Reaksjonen i Colombia er sjokk og raseri, spesielt fordi ofrene er ungdommer fra fattige familier. ELN-geriljaen har innrømmet at de stod bak angrepet. ELN er den siste marxistiske geriljaen som er igjen i Colombia etter at FARC inngikk en fredsavtale med regjeringen i 2016.
ELN har siden 2017 vært i forhandlinger med Colombias regjering. Forhandlingene foregikk på Cuba. Norge var med som «tilrettelegger», på samme måte som under forhandlingene med FARC.
Colombias president, Ivan Duque, har svart på dette angrepet med å bryte forhandlingene. Derved har norsk fredsmekling mislykkes nok en gang. Det ironiske er at Norge i disse dager markedsfører sitt kandidatur til FNs sikkerhetsråd, hvor ett av argumentene er at Norge hadde en nøkkelrolle for å skape fred i Colombia. I virkeligheten er Colombia på full fart inn i en ny runde med krig, så hvilken fred er det man snakker om?
Hvordan kunne dette skje og hvilken rolle har Norge spilt? ELN er i utgangspunktet en marxistisk gerilja, men med et politisk program som er lite konkret. Selv erfarne analytikere har ofte vanskelig for å forstå hva ELN egentlig vil politisk. Terrorangrepet i forrige uke var for eksempel et katastrofalt politisk selvmål. Mens lederne forhandler på Cuba er medlemmene på lavere nivå for det meste opptatt av å tjene penger gjennom narkotikatrafikk, utpressing og kidnappinger.
I 20 år har det vært mange forsøk på å forhandle med ELN. ELN har i løpet av alle disse årene aldri kommet opp med noen realistiske fredsforslag. Ingen av forhandlingene har noen gang kommet ut av startgropa. I mellomtiden har ELN utløst den ene katastrofen etter den andre. I 1998 sprengte de en hel landsby i lufta ved et «uhell», da de egentlig skulle sprenge en oljerørledning. I 1999 kidnappet de familiemedlemmene til høytstående mafiamedlemmer i Cali. Etter at gislene var frigitt tok de paramilitære en grusom hevn. ELN ble fjernet fra kartet i området rundt Cali. Tusenvis av uskyldige sivile ble drept, blant annet mange indianere. Jeg kan nevne andre eksempler, men mønsteret er alltid det samme. ELN vil alltid være i dialog med myndighetene. De vil alltid ha en hovedrolle og ville f.eks. aldri forhandle sammen med FARC. Det internasjonale samfunnet skal helst være til stede med så mange delegater som mulig, men forhandlingene kommer aldri noen vei fordi ELN fortsetter med sine terrorangrep og aldri viser noen genuin vilje til fred.
Evig krig og evige forhandlinger
President Duque har blitt kritisert fordi han fra den dagen han ble president signaliserte at han ikke ønsket å fortsette forhandlingene med ELN. Det kritikerne overser er at etter FARC la ned våpnene i 2016 har ELN mye å vinne på fortsatt krig. Militært og økonomisk blir ELN sterkere for hver dag som går fordi de kan overta territorier som FARC kontrollerte tidligere. Dette gir enorme inntekter fra narkotika og andre illegale økonomier. De har også startet en massiv ekspansjon i Venezuela og er ferd med å bli en kriminell gruppe som er sterkere i Venezuela enn i Colombia. Politisk har ELN ett behov for å komme ut av skyggen fra FARC, noe som vil ta tid. Grunnen til at de forhandler om fred samtidig som de begår terrorangrep er fordi de ønsker å beholde støtte fra ulike lands regjeringer og bruke det internasjonale samfunnet til å legge press på Colombias regjering. Evig krig og evige forhandlinger uten fremgang er ELNs formel.
Årsaken til at ELN kan holde på slik er det internasjonale samfunnet gir dem oksygen. Ulike lands regjeringer og internasjonale organisasjoner står i kø for å være med på forhandlinger med geriljaen i Colombia.
I det store bildet er ELN bare ett av Colombias mange problemer. Den største trusselen som ELN utgjør er at de styrker og legitimerer den ytre høyresiden i Colombia. De bidrar til hat og polarisering som holder liv i korrupte politikere som har tjent på krigen og som stjeler fra sitt eget folk. Årsaken til Colombias problemer ligger i hjertet av det politiske systemet. Kriminalitet, korrupsjon, klientelisme og politisk polarisering har ødelagt landet. Colombia trenger å begynne på nytt ved at alle politiske krefter går sammen om en minimumsforståelse om hvordan de grunnleggende politiske spillereglene bør fungere. Dette ligger fremdeles langt frem i tid og er helt umulig så lenge geriljaen er høyresidens nyttige idioter.
Sette hardt mot hardt
Den eneste muligheten nå er at Norge må sette hardt mot hardt og kreve at ELN umiddelbart og uten betingelser setter fri alle gisler, avstår fra alle terrorhandlinger og fra å drepe sosiale ledere. FNs sikkerhetsråd har offisielt fordømt terrorangrepet i Bogotá. Cuba har fordømt angrepet. Det må Norge også gjøre.
Uansett er det nå på tide å innse at Norge tradisjonelle måte å megle fred på ikke vil fungere i Colombia. Uavhengig av alle andre politiske variabler i Colombia holder Norge og andre internasjonale aktører holder liv i ELN politisk. ELN vil visne og gå i oppløsning som én organisasjon hvis det internasjonale samfunn nekter dem oppmerksomhet. Politiske forhandlinger med geriljaen har ikke lenger tilstrekkelig legitimitet i Colombia til å kunne lykkes. Jeg har tidligere hevdet at Norge ved å likebehandle geriljaen med regjeringen styrket motkreftene mot fred i Colombia til en slik grad at fredsavtalen aldri vil kunne la seg gjennomføre. Det eneste som nå er mulig er at geriljaen kan få innvilget amnesti og avvæpning. Den beste strategien mot ELN er å bekjempe dem som en kriminell organisasjon og isolere dem politisk. Hvis man mot formodning skulle få prosessen i gang igjen må Norge slutte å sy puter under armene på terrorister ved å behandle dem som likeverdige med Colombias regjering. Hvis Norge mener at vi skal sitte i Sikkerhetsrådet bør et første steg være å foreta en kritisk og uavhengig gransking av hvorfor de fleste fredsprosessene som Norge har meglet i de siste 25 årene har endt med fiasko.
Innlegget ble først publisert av Minerva
