«Jeg sa nei. Da sparket han meg. Jeg skrek: Vær så snill! Jeg er gravid! Han slo meg. Så voldtok han meg. Han luktet forferdelig. Han sa: Hvis du sier noe om dette, husk at jeg vet hvor familien din bor.»
Kvinnen som forteller heter Fulvia. Hun er en av veldig, veldig mange kvinner som har vært utsatt for voldelige, seksuelle overgrep. Dessverre likner hennes historie på den uendelig mange andre forteller fra krigsområder og fra humanitære kriser fra alle verdensdeler. Ingen som hører vitnesbyrd som dette, kan gå uberørt videre.
Likevel: Vi gjør ikke nok for å hindre at overgrepene får skje, igjen og igjen.
Mer utsatt i konflikter og nødssituasjoner
Gjennom vår humanitære respons vet vi at antallet mennesker som utsettes for overgrep, seksuell og kjønnsbasert vold øker markant under konflikter og i andre katastrofesituasjoner. Det vi ser og opplever i humanitære kriser støttes av forskning som viser at seksualisert og kjønnsbasert vold som voldtekter, barneekteskap, vold i nære relasjoner og menneskehandel øker i nødsituasjoner. Det skjer hver gang.
Dette vet vi, og likevel: Av de 27,3 milliarder dollar som ble bevilget til humanitær bistand i 2017, gikk mindre enn én prosent til tiltak som kan beskytte mot seksuell og kjønnsbasert vold.
Det er helt uakseptabelt.
Omfattende langsiktige konsekvenser
Vi trenger ikke lete lenge før vi finner ferske eksempler på at kvinner, jenter, menn og gutter utnyttes og utsettes for overgrep fordi de er sårbare når de står oppe i konflikter og kriser. Den volden vi ser i nødsituasjoner bygger på de strukturelle ulikhetene som tillater maktmisbruk.
De langsiktige konsekvensene av denne volden er katastrofale: Vi snakker om livstruende helseskader, psykiske og fysiske, og overgrepsofre som mister inntektsmuligheter, blir stigmatisert, avvist eller forlatt av sine familier eller lokalsamfunn. Overgrepene fører også i mange tilfeller til at det sosiale vevet i lokalsamfunn smuldrer opp og at hele samfunn blir destabilisert.
Vi er nødt til å gjøre mer for å hindre at dette skjer.
De grusomme, seksuelle overgrepene må ta en slutt, det må bli slutt på ettergivenhet og straffrihet for overgriperne, det må bli slutt på holdninger som tillater at det er ofrene og ikke overgriperne som må bære skammen. Det innebærer at stater må vise en sterkere, politisk forpliktelse til å forebygge og beskytte egne innbyggere mot seksuell og kjønnsbasert vold.
Det innebærer at det må bevilges friske penger til arbeidet med å redde ofre som er utsatt for den seksuelle volden. Og det innebærer at stater må stille seg bak en samfunnsendring som bekjemper de grunnleggende årsakene til at seksuell og kjønnsbasert vold i det hele tatt kan skje.
Stor samfunnsutfordring
Dette er en samfunnsutfordring vi må angripe fra alle sider. Vi som representerer den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen står klare til å samarbeide med regjeringer, humanitære aktører og utviklingsaktører for å sikre at arbeidet vårt er samstemt. Vi arbeider med væpnede styrker, både statlige og ikke-statlige, for å sikre økt respekt for det internasjonale, humanitære lovverket. Vi besøker fanger for å sikre at de blir behandlet humant. Og vi sørger for livreddende hjelp og helsetjenester.
Frivillige fra Røde Kors og Røde Halvmåne finnes overalt, gjennom dem når vi ut til 160 millioner mennesker hvert år med langsiktig innsats og utviklingsprogrammer. Vi når også ut til 110 millioner mennesker gjennom vårt arbeid i katastrofer og tidlig gjenoppbygging. Halvparten av våre frivillige er kvinner, en like stor andel er ungdom. Vi er med andre ord godt plassert som bevegelse for å forebygge og respondere på seksuell og kjønnsbasert vold før, under og etter humanitære krisesituasjoner, i områder og lokalsamfunn der det ikke er offentlige tjenester, eller der verken sivilsamfunnet eller andre humanitære aktører er tilstede.
Viktig konferanse i Oslo
I Oslo er det nettopp dette som er temaet denne uken. Hit kommer ministre og representanter for humanitære og andre organisasjoner fra en rekke land til den internasjonale konferansen «Ending Sexual and Gender-based Violence in Humanitarian Crises». Sammen skal vi diskutere den virkeligheten ofrene for seksuell vold opplever i konflikter, nødsituasjoner og andre typer kriser. Denne konferansen er viktig. Men den er verken mer eller mindre enn en konferanse. Om den skal bli det vendepunktet vi trenger, må deltakerne ønske å drive fram endring, de må være villige til å handle. Konferansen kan ikke ende opp med bare ord.
