe i nærheten av likestilling i sin egen organisasjon; 80 prosent av lederne i FN er menn. Og da FN skulle ansette noen til å fronte kvinners rettigheter globalt, klarte de ikke en gang å finne et menneske, men valgte en halvnaken tegneseriefigur med ballongpupper i push-up BH og bitteliten truse i stedet.
(Endel kvinner i FN gjorde opprør – og FN syntes først de lagde mye ståhei for ingenting, men det hele endte med at Wonderwoman ikke ble ansatt.)
Det som nå bør få Wonderwoman til å skjelve i støvlettene, er at FN sier at kvinners rettigheter er på retrett. Det er nemlig ikke alltid som stjernestatistikeren Hans Rosling hamret inn; at verden er på vei i riktig retning:
Alarming pushbacks have been progressing across regions of the globe, melder FNs arbeidsgruppe mot juridisk diskriminering og praksis.
Og vi trenger ikke reise langt heller: Polen forsøkte nylig å forby abort. I Ungarn kuttet myndighetene all støtte til kjønnsstudier på universitetet. Og i USA, for bare et par uker siden, lanserte Trump-administrasjonen enda en bestemmelse som gjør det mulig for helsearbeidere å la være å informere om gravide kvinners mulighet til å ta abort.
Kvinners rettigheter er definitivt fake news. Kvinners kropp som kamparena er old news.
Så hva er det som skjer?
På en FN-konferanse i Kairo i 1994 skjedde noe mirakuløst: Det ble enighet i FN om at kvinner og kvinners rettigheter måtte stå sentralt i alle planer om utvikling. Og: kvinners rett til kontroll over egen kropp ble vedtatt.
Men samtidig våknet motstanden. I løpet av de neste tiårene kvesset abortmotstandere, anti LGBTQ-aktivister og anti-feminister av alle slag klørne. Målet var å sette en strek over det man hadde blitt enig om i Kairo. Grupper fra arabiske land, den katolske kirke, pinsemenigheter, politisk konservative, europeiske nasjonalister og ulike anti-vestlige bevegelser fant hverandre i kampen mot kvinners rettigheter, homofili og andre seksuelle orienteringer. De ser forkjemperne for kvinners rettigheter som selve fienden. Selv mener de at «kvinneagendaen» vil knuse familien og føre til sivilisasjonens fall. Sammen lobber de hardt både FNs korridorer og i egne land. I kombinasjon med økonomisk krise, økende økonomisk ulikhet og nasjonalisme har disse kreftene gode vekstvilkår. Spesielt i kampen mot abort er mobiliseringen stor.
Troen på at de kjemper en kamp i tråd med Guds ønsker, gir dem ekstra krefter, skriver religionshistoriker Ingrid Vik i boken Guds lobby (2015).
De republikanske presidentene Ronald Reagan, George H.W. Bush, George W. Bush og nå Trump har alle kuttet støtten til FNs befolkningsfond, som tilfeldigvis sysler med kvinners reproduktive helse.
Husfar med penisholder
I bokklassikeren Egalias døtre går kvinnene rundt i bar overkropp på varme dager, mens mennene svetter i sine PHer (penisholdere) og har krøllspenner i skjegget. Gutten Petronius drømmer om å bli husfar og om å finne en kvinne som kan forsørge ham. Men så drømmer han litt om å bli verdens første sjøkvinne også, men søsteren ler seg skakk; det finnes vel ikke dykkerdrakter for menn!
Boken er (selvsagt) fra 1970-tallet, den snur kjønnsrollene på hodet, og man blir nødt til å le, det hele virker så absurd. Men hvorfor klarer vi ikke ta inn over oss hvor absurd det er at verden er som den er for kvinner? Store norske leksikon kaller boken en kjønnspolitiske fabel – og det er nettopp fabel den er – for et samfunn der kvinnene har makten til å undertrykke menn, det finnes ikke. I stedet er det helt normalisert at kvinner undertrykkes.
Og dét er ingenting å le av. Selv om det i Feministhåndboka i bokhyllen min står; Å være feminist er morsomt, mye morsommere enn alternativet. Kanskje det. Det er i hvert fall viktigere enn alternativet.
Dette er en tekst om noe av det som i kvinners verden går lukt til helvete. Men oppskriften er å avslutte med noe håpefullt, så leseren skal kjenne gnisten, få lyst til å reise seg opp å kjempe videre. Og da fant jeg dette:
Nå er det flere kvinner enn menn på universitetene i alle verdens land – også på eliteuniversitetene. Så snart blir vi smarte nok til å finne algoritmen som kan gjøre noe med undertrykkingen. Jeg gleder meg!
PS! Og til alle dere som kommer til å skrive til meg på fb og messenger at ikke alle menn er overgripere, at kvinner også slår menn, at menn også lider osv osv; jada, jeg vet det, men det finnes fortsatt ingen land hvor menn må ha skriftlig tillatelse av kona for å gå ut av huset.
