Vi har sett hvordan de jobbet uten stopp i årevis for å lobbe frem vilje for forhandlinger hos alle parter. Vi vet hvordan de konsulterte lokalsamfunn og brukte eksempler fra virkeligheten på landsbygda etter tiår med væpnet konflikt, til å utvikle forslag til hvordan gjøre rettsprosesser, sannhetskommisjoner, endringer i det rurale og gi oppreisning til ofrene, som ble sendt til partene i Havanna.
Organisasjoner for afroetterkommere og urfolk skrev delene om deres rettigheter i avtalen selv, for å i det hele tatt bli tatt med i beregningen. Lokale menneskerettighetsorganisasjoner, advokatkollektiver og organisasjoner for ofre reiste til Havanna, eller fikk eksperter til å gjøre det, så partene skulle høre hva behovene på bakken var med tanke på sikkerhet, garantier for grunnleggende rettigheter og å unngå mer straffefrihet. Veldig mange av de gode punktene i fredsavtalen, har ikke den colombianske regjeringen og FARC-EP kommet på helt selv.
Vi har lært av colombiansk sivilsamfunn at fred bygges nedenifra. Derfor er det provoserende å lese ingressen i deres artikkel om norsk diplomatisk innsats under fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP. All ære til Dag Nylander for det viktige arbeidet han gjorde som representant for norsk UD, som fungerte som garantist for forhandlingene sammen med kubansk UD. Han har absolutt hatt en viktig rolle.
Men ærlig talt, Bistandsaktuelt;
"Dag Nylander, mannen som har fått mye av æren for at borgerkrigen i Colombia er over", og "fredsavtalen han viet seks år av livet sitt på å lose i havn"?
- Les portrettintervjuet med Nylander: - Det er alltid en fare for å bli bløffet
Det er virkelig verken Nylander eller Norge som skal ha æren for fredsavtalen i Colombia. Det er det colombiansk sivilsamfunn som skal ha, sammen med de over åtte millionene ofrene som valgte å støtte den, informere om den, skape bevissthet rundt den blant folk i et polarisert samfunn og som jobbet hardt for å bli hørt selv når ingen av partene i forhandlingene ville høre på dem.
SAIH har gjennom flere år jobbet med temaet "Vårt bilde av Sør", gjennom kampanjer som RadiAid og Verdens Beste Nyheter. Fokus har vært på hvordan vestlige medier, bistandsorganisasjoner og akademia – våre hovedformidlere av informasjon om Afrika, Asia og Latin-Amerika – ofte presenterer et unyansert bilde av preget av krig, fattigdom og konflikt.
Et forenklet bilde kan være til direkte hinder for utvikling i et land, og bidrar til ukorrekte virkelighetsframstillinger og å skape skjeve maktroller. Som grunnlag for det arbeidet, sier vi i SAIH at: «En tendens i bistandsorganisasjoners innsamlingskampanjer er fortsatt at fattige mennesker ofte fremstilles som passive mottakere av hjelp, uten evner eller ønsker om å gjøre sitt eget land til et bedre sted å bo i. Det gjør at vi setter et kunstig skille mellom oss og dem, hvor vi er heltene og de er passive ofre».
Kjære Bistandsaktuelt;
i en tid styrt av store overskrifter, lite innhold og jaget etter klikk på internett, er dere er en viktig kilde til informasjon i Norge om bistand, diplomati og situasjonen i land på den sørlige halvkule. Da har dere også et ansvar, for eksempel ved å ikke fremstille en norsk mann som hovedansvarlig for en fredsavtale i et land der millioner kjemper hver dag for å bygge en bedre fremtid for seg selv og sine.
